8.-11.AUGUST 2018
Vi dristet oss til et lite besøk på hovedstadens hipsterfestival i Tøyenparken for å få med oss det lille utvalget på plakaten som kan minne om rock. Det skulle bli fire dager med ujevnt vær, med alt fra høljregn og gjørme til strålende sol, hvor de musikalske høydepunktene var Behemoth, Patti Smith og Fever Ray.
Tekst Karoline Hagane | Foto Geir Kihle Hanssen
ARCADE FIRE: Arcade Fire er et av de bandene som alltid har vært trivelige, men en smule pregløse. Det er som om melodien er skrevet for å engasjere så mange som mulig, mens innholdet i musikken ikke når dypere inn i sjelslivet enn å passe som soundtrack mens man bysykler nedover Grünerløkka en behagelig søndag. Man greier ikke helt å skille låtene deres fra hverandre. Det kler dem derfor dårlig å ikle både seg selv og sceneshowet en uniform med emblem bygget på logoen til deres nyeste skive Everything Now, som om de forsøker å starte en undergrunnsbevegelse med musikken. Jeg fikk umiddelbart assosiasjoner til hamrene på The Wall, eller prismen på Dark Side of the Moon – men assosiasjonen er ikke heldig, for Arcade Fire kommer så uendelig til kort. Faktisk kommer jeg bare på Pink Floyd som eneste band som har fått disse emblemene til å ha en helhetlig mening sett i kontekst av musikkens kunstneriske og politiske budskap.
Det skal sies at bandet tar manglende refleksjonsevne noe igjen ved å ha gode og lidenskapelige musikere. Bandet legger sjela si i liveopptredener, og denne gangen var ikke noe unntak. Régine Chassagne skiller seg ut som et særlig høydepunkt ved opptredenen, både som en dyktig keyboardist og vokalist, men også som det mest karismatiske bandmedlemmet. Hun spratt energisk rundt i hvit kjeledress, hvite kjørehansker og med en hvit keytar rundt nakken – det eneste problemet med det er at Arcade Fire er for blasst og uten skarpe nok kanter til å kunne bruke et ironisk, men musikalsk lite funksjonelt instrument som keytar. Jeg koste meg når Régine derimot spilte fletta av et helt vanlig keyboard så den enorme, guddommelige afroen hennes ristet. Denne entusiasmen smittet over på publikum, som ikke lot seg affisere av at himmelen åpnet seg midtveis i settet. Bildet av en horde med gjennomvåte, men glade Øya-deltakere hever helhetsinntrykket av konserten. Hvis jeg kunne delt opp karakteren ville jeg gitt dem en toer for et innholdstomt konsept og et platt musikalsk uttrykk, men en firer for innsats og gjennomføring. 3/6
FEVER RAY: Karin Dreijer har vært på radaren min etter at hun droppet The Knife og bega seg ut på en solokarriere preget av mørk, atmosfærisk elektrodoom. Fever Ray har så langt gitt ut to skiver som er noe blandet drops, men den første skiva hennes har unikum som “If I had a heart” og Nick Cave-coveren “Stranger than kindness” som skjærer igjennom fjaset som preger elektronikagenren som en myk, sort laserstråle. Det hjelper også at hun er en naturkraft på scenen – det er en villhet over sceneshowet og artisten selv som er forfriskende.
Uttrykket på skivene er mørkt, men sindig, mens live er musikken og lysshowet som en feberdrøm – intenst og medrivende. Kostymene er mildt sagt oppsiktsvekkende, og det er noe Mad Max-aktig over vokalistens sminke og antrekk. En av bakgrunnsvokalistene er ikledd et enormt bodybuilder-kostyme og greier likevel å være overraskende smidig. Lysshowet er imponerende. Hele konserten fortonet seg som en eneste stor oppbygning til en låt hvor et av bandmedlemmene ikledde seg en enorm gullkappe og flakket med vellykket bravur rundt scenen under crescendoet. Enkelt, men effektivt. Og publikum elsket det – teltet hvor hun opptrådde var smekkfullt, og folk sto rundt utsiden for å få med seg konserten. Det kan virke som om Øya har undervurdert Fever Rays appell, og hun kan med fordel puttes på hovedscenen neste gang. 5/6
BEHEMOTH: Mens hele Øya så Kendrick Lamar, fikk tungmetallfolket sitt store festivalhøydepunkt under Behemoth. Øya er generelt ingen metallfestival, noe som ble tydelig under festivalens kanskje skrinneste publikumsfremmøte, men bandet leverte tungt og grandiost. I tillegg til et forrykende show med røkelse, liksminke og store mengder pyro, er dette et band med tyngde også rent teknisk. Dette er utsøkte musikere som har scenen som sitt rette element.
Mitt forhold til Behemoth på skive er trøblete ettersom de ikke er noe unntak til den generelle regelen innen svartmetall om å bygge skivene i overkant på en grunnmur av blasfemi, og det hele begynner å bli ganske datert. I levende live, derimot, lar jeg meg sjarmere av den rendyrkede kompetansen og rå energien til de som står på scenen, og et show som serveres med undertoner av selvironi. Et eksempel på dette er da trommisen reiste seg fra det imponerende trommesettet sitt og pekte på publikum som om han hadde et ønske om å ofre oss alle i midtvintersblotet for godt hell og et frodigere forår. På et tidlig tidspunkt slengte vokalisten rundt på en katolsk røkelsesholder, til pitfotografenes store skrekk, og jeg er også overrasket over at noen av dem fikk beholde øyenbrynene etter å ha tatt bilder omtrent tretti centimenter fra noen imponerende flammekastere.
Et annet favorittøyeblikk var da noen da noen på første rad blåste såpebobler – et muntert forteppe av såpebobler var en underholdende kontrast mot den tidvise veggen av flammer, og de diabolske bandmedlemmene. På et tidspunkt byttet bandet instrumenter slik at to trommiser stod sammen og fikk utfolde seg i utsøkt samspill – dette fenget langt inn i ryggmargen. Disse gutta jobber hardt for maten, og det var rett og slett en fantastisk og stram liveopplevelse. Og hipsterkatedralen Øya har godt av litt liksminke. 5/6
CHELSEA WOLFE: Doom-inspirerte, stemningsfulle Chelsea Wolfe spilte på Øyafredagen. Skivene hennes er et slags fokuspunkt mellom sjangrene doom og ambient, ispedd litt støy á la alternativrock på 90-tallet (se for deg en mørk PJ Harvey). Wolfe brukte lyssettingen på en måte jeg ikke kan huske å ha sett før – hun brukte lyset for å holde seg i skyggen, hvor enn hun måtte befinne seg på scenen. Inntrykket av dette fenomenet ble interessant. Hun fremstod som mystisk, nesten vampyraktig, der hun med langt hår og lang, dramatisk kjole gled mellom skyggene. Dette var effektivt i kombinasjon med musikken, ettersom Wolfe er en mester av å skape hypnotisk og melankolsk stemning. Vi fikk servert alle hennes beste låter som perler på en snor, og det hele toppet seg for meg med den fantastiske “Feral love”, som også nådde hjem hos de oppmøtte – det var tydelig hva publikum foretrakk.
Wolfe er en dreven vokalist med et imponerende spenn, og selv om hun pleier å holde seg i alt-terrenget har hun også en upåklagelig fremførelse av imponerende stødige sopran-toner. Bandet hennes består av rivende dyktige musikere, men til tross for dette, og til tross for at konserten holdes i teltet på festivalen, er det vanskelig å få til ønsket effekt når klokken ikke engang har bikket seks på ettermiddagen. Wolfe trenger kveldsmørket for å oppnå full effekt. Dette er et tap for festivalen som helhet, fordi Wolfe leverer en hypnotisk stemning som hadde gjort seg som plommen i egget bare et par-tre timer senere på kvelden. Wolfe har utviklet seg i en gradvis tyngre retning i de senere årene, og jeg ser frem til å se hvordan skivene hennes blir fremover, for hun er en talentfull og interessant artist med uant potensiale. 4/6
PATTI SMITH: Festivalens utvilsomme høydepunkt var Patti Smith. Hun hadde publikum i sin hule hånd fra “Dancing Barefoot”, som var andre låt ut, og ingen andre konserter på Øya hadde dette helhjertede publikumsengasjementet. “Sirkus”, teltscenen på Øya var stappfull, og publikum stod rundt teltet i lang omkrets. Med tanke på aldersspennet i publikum er dette en vitnesbyrd om Pattis tidløshet og rå appell. Tenåringer og alle aldersgrupper helt opp til de som hadde stiftet bekjentskap med syttiårene var representert, og hele publikum hadde en entusiasme jeg ikke har sett på tvers av så mange forskjellige typer mennesker før. Patti selv er hele 71 år gammel, og det er lov å håpe at man har hennes energi og livskraft hvis man skulle nå den alderen. Hun beveget seg smidig på scenen, danset og hoppet i engasjement, og jeg kan ikke noe annet enn å bøye meg i støvet.
Innimellom låtene benyttet hun anledningen til å holde rørende appeller til publikum hvor hun formidlet et miljøbudskap det er vanskelig å si seg uenig i. Låtene virket også tematisk knyttet til budskapet, blant annet spilte hun en fantastisk versjon av Midnight Oils “Beds are Burning”, som publikum og undertegnede elsket. Nest siste låt, etter en siste miljøappell, var “Power to the People”. Patti ville inspirere oss til å gjøre noe med saken, og jeg ble dypt beveget over engasjementet hennes. For undertegnedes del slår hun inn åpne dører, men jeg håper oppriktig at hun nådde ut til noen i publikummet.
I tillegg til det nydelige budskapet er det noe som er jordnært og pragmatisk med Patti Smith – medmenneskeligheten hennes skinner gjennom i hva enn hun gjør. Den lune stemningen på konserten ble underbygget av at hun har med seg sønnen Jackson Smith som gitarist i bandet, og hvilken gitarist han er! Han var sentral i opptil flere fantastiske improvisasjoner, og det er sjeldent man får hygge seg med gitarsoloer av den gamle skolen lenger, men han både leverte og briljerte.
Som en slags feiring av menneskeheten rundet Patti av med en triumferende “Gloria”. Patti Smith er en fantastisk artist, låtskriver og musiker, og jeg ville unnet alle å oppleve henne. Hun fortjener festivalens ene soleklare sekser fra mitt hold. Jeg vil gjerne også benytte anledningen til å anbefale hennes forfatterskap, for i tillegg til å være en fantastisk musiker er hun også en utmerket forfatter. Særlig Just Kids, som skildrer hennes forhold til den berømte og beryktede fotografen Robert Mapplethorpe, er verdt å lese.
Takk for denne gang, Patti! 6/6
