Tekst: Geir Amundsen
Foto: Charlie Smith
Live foto: Anne-Marie Forker, Steve Ritchie
– God morgen, Phil! Oppe og ikke gråter?
– Ja, jeg har fått meg en kaffe og sitter og hører på bluesgitarist Justin Johnson.
– Ja, du er bluesmann? Vinnie Moore fortalte meg (i dette intervjuet) at du og ham kunne sitte i timevis hjemme hos deg og spille låter fra din enorme samling av gamle bluesskiver.
– Ja, jeg har tusenvis. Hvor ringer du fra, sa du?
– Jeg er i Oslo. Solen skinner, og Norges største rockefestival foregår for tiden rett oppi gata for meg.
– Jasså? Hvem spiller der?
– I går hadde vi band som Saxon, Europe og Metallica. I dag skal jeg se Extreme og W.A.S.P., og i helga spiller både ZZ Top, Uriah Heep og Judas Priest.
– Blimey! Bare gamle kompiser av meg jo! Skikkelig mimrestund!
– Og du da, hvor befinner du deg?
– Jeg er hjemme, et par kilometer utenfor Brighton, ved kysten.
– Den engelske riviera! Det virker som om flere fra UFO bor eller har bodd der i strøket.
– Ja, Michael (Schenker) bor rett nede i gata for meg også.
– Sier du det? Jeg skal snakke med ham i neste uke! Og både Neil Carter og Pete Way var vel også der i strøket?
– Ja, Neil har fortsatt et hus her, selv om han er mest i Spania. Pete bodde i Birmingham-området den siste tiden. Han var alltid på farten.
– Og Gary Moore bodde vel der?
– Ja, han bodde også rett borti her. Barna hans gikk på skole her og hadde Neil som musikklærer.
– Ja, han fortalte meg det (i dette intervjuet) – Neil er nabo til mine foreldre på Lanzarote!
– Jøss! For en liten verden!
– Det får være nok koseprat! Jeg har hørt på den nye skiva di i det siste – men jeg er litt usikker på om du nå solodebuterer i en alder av 76, eller om dette er et nytt band ved navn Moggs Motel?
– Det faller nok i kategorien band skråstrek meg på vokal. På en måte solo, men likevel ikke. Jeg ville ikke at Moggs Motel skulle være «Phil Mogg et-eller-annet» – jeg ville kvitte meg med Phil-delen. Og Moggs Motel klang bra som en tittel på hele greia.
– Og det høres virkelig ikke ut som UFO, bortsett fra stemmen din. Låter som «Storyville» og «Harry’s Place» kunne aldri vært på en UFO-skive.
– Bra! Det var slik jeg ville ha det.
– Jeg var forresten til stede på UFOs aller siste konsert i London, på O2 Forum Kentish Town i april 2019 (anmeldt her!) – og det ble (keyboardist/rytmegitarist) Paul Raymonds siste konsert. (Han døde en uke senere.) Hvordan påvirket det deg og bandet?
– Det var selvsagt et sjokk for oss. Og veldig synd, for vi hadde avsluttet turnéen på en kjempefin måte, følte vi. Og Paul hadde fått utbetalt lønna sin og kjøpt seg et nytt kjøleskap! Så ja, det var veldig trist, og vi hadde mistet vår turnemanager året før. Det er jo ikke unaturlig at folk dør når de kommer opp i vår alder. Sånn er livet, jo eldre du blir, jo oftere vil du oppleve at du mister venner og familie.
– Ja, det er pussig, men før den konserten på Forum satt jeg og Andy Parker (trommer) backstage og gjorde et intervju, og vi kom inn på at samtlige medlemmer av UFO gjennom tidene var fortsatt i live. Og Andy sa: ‘Bank i bordet! La oss ikke utfordre skjebnen med å prate mer om det!’ Og innen én uke var Paul borte, og så døde Larry Wallis (gitar 1972), og så Paul Chapman (gitar 1978-83), og Pete Way (bass 1968-2008), og sist Bernie Marsden (gitar 1972-73).
– Ja, det var et voldsomt mannefall på noen få år. Andy er tydeligvis vår Nostradamus.
– Jeg antar at Petes dødsfall må ha truffet deg hardt. Med tanke på den harde livsstilen hans var det ikke overraskende at han døde, men at det var et fall i trappen hjemme som avsluttet ham var overraskende.
– Ja, det er ufattelig. Jeg har jo ramla ned noen trapper selv opp gjennom årene, så det har ført til at jeg har blitt ekstra forsiktig når jeg bruker trapper nå. Jeg holder godt fast i rekkverket uansett om jeg har tatt noen øl eller ikke. Men ja, det er det siste jeg hadde forventet å høre om Pete. Det traff meg hardt.
– Leste du boken hans? (”A Fast Ride Out Of Here” fra 2016.)
– Nei.
– Nei, den er veldig fokusert på narkotika.
– Jeg kjenner ham for godt. Hvorfor skulle jeg lese boka hans, jeg vet allerede alt om ham! Haha.
– Og jeg skulle egentlig ha vært på UFOs aller siste konsert i Aten, i oktober 2022, men så skremmer du vettet av oss alle med å få et hjerteinfarkt så resten av avskjedsturneen ble avlyst. Hvordan går det med deg nå?
– Jeg skremte vettet av meg selv også, men det føles helt greit nå. Man kan vel si at jeg var heldig. Man vet aldri hva som venter rundt hjørnet uansett.
– Har det påvirket livet ditt til daglig på noen måte?
– Nei. Man er kanskje litt mer forsiktig i en måneds tid etterpå, men så gikk det fort tilbake til slik det var før infarktet. Jeg benytter jo selvsagt anledningen til å roe litt ned, jeg vil fortsatt ikke luke i hagen, haha! Neida, det var mer et skremmeskudd og et sjokk der og da, men det er alt. Det er jo flere andre musikere på min alder som har opplevd dette i det siste. Biff Byford, Brian May… Brian kunne ikke skjønne hvorfor dette skjedde med ham som hadde levd så sunt, mens Biff bare børstet det av seg og kjørte på videre. Haha.
– Vi må komme oss tilbake til Moggs Motel. Når bestemte du deg for å lage en skive?
– Det var en rekke tilfeldigheter som er vanskelig å tidfeste eksakt. Etter den siste Europaturneen i 2019 dro vi til USA og turnerte der på høsten og i februar 2020, før covid stengte ned alt. Jeg var innom den amerikanske ambassaden for å ordne med noen papirer til den turneen, og der traff jeg tilfeldigvis på Tony Newton. Vi begynte å prate sammen, og jeg sa at: ‘Selv om UFO nå kommer til veis ende, så føler jeg ikke at jeg bare kan dra hjem og sette meg i sofaen. Jeg har fortsatt ting jeg har lyst til å gjøre.’ Og han sa at han hadde noen utkast til låter liggende, som han kunne sende over om jeg var interessert. Og jeg nevnte det samme til Neil, som svarte at han også hadde noe greier liggende som han gjerne ville at jeg skulle høre på. Så både Tony og Neil sendte meg låter under lockdown i 2020-21, og da hadde jeg nok av tid til å leke meg med disse. Alt var egentlig tilfeldigheter, jeg forsøkte ikke bevisst å sette sammen et nytt band med en gang UFO var ferdig.
– Hvem er Tony Newton?
– Jeg har kjent ham lenge. Han spiller bass og keyboards i et band som heter Voodoo Six som har vært support for UFO på en Englandsturné. Så jeg kjente ham egentlig ikke godt, men det gjør jeg nå!
– Er Tony også produsenten på skiva?
– Ja.
– Jeg regnet med det, for bassen er veldig langt fremme i lydbildet, og mange av låtene er veldig bassdrevne. Og når en låt har bassintro, kan du ta deg faen på at det er bassisten som har skrevet låten.
– Haha! Ja, det har du rett i. Ja, han liker bass!
– Hvem ellers spiller på skiva?
– Joe Lazarus på trommer og Tommy Gentry på gitar – som begge også spiller i Voodoo Six (et band som i sin tid ble dannet av Tony Newton og Richie Faulkner, nå i Judas Priest), i tillegg til meg og Tony, pluss Neil som spilte inn sine deler fra sitt eget studio.
– Og samlet dere hele bandet for å spille inn skiva?
– Nei, det var i rykk og napp. Vi baserte oss på demoene vi hadde lagd under lockdown, så dro jeg til Tonys studio i Essex. Og Joe bor rett nedi gata for meg, mens Tommy bor i Stockholm for tiden, selv om han er fra Harlow. Så vi fikk fullført studiojobben der.
– Har dere diskutert en turné eller noen konserter for å promotere skiva?
– Nei, vi ville ha ut musikken først for å se hvordan dette blir tatt imot. I morgen (28. juni) slippes første singel, «Apple Pie», som vi faktisk har lagd en video til. Det gjorde vi aldri med UFO. Føltes som å være på Top of the Pops! Vi har tenkt på å kanskje få noen festivaljobber neste år, men vi må bare se hvilke muligheter som dukker opp. Noen lang turné kan jeg ikke se for meg at vi kommer til å gjøre. Det synes jeg blir for slitsomt nå.
– Man kan spørre seg hva som er poenget med å gi ut ny musikk som de fleste uansett ikke betaler for, når det er konserter musikere tjener penger på i disse dager.
– Jeg har virkelig ikke peiling på hva som foregår i musikkbransjen for tiden når det gjelder streaming og nedlasting. Jeg kan ingen ting om det tekniske – jeg er teknologisk tilbakestående! Jeg bruker fortsatt en firespors analog kassettspiller for å spille inn mine ideer hjemme.
– Det er dessverre nesten ingen som kjøper fysiske produkter lenger. Det er snakk om noen få prosent.
– Ah. Jeg kjøper fortsatt vinylplater. Jeg elsker å holde i en fin svart tolvtommers plate med et stilig cover.
– Jeg har alltid elsket dine tørrvittige tekster og historiefortelling. Hvor henter du inspirasjon for tiden?
– Det er stort sett greier som foregår rundt deg hele tiden. Jeg leser mye, og plukker opp ting fra både aviser og bøker som jeg synes er interessant. Det kan ofte bli en bra historie. Jeg kan ikke synge om demoner og engler og drager og konger og kroner og trollmenn. Det har jeg ikke noe forhold til, så jeg skriver om ting jeg kan relatere meg til.
– Du fikk øyeblikkelig min oppmerksomhet da du åpnet en låt («Other Peoples Lives») med frasen: ‘It was a fine day for a hanging’. Hva handler den låten om?
– Den handler om litt forskjellige ting. Vet du hvor Marble Arch er?
– Ja, det monumentet i Hyde Park i London?
– Nettopp. Der pleide de å henge folk i gamle dager. Og jeg leste en artikkel som startet med ‘Det var en fin dag for en henging, og en stor folkemengde hadde møtt opp for å overvære den.’ Så jeg spant egentlig bare videre på det.
– Min favoritt av alle dine tekster er nok «Diesel In The Dust».
– Åh! Ja, husker den. Den handler om en sann historie fra tidlig 80-tall, om en voldelig bølle som hadde terrorisert en amerikansk småby i mange år, og en dag ble han skutt i bilen sin av flere skytevåpen, midt på hovedgata i byen, med dusinvis av vitner til stede. Men samtlige påsto at de ikke hadde sett hvem som skjøt, ingen ringte etter ambulanse, og ingen ble straffet for mordet. Det ble senere lagd en film om det.
– Ja, jeg måtte søke opp den filmen («In Broad Daylight», 1991) og få sett den, takket være deg.
– Hehe. Vi spilte den live noen ganger på «Making Contact»-turneen, da vi hadde med Billy Sheehan på bass, og han pleide å ha soloen sin i den låten.
– Jeg må spørre. Er UFO nå definitivt og permanent over?
– Ja. Helt sikkert. Det var vår siste turné, og vi har ingen planer om å gjøre noe mer. Vi vil ikke bli som Pink Panther, og stadig komme tilbake. Da holder vi ikke ord om det vi har sagt, om at dette var siste turné, og fansen møtte jo opp for å se oss en siste gang.
– Dere vil ikke bli som Kiss, som hadde sin første avskjedsturné allerede i 2000?
– Ja, eller Scorpions, har ikke de hatt avskjedturné i årevis nå?
– Ja, det er mange eksempler på det. Judas Priest, Mötley Crüe, a-ha…
– Jeg skjønner at det er vanskelig å henge opp hanskene, men jeg har annet å gjøre nå. Og det er bedre å gi seg på topp enn fordi man ikke klarer det mer. Det var all reisingen jeg syntes var slitsom, det å måtte sove i turnébussen eller aldri få pakket ut og sove i samme seng to netter på rad. Men den siste turneen var en fin opplevelse, så jeg synes det var et bra tidspunkt å gi seg på.
– Har du vært involvert i nyutgivelsene av UFOs 70-tallsskiver?
– Nei, ikke annet enn at de har sendt det over til meg for innspill. «No Heavy Petting» og «Lights Out» har blitt remastret og fått bonusskiver med livelåter fra The Roundhouse i London. Jeg tror ikke min mening betyr så mye, men jeg hørte gjennom det. Det er det det er, men det høres ganske bra ut. Vi var virkelig i slaget på noen av de låtene.
– Som nevnt skal jeg snakke med Michael Schenker i neste uke… (Og det intervjuet kan du lese her.)
– Har han ny skive ute?
– Ja, den kommer i september, «My Years In UFO», og der har han spilt inn gamle UFO-låter med forskjellige gjestevokalister, så her kan du høre alle fra Axl Rose og Dee Snider til Joey Tempest og Biff Byford gjøre sine beste Phil Mogg-imitasjoner! (Anmeldt her!)
– Å Herregud. Jøss. Så fint da.
– Axl Rose synger «Love To Love».
– Herregud. Det skal bli interessant. For en merkelig idé. Jeg skjønner ikke helt hvorfor. Men lykke til. Du får hilse ham!
– Har du noe spørsmål jeg kan videreformidle til ham?
– Haha. Nei. Som Manuel i Fawlty Towers ville sagt: I know noooothing. Nooothing. I løøøørn from a buuuuk.
– Når så du Michael sist?
– Bare et par dager siden – da han stoppet på rødt i bilen sin i et kryss oppi gata her!
– Greit Phil, takk for praten, nå må jeg stikke på festival!
– Takk sjøl, og oppfør deg! Ellers forteller jeg det til moren din!
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2024
