Republic
29 år etter debuten «Ten», og 6 år etter forrige album «Lightning Bolt» er gutta fra Seattle tilbake med «Gigaton». Pearl Jam er bandet som nektet å dø grungedøden, trassige til siste slutt, de har alltid stått med beina solid plantet i stadionrocken, punkrock og nå post-punk. Jeg var neppe den eneste som lettet på øyelokket når de slapp singelen «Dance Of The Clairvoyants», en dansbar Talking Heads-aktig postpunk låt, som måtte høres igjennom et par ganger før den satt i øret som tusen tonn sukkerspinn pakket inn i en herlig pille. Pearl Jam har brukt sine nesten 30 år på å anmasse seg en fanskare som kan sammenliknes med Grateful Dead sine Deadheads, de kan fylle opp et hvilket som helst stadion i hvilken som helst del av verden på lik linje med The Rolling Stones og Iron Maiden. De har alltid vært sosialt bevisste, solid plantet på amerikansk ‘venstreside’ av politikken, så det er ingen overraskelse at Trump får sin dose av eder og galle. Samtidig blir ikke dette for gjennomsiktig, det er mer overgitte sukk over et land som gikk fra høvding Sitting Bull til Sitting Bullshit som bokser vilt i lufta rundt seg. Eller den litt oppgitte holdningen i «Quick Escape», der menneskene forlater jorda klager over ‘the lenghts we had to go… to find someplace Trump hadn`t fucked up yet’. En låt som inneholder en fantastisk solo av en av de mest undervurderte gitarister i rocken, Mike McCready.
Åpningssporet «Who Ever Said» er stadionrock, fett refreng, hooks, hele pakke, kommer til å fungere som melis på bolla i alle liveshow i fremtiden. «Superblood Wolfmoon» gror kjapt, det er en litt odd låt, men jeg liker den nettopp derfor. «Dance Of The Clairvoyants» er kanskje en av favorittene på skiva, selv om den ikke høres ut som Pearl Jam, men denne blir garantert en livefavoritt. «Quick Escape» har bra driv, fet basslinje, etter et par gjennomlyttinger blir denne låta solid og ikke minst en bra politisk protestsang. Hele albumet er også fylt av en mild pessimisme, men også gryende optimisme og håp for fremtiden. Det er helt riktig tid for et album som prøver å finne en mening i ødeleggelse, som vi selv er skyld i, men som samtidig forsøker å være den stemmen som sier at det kanskje kan ordnes, bare vi blir enige om retningen vi skal dra.
Hvilesporene «Alright» og «Seven O’Clock» er pene, men litt standard Pearl Jam om jeg skal være litt kritisk. Veldig pene låter, behagelige, og de kommer nok til å gro litt på meg etter noen flere gjennomlyttinger. På «Seven O`Clock» legger Boom Gaspar på noen nydelige orgel riff underveis.
«Never Destination» er uptempo, bra rockelåt, bra gitarsolo, bra hook, og kommer til å være killer live. «Take The Long Way» fremstår albumets svakeste låt, jeg får ikke taket på den, og den har ikke noe som umiddelbart gir meg noe som helst egentlig. Midt innimellom alt mulig rart.
«Buckle Up» er en snål låt, vet ikke helt hvor jeg skal plassere den, litt funky, litt psykedelia og litt samme problemet som låta før, jeg klarer ikke helt å finne noe å henge hatten på, tviler på at denne blir stående som en klassiker fra Pearl Jam i fremtiden. Men kona liker denne veldig, så som vanlig så gir musikk forskjellige følelser til forskjellige mennesker. Herlig.
Diamanten mot slutten er uten tvil den akustiske «Comes Then Goes». Nydelig gitarspilling, en sang som passer Eddie Vedder som en godt brukt flanellskjorte utenpå en vintage t-skjorte. Ingen problemer å høre at Pete Townsend er en stor inspirasjon på denne låten. «Retrograde» er en atmosfærisk godlåt, med et refreng som sitter dypt, lenge etter at låta er ferdigspilt. Og igjen så kommer Mike McCready med sine strålende hooks og riff som løfter sangen til nye høyder.
«River Cross» er siste sangen på «Gigaton», lukk øya, og hør spøkelset til Peter Gabriel gi denne sangen sitt utenomjordiske preg, nydelig atmosfærisk og drømmende. ‘I want this dream to last forever, a wish denied to lengthen our time‘ anklagende, drømmende og med et ønske om en bedre fremtid. Pearl Jam har alltid vært fakkelbærere for medmenneskelighet, for rettferdighet og for en femtid for oss alle. Kanskje dette albumet har truffet spikeren på hodet, I en tid der alt er snudd opp ned, en tid der vi alle plutselig innser at vi må jobbe sammen, for å beholde vår fremtid, og for å gi kommende generasjoner den fremtiden de fortjener. ‘Share the light, won`t hold us down’. Dette er en av de sterkeste, mest helhetlige av Pearl Jams album, og jeg tror det vil bli stående som en klassiker.
5/6 | Ørjan Van Wremer
Utgivelsesdato 27.mars 2020