Nylig (november 2017) fikk Norge besøk av de amerikanske virtuosene i Mr.Big for første gang på et kvart århundre. Vi kjørte bandets gitarist Paul Gilbert til veggs i et hjørne av en hotellobby i Drammen, og hadde en riktig gøyal halvtime med den tunghørte bluesfanatikeren.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: William Hames, Kenneth Sporsheim, Larry Dimarzio
Foto: William Hames, Kenneth Sporsheim, Larry Dimarzio
– Jeg må innrømme over at jeg ble overrasket over å treffe på Pat (Torpey, bandets Parkinsons-rammede trommis) på bakrommet her.– Neida, han turnerer med oss så ofte han kan. Han har selvsagt sine fysiske utfordringer, men han er fortsatt bandets trommis. Det var aldri snakk om å erstatte ham i bandet da han fikk diagnosen, selv om det ikke kan bli det samme. Men han er med, han korer, spiller trommer på noen låter og perkusjon på resten. Det ville vært rart for oss å gjøre en turné uten ham, det er viktig for oss at han er med, selv om vi har Matt Starr som supplerende trommis.
– Dette er Mr. Bigs første Norgesbesøk på 24 år…
– Såpass lenge!? Gi deg!!
– Niks, 1993 var sist gang. Husker du omstendighetene?
– Det var sikkert med Aerosmith, antar jeg?
– Jepp, i Oslo Spektrum, da de turnerte med «Get A Grip» og dere med «Bump Ahead». Jeg trodde ikke du hadde vært her i det hele tatt siden da, men da jeg gjorde leksa, oppdaget jeg at du var her på en gitarfestival i Larvik i sommer, og at du faktisk var support for Ian Hunter på Rockefeller for ti år siden!
– Ja, riktig det, på min soloturné. Det var riktignok bare den ene konserten, jeg var ikke på noen turné med Ian Hunter, det bare falt seg sånn den kvelden.
– Som medlem av Mr Big har du mye dødtid mellom skive- og turnésyklusene. Har du alltid fokusert på solokarrieren?
– Mellom turnéene, ja. De siste fem årene har jeg også drevet min egen gitarskole på nett, så jeg har elever over hele verden. Jeg bruker mye tid på å lage videoer til skolen, jeg har lagd over seks tusen nå, så det er helt vilt!
– Du har ikke vurdert å bli med i et annet band? For eksempel har jo Billy (Sheehan, bass) minst to andre prosjekter.
– Vi er alle ganske travle. Eric (Martin, vokal) turnerer av og til med Avantasia, han har sine soloting, og Billy har The Winery Dogs og et nytt band som heter The Fell, tror jeg?
– Du tenker på Sons Of Apollo, med Mike Portnoy, Bumblefoot og Jeff Scott Soto.
– Ja, mulig. Vi er alle aktive! Jeg prøver å planlegge fremover i tre måneder av gangen, og stapper inn så mye moro jeg kan!
– Dere er jo på plateselskapet Frontiers, som stadig setter sammen sine artister i nye konstellasjoner, sideprosjekter og supergrupper.
– Gjør de? Ikke med meg! Enda!
– Nei, nettopp! Ville du vært interessert i å delta hvis de foreslo at du skulle lage en skive med en kjent vokalist fra band X og og en trommis fra band Y?
– Ja! Jeg vil lage en skive med AC/DC! Med meg på trommer! Det hadde vært kult!
– Haha! Du er AC/DC-fan?
– Selvsagt, hvem er ikke det? Jeg er en adekvat trommis, og AC/DC er antagelig et av få store band hvor jeg kan hoppe inn på slagverk og klare meg greit. Blir det mer komplisert, ramler jeg igjennom!
– Det er jo muligens ledig stilling på bass i AC/DC nå. Hadde du tatt jobben?
– Er du gal?! Så klart!
– Mr.Big kom med ny skive i sommer, «Defying Gravity». Når begynte dere å jobbe med den, hvordan var den kreative prosessen denne gang?
– Det var senhøsten 2016 at vi begynte å snakke om det og se på kalenderne våre når vi alle hadde tid. Selve innspillingen går alltid kjapt og greit, det vanskelige er å komme opp med nye gode låter. Jeg bor i Portland, Oregon nå, så jeg fløy ned til Los Angeles og møtte opp med Billy og Pat, som har et stort fint øvingslokale i huset sitt. Vi hadde noen dager sammen i jula og kom opp med en haug med riff og låtidéer, det samme gjentok seg etter noen uker sammen i januar. Disse utkastene sendte vi til Eric, som bor i San Francisco, som begynte å jobbe med melodilinjer og tekster. Etterhvert som det nærmet seg tid for å gå i studio, fikk vi alle panikk og skrev noen låter hver for oss, og de beste av disse spilte vi også inn til skiva. Vi brukte nesten ikke noe tid til felles bandøving, det var mer spontan arrangering av de utvalgte låtene mens vi var i studio. Og jeg elsker å jobbe på den måten. Kjapt og organisk! Og jeg har oppdaget at nesten alle mine egne favorittskiver ble lagd på den samme måten. Alt av The Beatles og Led Zeppelin. De dreiv ikke og øvde og terpet på låtene i månedsvis før de gikk i studio. De bare dro i studio med en bunke låter og spilte de rett inn – Ringo og George hadde ofte aldri hørt låtene før den samme dagen som de spilte de inn! Og Led Zeppelins andreskive ble innspilt mens de var på turné.
– Men dette er en metode som har blitt populær igjen de siste årene, har jeg inntrykk av. Absolutt ingen gjorde det på den måten på 80-tallet!
– Nei, det har du rett i. Da jeg startet min platekarriere med Racer X på 80-tallet, så øvde vi i ett år før vi gikk i studio. Da vi lagde førsteskiva til Mr.Big var vi blitt mer drevne, men likevel øvde vi i en måneds tid først – og det var ganske kjapt i den tida. Nå øver vi ikke i det hele tatt, og jeg synes det er helt strålende!
– Men det høres jo mye mer spontant og organisk ut nå, og det er jo hva dere ønsker.
– Nettopp! Det er pussig, jeg driver og leser en bok for tiden om hvordan menneskeheten er i ferd med å smelte sammen med teknologien og bli en slags superbioniske mennesker.
– «Origin»?
– Nei, den ene heter «Sapiens», den andre «Homo Deus», selv om det finnes sikkert masse bøker om emnet mennesker i ferd med å oppgradere seg selv med teknologi. Som musiker tenker jeg da at det er egenskaper som du ikke kan forbedre med teknologi. Deriblant evnen til å spille blues, og bluesens sønn, rock’n roll. Du kan prøve å spille en låt på et instrument som en cembalo som ikke har noe dynamikk. Der får du nøyaktig samme volum, samme tekstur, eksakt samme lyd hver gang du trykker på tangenten – og det kunne sikkert en computer etterligne ganske greit. Men måten en bluessanger synger på, eller en bluesgitarist spiller på, eller hvordan et bluesband responderer på hverandre…det kan ikke en computer kopiere enda. Og det er en slags trøst for en musiker. Den musikken krever at vi lytter til hverandre hele tiden, og derfor låter band mer organisk om de ikke øver intenst og mekanisk inntil fingrene dine automatisk spiller det du har terpet på, gang på gang. Når man ikke øver sammen jevnlig, må man lytte mer til de andre musikerne og virkelig være tilstede. Man spiller på en annen måte enn om man bare gjenskaper det man har terpet militært på og følger slavisk ordre. Man må lytte mer, og det begunstiger fremførelsen av musikken.
– Det er jo nærmest litt ironisk å høre dette fra mannen som ble ansett som en av 80-tallets fremste shreddere. Men spillet ditt er utvilsomt mer bluesinspirert og sjelfullt nå, ja.– I løpet av en to timers konsert er det alt mulig. Jeg er innom shredding, jeg spiller bluesy greier… Men min egen personlige musikksmak har blitt trukket mer og mer mot bluesen de senere år. Sitter jeg alene på hotellrommet, så er det mye mer sannsynlig at jeg hører på et gammalt konsertopptak med BB King enn på Dio! Jeg elsker fortsatt Dio, ikke misforstå, men det er ikke der jeg er musikalsk for øyeblikket.
– Det virker som om jo eldre man blir, jo mer verdsetter man blues.
– Ja, det er nok det. Jeg aner ikke hvorfor. Da jeg var tenåring, hørte jeg en del på blues, og jeg likte gitarister som Robin Trower, Pat Travers og Frank Marino. Til og med Eddie Van Halen har litt blues i spillestilen sin, men det har egentlig alle gitarister som kom på 70-tallet. Hør på Brian May på «Sleeping On The Sidewalk»! Jeg har vel egentlig jobbet meg bakover i tid, og nå kan jeg fint høre på gitarister som jeg før avskrev som slurvete, som Albert King og Howlin Wolf. Mens en kar som Robert Johnson får jeg nærmest litt ærefrykt av å nærme meg, for hans fingerplukking er av en annen verden – han kan spille solo og rytme samtidig. Den teknikken er jeg skikkelig dårlig på, så jeg blir ydmyk når jeg hører ham spille slik. Jeg må helst ha en note av gangen, og det er sikkert derfor BB King er min mann innen bluesen.
– Du har jo i mange år slitt med tinnitus. Hvordan påvirker det deg?
– Den konstante ringingen i ørene mine har jeg nærmest blitt vant til. Og dette skyldes at jeg hørte på altfor høy musikk da jeg var yngre, da var det ‘Jo høyere, jo bedre!’ Men jeg har mistet deler av hørselen, og sliter med å høre høyere frekvenser, og tale. Det er grunnen til at jeg ba deg sette deg på min høyre side, for det venstre øret er verst. På scenen er det vanskelig å oppfatte hi-hat’en. For eksempel, på starten av «Green-Tinted Sixties Mind» spiller jeg egentlig introen til klikket fra hi-haten, men den hører jeg ikke. Jeg kan følge skarp- og basstromme, men ikke hi-hat.
– Men du bruker oftest høretelefoner på scenen?
– Ja, både for å beskytte den resterende hørselen, og for monitoring. Det har også påvirket måten jeg selv spiller på – nå vil jeg helst ha rene klare toner uten for mye vreng.
– Men du bruker oftest høretelefoner på scenen?
– Ja, både for å beskytte den resterende hørselen, og for monitoring. Det har også påvirket måten jeg selv spiller på – nå vil jeg helst ha rene klare toner uten for mye vreng.
– Det var en brikke som har manglet på de foregående Mr Big-skivene, som nå er tilbake, og det er produsent Kevin Elson. Hvor viktig er han for bandet?
– Først og fremst var det bare veldig godt å se ham igjen! Vi tilbrakte utrolig mye tid sammen med ham mens vi lagde de første skivene, så minnene strømmet på om da vi lagde klassiske låter som «Green-Tinted…», «Addicted To That Rush», «Daddy Brother…» og «To Be With You»…de var alle med Kevin.
– Han turnerte med dere som lydmann også, ikke sant?
– Ja, på nesten alle turnéene våre. Første gang han ikke var lydmannen vår, var da vi var forband for Aerosmith. Og det ironiske er at Aerosmith likte livelyden vår så godt at de sparket sin egen lydmann og ga Kevin et økonomisk tilbud han ikke kunne si nei til for å bli deres lydmann i stedet. Så vi fortsatte turnéen, men da med Kevin som Aerosmiths lydmann og ikke vår! Og det var greit, vi skjønte det, man går dit pengene er. Så ja, det var godt å se ham! Han er en fin fyr, bunnsolid uten noe drama. Han får ting gjort.
– Jeg føler han har gitt dere tilbake det klassiske Mr Big-lydbildet som var fraværende på de to foregående skivene.
– Tja. Hver skive lever sitt eget liv, og det er vanskelig å forutsi hvordan en sang til slutt ender opp med å låte. Men joda, han tilfører oss noe unikt.
– Så hvordan ser du for deg Mr Bigs fremtid når dere nå snart er ferdig med denne turneen, og Billy skal turnere med Sons Of Apollo i hele 2018?– Jeg regner med at vi skal gjøre noe i 2019, da har vi 30-årsjubileum. Førsteskiva vår kom i 1989. For meg er det ikke så viktig, en konsert er en konsert, men folka på markedsføring elsker jubileer og runde tall! Så da kommer garantert managementet vårt til å mase på jubileumsturné. Og det passer bra, nå får vi litt fritid i 2018, selv om jeg tror vi skal gjøre noen festivaljobber til sommeren. Og det er alltid gøy, da kan jeg stå på sida av scenen og se på Judas Priest!
– Apropos Priest, har du holdt kontakten med Scott (Travis, Priests trommis som spilte med Gilbert i Racer X på 80-tallet)?
– Sist gang jeg traff han, var nok på en festival vi begge spilte på. Det var kult å henge med ham igjen, og se ham spille.
– Det er ingen planer om å gjøre noe mer med Racer X? Dere lagde jo noen skiver på tidlig 2000-tall.
– Vi har ingen konkrete planer om det, men det kunne jo vært gøy! Som jeg nevnte, så hører jeg mest på gammel blues for tiden, så jeg må i så fall først finne en grunn til å bli gira på å spille metal igjen. Hørselen min er også en grunn til at det er mye lettere å ha et musikalsk utbytte av å høre på gammel blues kontra metal, som ofte er en intens og komprimert vegg av lyd hvor jeg sliter med å oppfatte de individuelle instrumentene og melodiene. Med blues er det oftes en gitar, en bass, en skarp- og en basstromme, og vokal.
– Føler du at du har vokst ifra Racer X-materialet?
– Ikke nødvendigvis vokst ifra, men jeg er mye mer variert nå enn da jeg var i 20-årene. Og som profesjonell musiker og musikkelsker så er jeg totalt oppslukt av musikk. Det går i musikk hvert våkne minutt. Men variasjon har blitt viktig for meg. I min første runde med Mr Big, så var det åtte år med skiver og turnéer nærmest uten avbrekk. Og det var kun Mr Big-musikk og ikke noe annet! Det var herlig, men jeg holdt på å bli sprø av det! Derfor trives jeg mye bedre i dette bandet med de rutinene vi har lagt oss til nå. Nå lager vi en skive kjapt og spontant, gjør en turné sammen, og så tar vi en pause og sysler med andre ting. Når vi kommer sammen igjen, så er det fordi vi vil komme sammen, ikke fordi vi må. Og vi vil, fordi vi får tid og plass til å variere litt.
– Hva skal du gjøre når turnéen er ferdig?
– Ingen konkrete planer utenom å tilbringe tid med familien min og undervise på gitarskolen min. Skulle jeg gjort noe sammen med andre musikere nå, så ville jeg kanskje valgt Kid Andersen, som er min største inspirasjonskilde blant samtidsmusikere for tiden. Han er norsk forresten, en helt tradisjonell bluesgitarist, men jeg skulle gjerne lagd en skive med ham. Mest for å se ham spille! Og hadde jeg lagd en bluesskive, så hadde jeg sikkert blitt litt lei av blues, og så hadde jeg vært klar for å spille metal igjen! Det blir litt som med mat. Jeg elsker indisk mat, men jeg vil ikke spise indisk til frokost, lunch og middag hver eneste dag!
– For noen år siden var du involvert i en rekke tributeband som daværende Dream Theater-trommis Mike Portnoy initierte.
– Ja, det var skikkelig gøy!
– Dere hadde et The Beatles-band med Neal Morse, et The Who-band med Gary Cherone, et Zeppelin-band….
– Og et Rush-band.
– Hvilket av de trivdes du best med å spille i?
– Spontant vil jeg svare The Who, for det var det mest krevende for min del. Det enkleste var nok Rush, for de låtene kunne jeg på rams etter å ha spilt de tusen ganger som tenåring.
– Alle ville ha tippa stikk motsatt – at Rush var det vanskeligste og The Who det enkleste!
– Ja, men ingenting er spesielt vanskelig hvis du har gjort det før. Jeg hadde ikke spilt The Who-låter som tenåring. Jeg hadde hørt det, men aldri satt meg ned og lært meg å spille låtene. Gitarister tenker kanskje på Pete Townsend som en enkel rytmegitarist, men jeg oppdaget at hans akkorder inneholdt andre toner enn de jeg vanligvis bruker. Og det krevde mye jobb for å lære seg og spille låtene på en autentisk måte. Så jeg lærte mye av det. Og The Whos låter er jo veldig energiske, jeg måtte løpe mye og hoppe rundt mens jeg spilte. Men jeg elsket det! Vi gjorde dette samtidig som jeg lagde min første instrumentale soloskive («Get Out Of My Yard» i 2006), og det påvirket definitivt min låtskriving. Mange av de riffene jeg kom opp med var mye mer Townsend-inspirerte enn det normalt ville vært.
– Den var jo en skarp kontrast til forrige soloskive, «Space Ship One», som var mer power pop.
– Ja, den kom i 2004. Jeg var stor fan av power pop på 90-tallet, da hørte jeg masse på The Wildhearts og Green Day. Og Cheap Trick, så klart.
– Og The Beatles ligger vel ditt hjerte nær, antar jeg?
– Ja, selvsagt, The Beatles er i mitt DNA!
– Har du en konkret Mr Big-låt som du gleder deg til å spille hver kveld? En låt som du vil krangle for å beholde på setlista hver eneste kveld?
– Hmmm, den var lei. Det endrer seg litt – i starten av turnéen gleder jeg meg mest til å spille klassikerne , som «Daddy, Brother…», «Green-Tinted…» og «Just Take My Heart». Etterhvert som ukene går, gleder jeg meg mest til enhver låt hvor jeg kan få improvisere – og det er faktisk en solid del av konserten. Tittellåta fra «Defying Gravity» er veldig gøy å spille, for der er det masse rom for improvisasjon. Der får jeg bruke en massiv Robin Trower-aktig gitarlyd med flere fotpedaler og gitarbokser som jeg ellers nesten aldri bruker, så da kan jeg eksperimentere. Det digger jeg!
– Jeg registrerer at på denne turneen spiler dere flere låter fra «What If…», (comebackskiva fra 2010), men ingenting fra forrige, «…The Stories We Could Tell» fra 2014. Er dere ikke like fornøyde med den i ettertid?
– Jeg liker «What If…» bedre, ja. Den var innspilt live i studio, spontant og ekte. Når jeg hører på «Stories…» nå, så tenker jeg ‘Jøss, den er bedre enn jeg trodde den var!’, haha! Prosessen med å lage «…The Stories We Could Tell…» var vanskelig, fordi da hadde vi akkurat fått vite om Pats sykdom, og vi visste ikke hva den beste løsningen for trommene på skiva kunne være. Vi endte opp med å bruke masse tid på å programmere trommene nøyaktig slik Pat ville spilt det, og det tok naturlig nok mye av spontaniteten ut av lydbildet. Den låter ikke rock’n’roll, ikke slik den optimalt burde, men det var det beste vi fikk til der og da.
– Trommespillet høres veldig ekte ut, dere kunne nok lurt 99% av fansen!
– Trommespillet høres veldig ekte ut, dere kunne nok lurt 99% av fansen!
– Ja, resultatet ble ikke verst, men det var et ork å lage den skiva, og vi var møkka lei låtene innen vi satte strek.
– Er det den Mr Big-skiva du liker minst?
– Mulig, jeg har aldri prøvd å rangere de. Men i ettertid er det kanskje en av de mest interessante for meg fordi jeg har nesten ikke hørt på den i det hele tatt siden vi spilte den inn. Det er litt morsomt, men tidligere på denne turnéen gikk jeg ned i restauranten på hotellet vi bodde på for å få meg en middag, og jeg var nesten alene i lokalet. Kelneren kjente meg igjen, og de fant ut at de ville glede meg med å spille Mr Big over høyttalerne mens jeg spiste middag, og jeg hadde ikke hjerte til å be de skru det av. Så her sitter jeg og spiser mens alle disse Mr Big-låtene spilles, og så kommer det en jeg ikke kjenner igjen, og jeg tenker at det er vel fra en av skivene som Richie Kotzen spiller gitar på. Men etterhvert begynner jeg å tenke at ‘Vent nå litt, dette er da meg?!’. Jeg hadde fullstendig glemt låta, og den var fra «…The Stories We Could Tell» – tror jeg! Men den var ikke verst – det var som å høre en helt ny Mr Big-låt!
– Hva føler du for de to skivene Mr Big lagde med Richie?
– Jeg elsker låta «Shine», den er knallbra, men ellers har jeg ikke hørt mye på de.
– Hva om Eric og Billy begynte å mase om å ta «Shine» inn i settet i neste uke – ville du protestert?
– Jeg liker jo låta! Jeg kan ikke tenke meg at de ville insistert, for den tilhører en annen æra, men jeg personlig hadde ikke hatt noe imot det.
– Nei, det virker ikke som om tida rundt årtusenskiftet var noen lykkelig periode for Mr Big!
– Haha, nei, jeg var ikke der da, men når jeg leser intervjuer med de andre om den tida, så skal jeg visst bare være glad til!
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2018
Les også arkivintervjuene med Mr.Bigs vokalist Eric Martin og bassist Billy Sheehan!