Søndag 12.januar 2020
Opeth gjestet søndag kveld Oslos Sentrum scene. Utover å blåse hodet av oss med sin helt unike syntese av metall og progrock, bød de på et kreativt og spennende repertoar som gjorde det verdt oppmøtet – også for oss som har sett dem et dusin ganger før.
Med «Svekets prins» (yup, den svenske versjonen) gikk de løs. Et bedre anslag kan vanskelig tenkes, kanskje aller mest fordi dens overture-aktige karakter gjør seg svært godt som konsertåpning. Heller enn å følge opp med «Hjärtat vet vad handen gör», og således bringe oss videre inn i «In Cauda Venenum», fikk vi imidlertid «The Leper Affinity» (fra «Blackwater Park») – til glede for menighetens dødsmetallfans, og som utfordring til de som velger å begrense seg til bandets fire seneste album. Dernest stod «Hjärtat vet…» for tur, tett fulgt av «Reverie/Harlequin Forest» (fra «Ghost Reveries»), «Nepenthe» (fra «Heritage») og «Moon Above, Sun Below» (fra «Pale Communion»).
Om Opeth som live-band kan mye sies som allerede hundrevis av ganger er sagt. Åkerfeldt og gjengen er fantastiske formidlere, og de leverer stort sett godt på lydsiden, selv når lave tak, trange vegger og vær og vind jobber mot dem. Noen kritiske bemerkninger ble overhørt underveis, ikke minst i henhold til bassfrekvensene. Der undertegnede satt, helt fremme på galleriet, låt det imidlertid utmerket. Kanskje er allikevel Sentrum scene noen kvadratmeter for liten til å huse dagens Opeth.
«Hope Leaves», «The Lotus Eater» og «Allting tar slut» avrundet settet før stående ovasjoner brakte dem tilbake for å gi oss «Sorceress» og «Deliverance». Disse viste alene hvor lite fruktbart det er å betrakte Opeth-katalogen ut fra diskontinuitetens synsvinkel. For når alt kommer til alt står det gamle og det nye materialet utmerket skulder ved skulder, forenet av Åkerfeldts akkordprogresjoner, rytmiske sans og melodiske sensibilitet. Søndagens konsert var muligens det hittil beste eksempelet på at hans signatursterke tonespråk bringer det hele sammen.
Opeth, som holder hele tretten studioalbum, står overfor mange valg når det kommer til repertoaret. Det betyr at noe nødvendigvis vil savnes. Dette skal imidlertid ikke brukes mot dem – årets Oslo-konsert var like spennende og interessant som den var kraftfull og bevegende. Steinbra. 5.5/6
Tekst: Bjørn David Dolmen
Foto: Anne Marie Forker