Frontiers
Gjør deg klar for en aldri så liten reise i tidsmaskinen. Vi beveger oss tilbake i tid og til den melodiøse rockescenen på 80- og 90-tallet. Og la det være sagt med en gang, dette er en reise på business class. Mannen bak det hele, Daniel Rossall a/k/a Lion Ravarez, har etter sigende gjort det meste av håndverket på denne skiva selv, og det er så til de grader gjennomført og vellåtende at en får vann i munnen. Vel og merke om du er fan av melodiøs rock og AOR i samme gate som f.eks Danger Danger, Lynch Mob, Bulletboys, Ratt og Journey for å nevne noen. Det låter både tidsriktig og moderne, og heldigvis med en helt egen særegenhet som får dette til å skille seg ut i mengden. Verdt å fremheve er gitarlyden og de fete riffene som virkelig skaper dybde og trøkk i låtene. For en gangs skyld er heller ikke den “berømte” Frontiers-lyden like fremtredende og sannsynligvis er årsaken at Rossall selv har produsert albumet. Og godt er det. Det låter akkurat passe polert, men samtidig rått. Hør bare på den fete bluesrock inspirerte låta “Back”. Et annet eksempel som låter ganske annerledes er “Trespass On Love” som er langt mer AOR-inspirert. Joda, referansene står i kø og når det kommer til oppfinnsomhet og kreativitet kommer vi ikke høyt opp på skalaen med dette albumet. Men når vi kommer til låtene og kvaliteten begynner vi å snakke, og det er heller ingen tvil om målet med denne skiva var å lage et solid produkt tuftet på nevnte genre og band. Det har de lyktes så til de grader med, og i motsetning til en rekke andre “nye” band i samme landskap klarer de å holde på oppmerksomheten min gjennom hele skiva. Det sier også noe om variasjonen i låtene. Kort oppsummert en fremragende skive med meget sterke låter, høy underholdningsfaktor og nostalgisk verdi.
5/6 | Pål J Silihagen
Utgivelsesdato 24.januar 2020