Mandag 09.juli 2012
Oslo Grunge Revival ble innledet med Chris Cornell, og noen dager senere sto hans gamle duettpartner Eddie Vedder og hans Soundgarden-partner Matt Cameron på scenen i Oslo Spektrum sammen med resten av Pearl Jam, det eneste av grungens Big 4 (Pearl Jam, Nirvana, Soundgarden, Alice In Chains) som har holdt det gående non-stop siden starten. Det var 12 år siden forrige besøk, og bandets hyperentusiastiske og hengivne hardcoremenighet var som barn på julaften før konserten som hadde vært utsolgt lang tid i forveien. Eddie Vedder tilsto tidlig at han var sjuk og sleit med stemmen, men skal ha honnør for at han så til de grader ga jernet hele veien, og hadde han ikke sagt det, ville jeg uansett neppe bemerket annet enn at han låt litt rustent. Det ga riktignok bandets mer anonyme rytmegitarist Stone Gossard muligheten til å være frontmann i et par minutter mens han sang «Mankind», mens Vedder la stemmebåndene til lading. De gikk av scenen etter allerede drøye 70 minutter, men ingen lot seg lure av det. Først kom en bolk med seks ekstranumre, og jaggu kom de ikke på scenen enda en gang og tok seks til, deriblant publikumsfavorittene «Once», «Alive» og kremlåta «Yellow Ledbetter». For undertegnede ble det egentlig overdose Pearl Jam, med litt for mange middelmådige låter fra et band som ikke har lagd en kanon skive siden debuten. (Mange kanonlåter, men kanonskiver? Nei.) De er på sitt beste når de serverer melodiøse perler som «Black», «Daughter», «Given To Fly» og kveldens overraskelse «Just Breathe», og en cover av Pink Floyds «Mother» gled sømløst inn i deres eget sett. Men for min del ble det for mange av deres energiske, men ikke fullt så melodiøse, semipunkrocklåter. Likevel kan ingen nekte for at Pearl Jam leverer valuta for pengene så det holder når de serverer nærmere tredve låter over en 2,5 timer lang konsert – og de holder trøkket oppe til siste slutt. Jeg tviler ikke på at den harde kjerne av fans rangerer dette som Årets Konsert. 4,5/6
Tekst & foto: Geir Amundsen