Nuclear Blast
«In Cauda Venenum» – et av årets mest etterlengtede album – vil om få uker være i handelen. Utgivelsen, som ifølge Åkerfeldt ser Opeth ta et steg ut av skogholtet «Heritage» (2011), «Pale Communion» (2014) og «Sorceress» (2016) befant seg i, har igangsatt grenseløs grubling med henblikk på musikalsk retning – vil Opeth gjenreise den progressive dødsmetallkjerringa? Får vi et nytt album av samme sort som de øvrige? Søker Åkerfeldt nå noe helt nytt? Vel, «In Cauda Veneum» gjør noe litt annet. Visst har Opeth forlatt nevnte skogholt, men de har (heldigvis) ikke kommet så veldig langt. Årets album kan trolig best beskrives som variert og innholdsrik postprogressiv rock, hvor metalldimensjonen lyser omtrent like sterkt som på «Pale Communion» og «Sorceress», men hvor spensten i henhold til stilimpulser faktisk er større. Allikevel henger det hele uhyre godt sammen, som en genuin syntese, og som et organisk verk. «In Cauda Veneum» kommer i to versjoner, én med svenske tekster og én med engelske.
«Livets Trädgård»/«Garden Of Earthly Delights» toner inn som et skrekkfilm-soundtrack, spilt av helvetes-synther, før det oppløses i typisk sen-Opeth-stil under mørke, dynamiske og sugerende «Svekets Prins»/«Dignity». Denne kan betraktes som verkets «ouverture». Deretter overkjøres vi fullstendig av «Hjärtat Vet Vad Handen Gör»/«Heart In Hand» – smakebiten som allerede i juli ble oss til del, og en låt som kunne ha vært på «Pale Communion». Det er faktisk «De Närmast Sörjande»/«Next Of Kin» som første gang tvinger oss ut på stolkanten. Denne ser nemlig Åkerfeldt gi strykere større plass enn tidligere. Melodiske temaer peker dessuten tidvis ut over tradisjonelt Opeth-tonespråk. Samtidig loser de oss trygt igjennom i kraft av typiske, folkemusikk-inspirerte ostinater og velkjent vokalmelodikk. «Minnets Yta»/«Lovelorn Crime» blir slik et godt og tiltrengt pust i bakken; det er en «ballade» som plutselig åpenbarer seg, som fører tankene til «Watershed»s glimrende «Burden».
Reell restitusjon er det imidlertid ikke snakk om, for «Charlatan» fører oss inn i en intens heksedans, preget av uregelmessige støt og dissnonate båndsløyfelinjer. Bevegende og ondt. «Ingen Sanning Er Allas»/«Universal Truth» blir følgelig enda en avspenning, da den rommer lengre strekninger for nylongitar i en mye luftigere tekstur. Og luftigere skal det bli. «Banemannen»/«The Garroter» er nærmerst som modaljazz å regne, og er trolig verkets mest radikale vending. På bekostning av Opeths identitet går den allikevel ikke – Åkerfeldts melodiske sensibilitet og foretrukne harmonikk er nemlig gjennomgående.
«Banemannen» går over i «Kontinuerlig Drift»/«Continuum», albumets nest siste spor. Dvele ved dets nokså ordinære rockerefreng skal vi ikke; klarinett-temaet som inntreffer cirka midtveis er nemlig et gåsehudøyeblikk av dimensjoner, og bøter slik på «skaden». Låta er dessuten en yppelig opptakt til «Allting Tar Slut»/«All Things Will Pass» – verkets magnum opus. Om denne kunne jeg snakket i en evighet, den har nemlig uendelig mange lag. Den melodiske dimensjonen er alene nok til å bøye knær, i tillegg holder den en langsom, ekkofiltrerte taktslagsrytmikk som skyver det hele autoritært avgårde. Akkordprogresjonen som avslutningsvis inntrer, og som gradvis fader ut plata, slår det endelig knallhardt fast: Vi har hørt et verk. Og hvilket verk!
Om Opeth med «In Cauda Venenum» verken gjennoppfinner seg selv, gjør noe radikalt annerledes eller griper tilbake til «Ghost Reveries», er det mye som tyder på at Åkerfeldt har begynt på neste kapittel. Slik forblir «Heritage», «Pale Communion» og «Sorceress» en trilogi i tråd med intensjonen. Utover de sterke melodiene, den intrikate og intelligente harmonikken, groove-forholdene og yppelig produksjon, er det spensten, variasjonen og retorikken som gjør dette til et optimalt album. Absolutt ingen skriver i dag bedre progrock enn Opeth. Ei heller finnes det noen som formidler den bedre. Makeløst bra.
6/6 | Bjørn David Dolmen
Utgivelsesdato 27.september 2019