Epic
Et lite tiår har passert siden Ozzy Osbournes underkjente «Scream», og nå – i dag – er høvdingen tilbake med et album som (stilistisk) nok er hans minst metalliske siden 1995s «Ozzmosis». Utover å huse Osbournes saftigste vokalproduksjon på mange år er «Ordinary Man» et tøft, rørende og temmelig jevnt album.
«Straight to Hell» er en sterkt åpning, transportert av blytunge (nesten Black Sabbath-aktige) riff, og lesset med velkjente Ozzy-troper. Dernest følger «All My Life», en fin andrelåt, ettersom den frigjør Osbourne som melodiker og gjør oss oppmerksom på platas dynamiske spenst. På «Goodbye» er tyngden tilbake igjen, også her som fundament for sjefens signatur. I likhet med åpningskuttet flytter riffene fjell. Som fjerde låt får vi tittelsporet – albumets tredje singel og en duett med jevngamle Elton John. «Ordinary Man» er en fin låt som faktisk blir enda mer rørende i konteksten av de foregående. Det samme gjelder førstesingelen, «Under The Graveyard», som følger. Denne gjør seg godt som platas midterste spor; ikke minst fordi dens dynamikk og innebygde kontraster «oppsummerer» albumets første halvdel. Ozzys harmonika innleder «Eat Me», som i tillegg til å uttrykke tonnevis med attityde holder platas barskeste riff. Deretter, på «Today is the End», strammes igjen det melodiske grepet, uten at melodien denne gangen påkaller særlig oppmerksomhet. Mer interessant er «Scary Little Green Men», som overrasker med et uvanlig streit refreng som samtidig er farlig fengende.
Albumets andre ballade, «Holy For Tonight», kommer så som spor ni, og tematiserer atter døden – dette er Ozzy på sitt mest melodiske, og for første gang ledsages stemmen hans av damekor i flott Pink Floyd-stil. Som avslutning på LP-versjonen byr Ozzy på sin første «punk-låt» noensinne («It’s A Raid»). Her bidrar også Post Malone, som sammen med sjefen skaper en eksplosjon av støy og referansetunge tilrop. Går du for CD-versjonen eller sverger til strømmetjenester må du imidlertid tåle «Take What You Want» som avslutning. Dette er albumets vorte; ikke fordi den er dårlig, men fordi den i kraft av Malones pop-sensibilitet markerer et upassende stilbrudd i et ellers gjennomført prosjekt. La oss derfor konsentrere oss om vinylen.
Årets Ozzy Osbourne-utgivelse har fått værhaner til å utrope «Ordinary Man» til hans beste siden «No More Tears». Denne påstanden støttes ikke. På den annen side er dette helt klart Osbournes mest oppsiktsvekkende album på en stund. Dødstematikken, valget av musikere og samarbeidet med Post Malone er nok de fremste årsakene til dette.
Når alt kommer til alt er «Ordinary Man» et veldig bra album som gir mening i lys av situasjonen Ozzy befinner seg i, og i forlengelse av hans utrolige produksjon gjennom et halvt århundre. Folk får være så uenige de bare vil: Ozzy Osbourne – en av tungrockens virkelig unike talsmenn – er tilbake med klare meldinger og store bokstaver. God bless.
5/6 | Bjørn David Dolmen
Utgivelsesdato 21.februar 2020