Frontiers
Du snakker om å male seg selv inn i et hjørne. Tidligere Queensrÿche-vokalist Geoff Tate har oppkalt sitt nye bandprosjekt etter sitt ex-bands mest klassiske skive og er nå ute med del 2 av en trilogi av konseptskiver som formelig trygler om å bli sammenlignet med den opprinnelige og majestetiske konseptskiva «Operation: Mindcrime» utgitt i 1988. Og da er det dømt til å gå rett på trynet.
En gang i tiden var undertegnede så intens fan av Geoff Tate og Queensrÿche at det grenset til det homoerotiske. Men det må innrømmes at de siste tyve år har det ikke vært mye å rope hurra for. Hadde han ikke sunget på de første fem Queensrÿche-skivene, ville vi garantert ha ignorert Tate nå. De siste skivene med Tate på vokal var rett og slett trist å høre på, bruddet var uunngåelig og bittert, og Queensrÿche gikk tilbake til røttene og fikk en ny vår da Todd LaTorre kom inn på vokal.
Geoff Tate lagde en forferdelig soloskive og prøvde deretter å kapre Queensrÿche-navnet med å gi ut «Frequency Unknown» før hans ex-kolleger rakk å debutere med ny vokalist. Etter en juridisk løsning på navnesituasjonen skiftet Tate til det mer tungvindte Operation: Mindcrime og ga ut første del av trilogien, «The Key», i fjor. (Er dette verdens eneste bandnavn med et kolontegn i seg?)
Musikalsk fortsetter det i samme stil, med eksperimentell lyd, merkelige arrangementer og svake melodier. Det er tidvis en tålmodighetsprøve å komme seg gjennom de 65 minuttene her, og vi må igjennom hele fire introspor som varierer fra 30 sekunder til drøye to minutter før vi er i gang med første skikkelige låt; «Left For Dead», som er et av få høydepunkter på skiva. Her hører man klart ekkoet av gammel storhet, før «Miles Away» drar ned forventningene igjen, og Tate plukker frem den helvetes saksofonen sin.
«The Fight» er ikke så verst, den har en god melodilinje og et dugelig refreng, og følges av skivas sterkeste låt, «Taking On The World», som har Blaze Bayley og Tim «Ripper» Owens på gjestevokal. (Pussig, for noen år siden var det planer om å samle Geoff Tate i en slags stjernetrio med Bruce Dickinson og Rob Halford – nå må han nøye seg med disse to legendenes midlertidige vikarer i henholdsvis Iron Maiden og Judas Priest.)
Den siste drøye halvtimen av skiva består av fem altfor lange og utflytende låter man virkelig må kjempe med seg selv for å ikke skru av. Det høres tidvis ut som de har spilt inn improviserte, jazz-inspirerte partier og deretter har prøvd å gjøre det til en del av skiva. Og dropp den jævla sax’en! Konseptet er ikke så lett å få med seg uten å ha tekstheftet foran seg, men det fortsetter historien fra «The Key» om teknologi, verdensherredømme og alternative virkeligheter.
Geoff Tate er selvsagt hovedmannen her, og hans fire-oktavers barytonstemme er legendarisk – i sin storhetstid var han en av verdens aller, aller beste sangere. Dessverre virker det ikke som om Tate gidder å forlate det komfortable midtregisteret sitt, han prøver aldri å anstrenge seg for å gå høyt – og det har vel vært tilfelle i mange år. Synd å ha et trumfess på hånden, men aldri spille det ut. Men fra scenen har han vist at han fortsatt har det, om enn ikke i samme grad som før.
Det er en solid gjeng som backer Tate her. Gitarist Kelly Gray var en periode med i Queensrÿche, bassen leveres av Dave Ellefson (Megadeth) og John Moyer (Disturbed), mens Simon Wright (ex-AC/DC, Dio, UFO) og Brian Tichy (Dead Daisies, ex-Whitesnake, Billy Idol, Foreigner) banker slagverket. Men låtmessig har de ikke mye å jobbe med. «Resurrection» høres kanskje interessant ut ved første gjennomhøring, og man føler at man burde gi skiva multiple sjanser til å vokse, men likevel finner man ikke mye av substans her. Låtmaterialet er altfor tynt.
2,5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato: 23.09.2016