Du kjenner kanskje ikke til navnet Orianthi, men om du ikke har en eneste skive med noen av artistene som denne 35-årige australske gitarheltinnen har spilt med, så er faen ikke den platesamlinga di mye verdt. Etter å ha hatt støttespillere som Steve Vai og Carlos Santana i tenårene, fikk Orianthi Panagaris drømmejobben med Michael Jackson – en mann som kunne plukke gitarister fra aller øverste hylle. Etter noen år med Alice Cooper, ga hun ut skive sammen med sin daværende kjæreste, Richie Sambora fra Bon Jovi. Men hun er ikke bare en fantastisk gitarist – hun har hele tiden hatt en solokarriere hvor hun også synger selv, og er i disse dager ute med sitt fjerde album, ”O”.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Patrick Rivera, Chris Ace
– Du har bodd i Los Angeles de siste fjorten år.
Standard åpningsspørsmål på alle intervjuer for tiden er hvordan du har klart
deg de siste månedene og hva du har bedrevet tiden med.
– Situasjonen her i California har vært helt kaotisk, man aner nesten ikke hvordan
man skal forholde seg siden anbefalingene endrer seg fra uke til uke. Jeg har
bare prøvd å være kreativ og jobbet med den neste skiva mi som skal slippes i
november. Man må bare prøve å holde seg positiv, hva annet kan man gjøre? Jeg
har tilbragt mye tid på Skype og Facetime, man kan holde kontakten og til og
med skrive låter sammen på den måten.
– Jeg ble først oppmerksom på deg mens du spilte med Alice Cooper (i perioden 2011-2014), og så med RSO-skiva (med Richie Sambora) som jeg også likte svært godt.
– Takk takk!
– Og så oppdaget jeg at du har jo gjort sykt mye annet siden du var tenåring, så vi har mye å snakke om! Men vi kan jo starte med nye skiva di (som anmeldes her) – når begynte du å jobbe med den?
– Selv om den ikke skal slippes før i november, så er det allerede nesten et år siden jeg spilte den inn – jeg skrev og lagde den sammen med produsent Marti Frederiksen i Nashville i fjor høst. Det har blitt veldig variert, synes jeg. Det er rock, det er blues, det er pop…og jeg er storfornøyd med resultatet!
– Variert er ordet. Åpningsriffene på de første par låtene hadde ikke vært malplasserte på en skive med Marilyn Manson eller Rammstein…
– Haha!
– …mens avslutningslåta hadde gått rett inn på en Kate Perry-skive…
– Haha!
– …så ja, veldig variert, det skal du faenmeg ha.
– Da jeg kom opp med riffet til det som er åpningssporet på skiva, så mente både jeg og Marti at det burde bli første singel fra skiva. Men med tanke på situasjonen i verden akkurat nå, så tror jeg ikke at jeg vil starte med å slippe en låt ved navn ”Contagious”! Dermed valgte vi den andre låta på skiva som førstesingel, og ”Sinners Hymn” er jo også en tøff og rocka låt.
– Du har et eget soloband, men på skiva er det kun deg og Frederiksen-gutta?
– Ja, nettopp. Marti gjør litt programmering, perkusjon og spiller bass på en låt, og hans sønn Evan spiller trommer og bass. Så du hører kun tre mennesker på skiva.
– Skriver du låtene alene, eller har du partnere?
– Jeg og Marti skrev alle låtene sammen, med et par unntak. Vi hadde noen andre som bidro her og der, som Nikki Sixx fra Mötley Crüe.
– Hvilken låt bidro han med?
– Han skrev ”Stream Of Conciousness”. Teksten der er virkelig mørk.
– Og Marti Frederiksen er jo ikke fremmed for å skrive en hitlåt eller tyve. (For artister som Aerosmith, Foreigner, Ace Frehley, Def Leppard, Ozzy Osbourne, Mick Jagger, Meat Loaf, Mötley Crüe, Scorpions osv osv)
– Nei, ikke sant!? Han er ikke bare en produsent, han er også en fabelaktig låtskriver, musiker og vokalist. Hvis jeg noensinne kjører meg fast i en tekst eller en låt, har han alltid et bra innspill å komme med. Han er helt rå!
– Hvor viktig er tekstene for deg?
– Jeg har lagt mye arbeid i tekstene, og de er alle veldig personlige. Det er alltid om noe som har jeg har opplevd, eller noe som noen jeg kjenner har opplevd.
– Vil det si at du faktisk er ”the craziest bitch you don’t want to meet”, som teksten til ”Rescue Me” sier?
– Haha! Øh nei, håper da ikke det!
– Har du alltid hatt denne miksen av hardrock og pop på dine soloskiver?
– Ja, hvis du hører på førsteskiva mi, ”Believe” (fra 2009 – men det er da andreskiva di, Ori!?), så har du låter som ”Suffocated” og ”Highly Strung” (med Steve Vai – som intervjues her), du har noen knallharde rockere og du har poplåter og ballader. Og sånn har det alltid vært, noe som gjenspeiler seg i artistene jeg jobber med – fra Michael Jackson til Alice Cooper! Jeg er selvsagt blitt påvirket av disse, men jeg er egentlig veldig blues-inspirert, det var der jeg begynte.
– Jaha? Hva hørte du på som jentunge hjemme i Australia?
– Da jeg var seks år gammel, introduserte min far meg for B.B.King, så det var mitt første musikalske kick. Jeg hørte veldig mye på ham opp gjennom oppveksten, samt artister som Stevie Ray Vaughan, Eric Clapton og Santana. Og jeg har stadig fått forespørsel om å spille konserter eller spille på skiver med artister som Jackson, Alice, Anastacia, Richie Sambora eller Dave Stewart, så da har jeg måtte sette meg godt inn i musikken deres, og det har så klart hatt innflytelse på min egen musikk.
– Hvordan endte en 15-årig australsk jentunge opp på scenen med Steve Vai?
– Hard jobbing! Jeg fikk et management da jeg var 14-15 år gammel, og sendte demoer rundt til alle jeg trodde kunne ha interesse av å høre meg spille. Jeg tok også alle oppvarmingsjobber jeg kunne få, og den aller første var faktisk for Steve Vai. Da gikk jeg på scenen alene, uten band, men med resten av musikken på tape som jeg spilte til. Jeg var dritnervøs – ikke bare var det min første opptreden, men det var for min store helt Steve Vai, som sto på vingen og så på meg med et smil om munnen. Og siden har han vært en god venn, en slags onkel for meg, som alltid har vært veldig oppmuntrende og gitt meg tips og råd. Han er en herlig fyr i tillegg til å være en absurd dyktig musiker. Vi har holdt tett kontakt siden, han får høre mine demoer og gir meg innspill på de før jeg jobber mer med låtene.
– Hvilken rolle har Carlos Santana spilt i din karriere?
– Han er grunnen til at jeg plukket opp en elektrisk gitar i utgangspunktet. Jeg likte jo B.B.King som min far spilte for meg, men det var en åpenbaring da jeg først fikk høre Carlos Santana spille! Det var et ”Eureka!”-øyeblikk, der og da innså jeg hva jeg ville gjøre med livet mitt. Han kom til Australia da jeg var 18 år gammel, og under lydprøven ba han meg komme opp og jamme litt med ham. Og det gikk såpass bra at han ba meg komme på scenen og fikk spille sammen med ham på kveldens konsert også! Igjen var jeg dritnervøs! Siden har han også vært en god venn og støttespiller. Han fikk meg over til USA, og sørget for at jeg fikk spille på et NAMM-show (Verdens viktigste bransjekonferanse for musikkprodukter med over 100.000 besøkende hvert år) som førte til at jeg fikk platekontrakt og knyttet ekstremt viktige kontakter. Så ja, uten Carlos tror jeg ikke vi to hadde snakket sammen her og nå!
– Det er vel samarbeidet med Michael Jackson du fikk internasjonal oppmerksomhet for – hvordan i huleste fikk du den jobben?
– Han ringte meg! Han så meg spille med Carrie Underwood (en av USAs mestselgende artister innen country/pop, som også synger en duett på Aerosmiths fortsatt nyeste skive!) på Grammy Awards i 2009, og så sjekka han alt han fant av meg på youtube. Han hadde spurt litt rundt i miljøet, og mitt navn hadde visst blitt nevnt flere ganger, så han ringte meg…
– Michael Jackson ringte deg personlig? Ikke hans management ringte ditt management?
– Det var først litt management-kontakt, men han ringte meg personlig da han fikk høre at jeg kunne være interessert, og inviterte meg til å komme å prøvespille neste dag. Der skulle vi gjøre ”Beat It”, ”Wanna Be Startin’ Somethin’” og ”Dirty Diana”.
– Men det ble aldri noen konserter? Dette var helt på tampen av hans liv?
– Ja. Han hadde ikke gjort konserter på årevis, men hadde solgt over en million billetter til 50 comeback-konserter som alle skulle skje på O2 Arena i London fra juli 2009 til februar 2010. Men som du vet, døde han brått i juni, noen uker før første konsert. Vi hadde jobbet sammen i rundt fire måneder med forberedelsene og øvinger. Det var utrolig trist da han døde, det kom som et knusende sjokk på oss alle.
– I media blir han ofte fremstilt som en ’liten gutt i mannekropp’ eller en pedofil raring – hvordan var ditt inntrykk av ham som person?
– Han var veldig oppspilt, med en barneaktig entusiasme for det meste, og det er et trekk som går igjen hos alle de største artistene, har jeg inntrykk av. Jeg omgikk ham kun i profesjonell sammenheng, i pre-produksjon og på bandøvinger og på noen fellesmiddager, men han fremsto alltid som en leder, som visste akkurat hva han ville ha. Showene ville ha blitt helt fantastiske, med en produksjon som verden knapt hadde sett maken til – like mye sirkus som konsert. Jeg lærte utrolig mye av ham i løpet av disse månedene.
– Jeg leste et sted at du har til og med gjort en duett med Michael Bolton, stemmer det?
– Ikke helt, men jeg spiller på en låt på ”Duets”-skiva hans.
– Men dere synger ikke sammen?
– Nei, jeg bare spiller gitar. Det er en låt som heter ”Steel Bars”, som Michael Bolton skrev sammen med Bob Dylan.
– Ganske absurd kombo!
– Ja, og derfor var det utrolig kult å få lov til å spille på den! Men jeg har spilt mye med Michael, på Motown-skiva hans blant annet, og gjort flere konserter sammen med ham. Veldig artig fyr, forresten! Min mor er stor fan av Michael Bolton, så da han ringte meg for be meg jobbe med ham, satte jeg på fleip som betingelse at han måtte ringe til mamma og synge for henne – og det gjorde han! Hun var på jobb i det Michael ringte og sang ”When A Man Loves A Woman” til henne over telefonen – hun gikk nesten i bakken! Det var utrolig bra!
– Neste stopp for din del var vel bandet til Alice Cooper, hvor du spilte fra 2011 til 2014. Hvordan fikk du den jobben? Detaljer, takk!
– Vi møttes første gang da jeg var i bandet på American Idol, og Alice kom dit og gjorde ”School’s Out” sammen med finalistene, i februar 2011.
– Ja, jeg så det nettopp på youtube – du med musefletter og skolepikeuniform!
– Ja, haha! Som en kvinnelig Angus Young! Jeg kom i prat med Alice og hans produsent Bob Ezrin etterpå, de var særdeles elskverdige herrer begge to. På det tidspunktet var jeg på vei til Nashville for å lage en ny skive sammen med Dave Stewart fra Eurythmics, det som ble ”Heaven In This Hell” (og omsider kom ut i 2013). Alice ringte meg noen måneder senere mens jeg var i studio, og før det hadde jeg gjort litt studio sessions sammen med Bob Ezrin, forresten. Og Alice forteller at gitaristen hans (Damon Johnson) hadde sluttet for å begynne i Thin Lizzy, og om jeg kunne være interessert? ’Javisst!’ svarer jeg. ’Kan du lære deg alle låtene på en uke?’ spør han. ’Javisst!’ svarer jeg igjen. ’Og legge ut på verdensturné om to uker?’ ’Javisst!’ svarer jeg igjen. Men da jeg så kom hjem og fikk hørt på disse låtene, så skjønte jeg fort at her var jeg på skikkelig dypt vann, for nesten alle gitardelene på låtene hans er veldig orkestrerte og komplekse, over tidvis uvanlige korder. Det er ikke bare å jamme i vei!
– Hvor god kjennskap hadde du til musikken hans fra før? Du var sånn ca fire år gammel da Cooper fikk sin renessanse med ”Poison” og ”Bed Of Nails”…
– Jeg hadde ikke noe dypt forhold til låtene, jeg kjente til de største hitene som ”Poison”, ”Under My Wheels” og ”School’s Out”, men hadde alltid hatt stor respekt for Alice som en av rockens virkelig store originaler, han er et ikon! Vi spilte ”Under My Wheels” i et pub-band jeg hadde i Australia som tenåring, men jeg hadde aldri spilt noen av hans låter senere. Jeg øvde helt frenetisk 18 timer i døgnet den uka, ba alle mine venner om å la meg være i fred, og ble virkelig imponert over hvor velskrevne og intrikate mange av låtene er. Mange steder er det stor plass for en gitarist å utfolde seg, og jeg skulle spille tostemt med Steve Hunter flere steder, noe jeg knapt hadde gjort tidligere. Men ja, det var en utfordring – og det synes jeg bare er kult, å måtte strekke seg litt ekstra og sette seg inn i noe helt nytt.
– Så du var aldri på noen audition?
– Nei, jeg ble i praksis bare oppringt og tilbudt jobben. Vi rakk vel et par gjennomkjøringer før jeg fikk ilddåpen på Whisky A Go Go i Hollywood i september 2011, og en uke senere startet verdensturnéen i New Zealand og Australia.
– Ble du stylet opp til å gli inn i bandet imagemessig, eller lot de deg bare være deg?
– Jeg ble bedt om å se nifs ut, ja, så jeg kjørte på med svart sminke og blod. Du er jo en del av hele produksjonen, så man skal selvsagt ikke ødelegge den illusjonen med å komme på scenen usminket i tøfler og morgenkåpe. Alice og bandet hans ble som min familie i USA. Jeg elsker dem alle sammen, og jeg har vært gjest på enkelte konserter i løpet av de siste par årene også.
– Hvorfor ga du deg etter fire år med Alice Cooper?
– Jeg lagde en skive med Richie (Sambora), og vi hadde veldig lyst til å turnere denne skiva (”Radio Free America”, 2018), og siden jeg ikke kunne gjøre to ting på en gang, valgte jeg å følge min egen sti.
– Jeg antar de fleste musikere foretrekker å være sin egen sjef og spille egne låter, fremfor å være innleid i bandet til en annen artist og bare spille låter som andre musikere har spilt inn? Selv om det innebærer å spille for et betydelig mindre publikum?
– Ja, jeg spilte jo med Alice i fire år, og så møtte jeg Richie, vi bodde sammen og skrev låter sammen hver eneste dag, og vi hadde virkelig lyst til å satse på det vi gjorde sammen. Å si takk for meg i Alices band var ingen lett avgjørelse å ta, men man må bare følge hjertet sitt.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2020