Tung metal pyntet med kvinnelig vokal er en formel vi har hørt tidligere fra Sørlandet. Omegashift ramlet mer tilfeldig inn under denne paraplyen, og bringer med seg elementer som gjør «Doctrine Of Dust» til et friskt pust innen den tyngre sjangeren.
Tekst: Ronny Østli
Foto: Sven Rothe
Rundt påsketider så vi spredningen av de første livstegnene til Kristiansandskvartetten Omegashift på nett. I god tid før landsdelen var fylt med badekåte turister lå debut EP’en «Doctrine Of Dust» (anmeldt her!) klar i fysisk format. Når jeg snakker med vokalist Jorunn Aateigen og trommeslager Yngve M. Jacobsen oppfatter jeg straks en likegyldighet til hva som skjer på svabergene, og heldigvis en langt større iver etter å lage musikk.
– Under det navnet og med denne besetningen skal vi ikke så langt tilbake, men Omegashift er et resultat av noen år med endringer og utskiftninger. Trioen som utgjør bandet instrumentalt nå, stod litt hodeløse i starten av 2021 da gitarist Andreas Jakobsen sluttet. Han var jo også tiltenkt vokaljobben. Samme vår, rundt midten av april, ble vi tipset om en kvinne som kunne hjelpe med vokal. Utgangspunktet var kun å legge vokal på låtene vi var på vei til å spille inn sammen med Andreas. Jorunn nynnet litt til Bjørnars kassegitar rundt påsketider, kom på første bandøving helt på tampen av juni, og uten at vi helt skjønte det skled hun på plass av seg selv. Hun fortsatte å komme på øvinger utover de vi snakket om, og som et par tenåringer som begge liker hverandre, men ingen tør å spørre, stilte jeg det store spørsmålet: «Vil du være vokalisten vår?» Og hun svarte,»Jeg trodde aldri dere skulle spørre.»
– Ja, for doom metal med kvinnelig vokal er ikke et helt ukjent fenomen fra deres landsdel.
– Det var jo absolutt ikke planen, men det var heller aldri utenkelig å knytte til seg en Tante Sofie til de tre røverne. Jeg liker mange band med kvinnelige frontfigurer, og trekker gjerne fram The Third And The Mortal og Madder Mortem som flotte aktører. Jorunn er dog ikke veldig typisk metalberte, og når hennes stemme blander seg med tunge riff, oppstår det etter min mening en litt egenart. Og det liker man jo.
Jorunn er enig i dette.
– Bandet hadde bestemt seg for å spille inn fem låter hos Anders Elle, men manglet plutselig vokalist. Anders nevnte meg som en mulighet, og «Walk With Me» ble første prøvelåt. Jeg hadde ikke sunget denne sjangeren før, og tilførte dermed noe nytt inn i låtene som vi likte godt.
Dette er en veldig bra låt med mye lekende tromming. Tankene mine trekker i retning Minas Tirith, et band jeg vet Yngve, i likhet med meg selv, liker veldig godt. Noe som dessverre ikke gjelder altfor mange flere.
– Der har du et undervurdert band, med flotte vrier på tak og tone. Jeg skjønner jo hvorfor de ikke ble store, men de de traff, tror jeg ble truffet godt. Og takker for kompliment, som jeg ikke er flink til å ta imot, neste spørsmål.
Jeg husker brødrene Jacobsen fra band som Salem’s Lot og Tonka. Jorunn har allerede nevnt hvordan hun ramlet inn. Likevel er både hennes og bassist Tor Eivind Johnsens bakgrunn ukjente for meg.
– Jeg og broren min har jo litt fortid sammen ja, he-he. Tor Eivind er en gammel rocker som har versert i Kristiansandsmiljøet i alle år, uten å egentlig være med i noe band. Et par prosjekter husker jeg, men han var alltid der, hang med metalfolkene og hvor han for meg alltid framstod som en utrolig skvær fyr. Når jeg søkte etter bassist i september 2018, og han svarte på melding, koblet jeg faktisk ikke at det var ham før han stod på lokalet senere samme måned. En flott bassist, som tenker bass og spiller annerledes enn de fleste, da passer han inn med denne egenartede og vindskeive gjengen.
Jorunn kommer fra en musikalsk familie og har sunget hele livet.
– Først sang jeg med min far, og etter hvert med ulike coverband. Jeg har blant annet sunget en del med allerede nevnte Anders Elle. Jeg er musikklæreren i bandet, og kommer av og til med merkelige og helt ukjente uttrykk som «vers», «refreng», «A-og B-del». Jeg er mer vant til å synge soul, blues, pop og funk, og elsker å leke med rytmikken i vokalen.
De nevnte bandene hadde sitt utspring i thrash metal, mens Omegashift må vel sies å ha sitt fotfeste innen doom metal, selv om dette kanskje er noe snevert da «Doctrine Of Dust» er rimelig variert. Jeg husker jeg kommenterte på Facebook da deres første låt, «Lazarus Brigade» ble sluppet, at jeg hørte litt Confessor.
– Doom er fett, selv om vi nok bare har dette som ett av flere verktøy. Vi har jo vokst opp med litt rare og sære band, og uten at Confessor har vært en sterk inspirasjon her, har det i hvert fall farget noe av det jeg har gjort av tromming i årenes løp. I hvert fall i det å ikke følge boka. Og jeg vil faktisk påstå at Omegashift har mye til felles med Tonka. Tonka var jo også et tidvis tungt band, med tunge riff og takter. Jeg tror gjerne at Tonka kunne ha sluppet noe av det materialet vi har laget med Omegashift, da med en fantastisk nordlending med mørketidvokal. Nå har vi en fantastisk sørlendingsberte med soloppgangvokal. Og jeg minnes en visjon jeg hadde, den gang vi hadde mannlig vokalist i bandet, som er aktiv i et annet band jeg spiller i, Powercage. Jeg husker jeg allerede tilbake i 2014, når vi begynte å spille igjen etter noen år, ønsket å gjøre noe litt utradisjonelt; tungt, doomy, litt progressivt, med lys vokal. Litt som Memento Mori. Uten at vi havnet der, hehe, men linjene den gang ble lagt slik, og jeg synes vi bruker noe av den samme paletten.
– Om bandet liker det utradisjonelle, lages musikken på et ganske så tradisjonelt vis.
– I en verden der mange ikke møtes en gang, før skivene havner i hylla, har vi aldri gjort noe annet enn å møtes på øving. Vi har alltid hatt det aspektet på plass. Fysj så kjedelig å ikke kunne henge, møtes, kjekle, motivere, drikke kaffe og finne ut av ting. For meg har alltid øvingsaspektet stått høyest, det sosiale.
– Ordet tradisjonelt er også svært dekkende når det kommer til innspilling av plata.
– Stemmer, det er ikke et klipp eller noen form for klikk her. Og det høres kanskje, men slik ville vi ha det. Altfor mange band klipper og limer, spiller og stopper, hopper inn og trikser, nær den grad at man nesten ikke kan si at bandet har spilt inn sangen, haha. Men det er jo bare kos det også, alle gjør som de vil, bruker de verktøyene som finnes og kommer i mål på hver sin måte. Jeg var bare opptatt av å levere en så bra «øving» som mulig, å fange bandet live. Bass, trommer og gitar er live i hele takes. Jeg ville vise hva vi kan, ikke hva vi ikke kan. Jeg skjønner at de fleste er opptatt av å levere et produkt uten feil eller skeive slag, men samtidig ofrer man mye av sjelen. Jeg liker musikk som lever.
– Favoritten min er i skrivende stund «Tread The Ashes», som er hakket mer uptempo og som får meg til å tenke på mer progressive band. Så har den jo et instrumentalparti som går igjen et par ganger som er en rimelig catchy knagg oppi det progressive.
– Den har endret seg litt i sluttfasen, det ble litt lite vokal der. Mye av grunnen var vel at Jorunn kom på lasset etter at vi hadde tegnet og farget ferdig mye, da var det ikke så lett å tilpasse vokal på alt. Og det er noen luringer der i hvordan riff og rytmer er sydd sammen, spesielt det akustiske partiet. Kallenavnet på låten før var «Akustisk Hat».
– Vi har vært innom Sørlandet og tung metal, gjerne med kvinnelig vokal. Jacobsen-brødrene er jo opprinnelig fra Trøndelag. Når man eksempelvis er i Telemark skjønner man hvorfor Emperor låter som de gjør, det samme med vikingmetal fra Haugalandet så vel som Aura Noir og Oslos asfalt. Jeg klarer ikke helt å se sammenhengen mellom dyster musikk og det blide Sørlandet.
– Vi har kanskje ikke behov for å stresse så mye her på Sørlandskysten? Det sies vel at alt er gildt og koselig? Ikke vet jeg, men i årene jeg har bodd her har det vært små fellesnevnere hos mange band. Vi lekte vel med tanken på at vi drakk litt av det samme brygget, og at tempoet her er litt på bakevja, mulig det forklarer noe. Men så har vi jo flere band som grenser til å få fartsbot også. Kristiansand og omegn har jo fostret Blood Red Throne, Trail Of Tears, Green Carnation, Tonka, Scariot, In The Woods…, Guardians Of Time, Solefald m.fl. Jeg synes det er greit med variasjon blant disse. Men absolutt, mange har noe tungt og Kristiansandsk ved seg. I gamle dager lånte jo flere av disse folkene lokale av oss, Salem’s Lot. Som Green Carnation tilbake til tiden da de spilte death metal, samt tidlige band med folk fra eksempelvis Solefald og In the Woods. Vi hørte jo mye av den samme musikken, miljøet var fantastisk den gang. Og man blir naturlig farget av hverandre.
– Tross din lange bakgrunn synes jeg ikke det er så lenge siden du la ut på nett at du vurderte å kjøpe trommesett igjen, noe jeg tolket det var en stund siden du da hadde hatt. Greit, tida går oftere fortere enn man tror, men hvordan har veien til «Doctrine Of Dust» vært? Var det som å begynne å sykle på nytt?
– Tonka fadet ut etter en opptreden på Inferno i 2004. Jeg og gitaristen Bernt fortsatte litt til med et prosjekt kalt Transform, for han ble med i In The Woods. Mitt andre band, Powercage, falt sammen da gitaristen der flyttet til Usa for å jobbe. Dette skapte et limbo på nesten 8 år, før jeg hooket opp med en lokal gitarist og vokalisten fra Powercage. Jeg har aldri vært flink til å spille trommer, og har aldri blitt det, derfor var det helt greit å begynne på samme nivå. Jeg spiller fordi jeg liker å lage, skape, være sammen med andre og kreere. Ikke at det er feil å bli flink, men jeg synes kanskje mange og mye i dag baserer seg for mye på det. Det lukter samlebånd av mange. Jeg vil heller ha feite låter med god greie og litt rusk i maskineriet, enn feilfrie løp av supermusikere, og hvor musikken ofte er kopi av andre.
– Med denne innstillingen, samt uttalelsene om øvinger og innspilling, skjønner jeg det er naturlig at skiva slippes fysisk.
– Fra første livstegn ble sluppet på nett gikk det relativt kort tid før lanseringen. Jeg hadde nok ikke hatt veldig stor glede av å kun ha musikken tilgjengelig på streamingplattformer, faktisk var det vel jeg som var siste skanse på å laste opp låtene på Spotify. Jeg samler og spiller kun fysisk hjemme, da var veien til å kopiere opp noen CD-er kort. LP er uaktuelt da det koster for mye. Dessverre. Vi var i kontakt med et par selskaper, men det var avtaler som ikke var veldig fordelaktige for oss, så vi holder oss litt i undergrunnen enn så lenge.
– Apropos nett, du er jo en aktiv kar i metalmiljøet, da særlig gjennom heavymetal.no. I tillegg til vanlig jobb og familieliv og band, så tolker jeg det dithen at du ikke har tid til å nyte sørlandsidyllen på svabergene?
– Nei, fyttikatta, livet er hektisk ja. Heavymetal.no tar timer hver dag, og har gjort det stort sett i over 20 år. To band som øver ukentlig, to jobber i helse, der hovedjobben er nattbasert. Også må man jo tenke på helse og alderdom med daglig løping og sykling. Kone og hus krever også sitt. Svabergene kan uansett ta seg en bolle, jeg er innflytter og har aldri adoptert hverken reker, sol eller sommer. Her er det metal, skygge og kaffe som gjelder.
– Da er kanskje mørke konsertlokaler optimalt for Omegashift?
– Tricky spørsmål. Vi jobbet med å få til noen gigs, men jeg var litt treigpå å sjekke innom spillestedene, og da var våren og høsten booket, hva som skjer neste år vet jeg ikke. Jeg har aldri vært glad i å spille konserter, men jeg har også innsett at jeg ikke kan være den som alltid stopper dette, og har vurdert å stille som trommis om det dukker opp noe. Men vikartrommis vurderes, hehe.
Først publisert i Norway Rock Magazine #5/2022