Søndag 1. oktober 2017
«Who the hell is John Dee anyway? We’ve played here a lot but no one knows who he is.» Etter 15 studioalbum og nesten 30 år som band er det ikke akkurat første gangen Nick Holmes & co er i byen. «Medusa» er årets tilskudd til en etter hvert ganske så imponerende (og variert) diskografi, en skive hvor bandet drar frem en del gamle doom-elementer igjen.
Det har aldri vært noen store fiksfakserier ved liveshowene til Paradise Lost, så da bandet går på scena til en pompøs fanfare av en introteip begynner man litt å lure på om man er hensatt til en «symfonisk» svartmetall-konsert fra 1999 eller der omkring. Heldigvis forblir tenåringstraumene lagt igjen på 90-tallet, for den seige «Gods Of Ancient» fra den siste skiva åpner kvelden. Kanskje ikke verdens mest medrivende åpningslåt, men det nye albumet skal naturlig nok fremheves slik seg hør og bør.
Med nevnte 15 studioalbum under beltet er det ikke å komme fra at det er nok av låter man kommer til å savne dersom man har fulgt bandet en stund. Noen låter kommer man dog ikke unna, og kveldens første jubelbrøl kommer fra John Dee når «One Second» kommer allerede som fjerde låt. Her får vi også møte det som er det største problemet denne kvelden: Stemmen til Nick Holmes. Foregående låter har vært growle-basert, og da er det ingenting å sette fingeren på, men da den klare vokalen skal frem forsvinner nesten all kraft i stemmen. Først kan det virke som et teknisk problem, men samme prosedyre gjentas hver gang det skal synges klart. Holmes drar hodet bakover og vekk fra mikrofonen konstant, med den konsekvens at vokalen forsvinner nesten fullstendig. Om det er fordi han har problemer med å høre seg selv på scena eller om det er en tillagt teknikk for å skjule at stemmen ikke er som før skal jeg ikke spekulere i. Men det kan minne om sistnevnte, det samme problemet som for eksempel Serj Tankian fra System Of A Down har opplevd de seinere åra.
Når den innledende irritasjonen rundt stemmebruken har gitt seg skal det til bandets forsvar sies at alt annet sitter sikkert som banken i kveld, og etter hvert tiner også publikum opp nok til at det blir en del liv foran scena. «Shadowkings» sitter som ei kule, og «As I Die» er en sikker vinner på et nesten utsolgt John Dee. Vokalist Holmes sier det faktisk er første gang de spiller den på denne turneen, litt rart i og med at det er deres største hit, men det vitner om et band med selvtillit og god koll på fanbasen sin.
De «roligere» skivene «Host», «Believe In Nothing» og «Symbol Of Life» er helt utelatt fra setlista denne gangen. En smakssak kanskje, men ved foregående Paradise Lost-giger undertegnede har vært på har låter som “Erased” og “Isolate” fra disse skivene vært klare høydepunkter live. Men man skal aldri irritere seg over ting man ikke kan gjøre noe med, så i stedet gledes det stort over innertier-versjoner av “Embers Fire» og «Faith Divides Us, Death Unites Us.»
Gitarist Aaron Aedy jobber som vanlig som en helt på scena, og den nye trommisen Waltteri Väyrynen høres ut som om han alltid har vært en del av bandet. Nick Holmes småskravler med publikum mellom låtene og alt er som det skal være. Trivselsfaktoren når sitt høyeste punkt når «Say Just Words» kommer som siste ekstranummer, og stemningen drukner stemmeproblemene som skinner gjennom her også. En trivelig kveld med et av bransjens stødigste band.
4,5/6 | Jarle Zachrisson
Foto: Arash Taheri
