Lørdag 24. mai 2025
Jeg går gjennom sentrumsgatene på vei opp mot Løkka, og ser folk på vei til Spektrum iført pavekostyme og tilhørende sminke. Det er ingen tvil om at det er det vennlige spøkelset Tobias som er den største attraksjonen i Oslo denne lørdagskvelden. Likevel fylles det godt opp på Parkteateret, et av landets beste klubblokaler, med plass til rundt fem hundre personer.
De tre siste plateutgivelsene til Orango ble utgitt med midlertidig bassist Hallvard Gaardløs (Spidergawd/Draken/Wizrd), men de er nå tilbake med den klassiske besetningen som startet opp bandet på slutten av nittitallet. Helge Bredeli Kanck på gitar, Trond Slåke på trommer, og Karl-Joakim Wisløff på bass. Kveldens konsert har som hovedfokus å fremføre det siste albumet Karl-Joakim var med på før han tok en pause. “Battles” blir nok av mange tilhengere regnet som et hovedverk i katalogen, og kom den gangen til som et resultat av en inspirert trio med inspirerte låter, godt sammensveiset etter rundt femten svette år i øvingslokaler og innspillingsstudioer og kassebiler og rockeklubber rundt omkring i et langstrakt Orangoland.
“Battles” ble også spilt inn med en rekke gjestartister og ekstra instrumenter, og de forsøker å gjenskape deler av dette på denne konserten. Mye av bandets styrke har alltid vært intime konsert-settinger med det uslåelige trio-formatet med rockens tre grunn-instrumenter i kombinasjon med at alle tre synger. Denne styrken risikerer de å vanne ut når de legger til ekstra elementer. Jeg synes det fungerer som et godt tillegg med Audun Berntsen på tangenter, men når scenen på et tidspunkt overlesses av en hel haug med ekstra gitarister og diverse folk som står og dunker og rister og skramler, så blir det litt i meste laget.
Helge har dessverre ikke det lange håret sitt lenger, men vokalen og gitarføringen hans står i stil med fremtoningen – solid og behagelig, tidvis gnistrende, som for eksempel på den herlige “Still on Duty”.
Trond med trommene har nesten alltid vært det visuelle midtpunktet og den tøffeste trubaduren i trioen, men denne gangen blir han delvis overskygget av Karl-Joakim, som er i kanonform, synger og gynger og svever rundt med et beintøft bassgitarøs.
Men det er først og fremst samspillet mellom de tre som gjør dette stort. Andre høydepunkt på settlista er “Diggin’ For Praise”, og selvsagt den avsluttende ekstranummer-klassikeren “Freedom Train”, som virkelig får liv i publikum, med plystring og roping. 5/6
Tekst: Karstein Helland
Foto: Ole Skog
