Fredag 11. november 2016
Denne litt sure og kalde fredagen i november, som sågar startet med nyheten om Leonard Cohens død, var det desto lunere stemning inne på Musikkflekken i Sandvika. Og det til tross for at litt for få folk hadde trosset kulda for å få med seg en strømløs aften med Paal Flaata – best kjent som gullstrupen fra Midnight Choir.
Musikkflekken var rigget til med bord og levende lys for anledningen, og vi ble varmet opp av den lokale singer/songwriteren Per Kristen Andenæs, som trakterte både gitar, munnspill og vokal. Han serverte oss et knippe egenskrevne låter, samt en hyllest til Cohen i form av «Bird On A Wire», som passende nok er låta som Midnight Choir hentet navnet sitt fra en gang i tiden. En sjarmerende start på kvelden.
Paal Flaata promoterer for tiden sitt nyeste soloalbum «Come Tomorrow: Songs Of Townes Van Zandt», det tredje i rekken av en trilogi hvor han hyller noen av sine gamle helter. Flaata entret scenen i tospann med sin mangeårige faste kompanjong Gøran Grini på tangenter og munnspill, og det var duket for et akustisk sett med et spredt utvalg fra Flaatas brede repertoar. De åpnet seansen med «Rake» fra den siste plata, etterfulgt av «Flyin’ Shoes», en annen perle fra samme skive. Deretter fulgte «Weaker Moments», fra første trilogialbum «Wait By The Fire: Songs Of Chip Taylor», som Paal introduserte under kategorien erotisk countrymusikk – noe han trodde var populært i Sandvika.
Noe som tydeligvis også var populært i Sandvika var skravling. Høylytt skravling. Hvordan klarer alltid de fulleste folka å kapre plass nærmest scenen, og dermed forstyrre hele salen når de skravler, turer frem og tilbake til baren eller velter glass? Hvorfor disse folka på død og liv skal på konsert er for meg helt ubegripelig, attpåtil en akustisk en. I beste fall kunne de heller hengt i baren bak i lokalet. Ja, for de følger jo ikke med på det som skjer på scenen. De fikk ikke engang med seg ironien til Flaata da han uttalte «Dere er flinke til å være stille, av og til i hvert fall». Pinlig oppførsel av godt voksne mennesker.
Vel, nok om fyll og fanteri. Vi fikk enda en Chip Taylor-låt, velkjente «Angel Of The Morning», før Flaata syntes det var på sin plass med en julelåt, siden julebordsesongen allerede er i gang og pepperkakene for lengst har funnet veien til butikkhyllene. For ganske nøyaktig ti år siden ga han ut juleplata «Christmas Island», og derfra fikk vi «It Won’t Seem Like Christmas (Without You)». Album nummer to i trilogien, «Bless Us All: Songs Of Mickey Newbury», var også representert på kveldens setliste, med tittelsporet.
Paal Flaata har mange jern i ilden for tida – ved siden av soloplater og gjenforeningen av Midnight Choir gjør han dessuten Elvis-show sammen med Stephen Ackles og Vidar Busk. Derfor var det helt naturlig med en smakebit fra dette landskapet, og vi fikk høre Elvis-klassikeren «Can’t Help Falling In Love». Heldigvis ble vi også beæret med et innslag fra Midnight Choirs katalog, her representert ved «Mercy Of Maria». «Kathleen» fra den nyeste plata var ett av flere høydepunkter denne kvelden, da var ståpelsen et faktum hos undertegnede. Superb lyd var det jaggu også denne kvelden! Før «Come Tomorrow» fortalte Paal at han hadde invitert datteren sin Maia til å gjøre denne duetten live med han, men siden hun var like ustabil som ham, og nettopp ferdig med tenårene, endte det med at han måtte synge begge stemmene selv, noe han selvfølgelig mestret med glans.
Ikke uventet ville også Paal hylle Leonard Cohen denne triste dagen, og vi fikk et magisk øyeblikk da «Hallelujah» fylte rommet og Cohens poesi ble tolket av en av landets beste formidlere. Det var så visst ikke noe riktigere sted å være denne kvelden. Denne stemningen fortsatte utover i «Spiritual»; en særdeles vakker låt fra debutskiva til bandet Spain fra 1995, som både Midnight Choir og Johnny Cash har spilt inn eminente versjoner av. Og så var det plutselig slutt. Etter en time takket gutta for seg. Dette var noe snaut, og lengden er vel nærmest det eneste jeg kan trekke for på denne konserten. Mulig det skyldtes en kombinasjon av et særs lite hengivent publikum på første rad og et presserende røyksug. Flaata hadde allerede et par ganger nevnt hvor fantastisk det var på Musikkflekken sist han var der med Midnight Choir på 90-tallet, da alle røyka inne! En tid han åpenbart savnet.
I det minste kom de tilbake for å gjøre en finalelåt for oss, og da falt valget på «An American Trilogy» – en låt som er gjort mest kjent av Elvis, men som opprinnelig er satt sammen av Mickey Newbury. «An American Trilogy» er naturligvis å finne på soloplata «Bless Us All», men i tillegg gjorde også Midnight Choir en versjon av denne allerede tilbake i 2000, som deres bidrag på «Frisco Mabel Joy Revisited: A Tribute To Mickey Newbury». Og dermed kan vi vel slå fast at disse avsluttende tonene greit oppsummerte hele Paal Flaatas karriere.
Jeg snakket med folk etter konserten som ikke hadde noe forhold til Paal Flaata fra før, men som hadde gåsehud hele konserten gjennom på grunn av Flaatas fløyelsstemme, og derfor lurte på hvorfor han ikke er mer kjent. Det kan man saktens lure på. Om det ikke var fullt på Musikkflekken denne kvelden, klarte han i det minste å verve noen nye fans. Og både nye og gamle fans var enige om at det var en finfin aften.
5/6 | Marianne Lauritzen
Foto: Marianne Lauritzen
