Nuclear Blast
Overkill gir seg ikke. Det er fart, aggresjon og full tenning fra første sekund. DD Vernis velkjente basslyd sammen David Linsks inferno av en gitarlyd, guider oss gjennom det som kjennes som et velrettet slag i rockefoten. Åpningssporet, “Last Man Standing”, smyger seg inn med en i overkant lang oppbygging, før den sparker løs med voldsom tyngde og tempo. “Believe in the Fight” minner meg om “Let Me Shut That For You”. Her er det fortsatt rikelig med tempo, men vi får også en smak på Bobby Blitz sine snertne tekster. Overkill har ofte hatt en sunn dose humor i sin katalog, “Bat Shit Crazy” holder fint på den tradisjonen. Blitz kan dette med å drive gjøn med meningsmotstandere. “Out on the Road-Kill” er til dels drøy og til dels sprø. Riffet er beinsolid og det er fryd for en som har fulgt bandet i en halv manns alder. Selv om det blir en del overdrevent voldelig, og ofte over i det bisarre, i tekstuniverset til Overkill, kommer det også ting med mening. “Welcome to the Garden State” og “A Mother’s Prayer” ligger over i det mer seriøse. Produksjon er moderne og klinger godt, samtidig som den kan være noe spiss. Bittner er et funn på trommer og han og DD holder rytmeseksjonen ledig og leken. Linsk sine soloer er vasse, om noe lange. Blitz høres bedre ut her enn han gjorde på “The Grinding Wheel”. Han er stort sett lenger oppe i registeret og har en mer snerrende tone. Noen ganger savner grooven fra rundt tusenårsskiftet, som kanskje er min favoritt periode fra Overkill. Dette er et gjennomarbeidet album, med stor gjenkjennelighet, men likevel ikke forutsigbart. Det står ære i å holde standarden så høy og låtene så sprekkferdige av ideer og moro etter mer enn 30 år i bransjen
5/6 | Ingar Høgstedt
Utgivelsesdato 22.februar 2019