Hver dag får man servert virus, krig eller annen elendighet. Etter trettifem år som band er ikke bødrene Donald og John Tardy spesielt oppdatert på hva som rører seg av ny musikk, men verdens problemer får de med seg, noe som gjenspeiler tittelen på veteranenes ellevte plate «Dying Of Everything».
Tekst: Ronny Østli
Foto: Tim Hubbard
Det er snart seks år siden sist Norway Rock Magazine snakket med trommeslager Donald Tardy. Den gangen ga bandet ut sitt selvtitulerte album og det var enda noen år til verden stengte ned. Etter gjenåpningen har ikke bandet ligget på latsiden. Denne gangen blir vi oppringt fra turnebussen som har stoppet på en parkeringsplass i Louisiana. Og denne gangen har Donald tatt med seg storebror og vokalist John i samtalen med Norway Rock.
– Vi spilte i Dallas i går og er på vei til Atlanta. Så nå sitter vi her på parkeringsplassen og venter på at hotellet skal bli klart for innsjekk. Dette er den fjerde USA-turnéen vår etter at verden åpnet, og vi var vel spilt nitti konserter til nå. Vi var på turne med Black Label Society da verden stengte ned, og vi tok opp igjen den turneen ett og halvt år senere. De var ett av de første banda som satte i gang med turnévirksomheten igjen, og inviterte oss til å fullføre planene. Så ble det en runde med Decibel Magazine, og en egen østkystturné, og nå etter fem måneders turnépause er vi på tur med Amon Amarth.
Det er stort sett Donald som gjør intervjuer, og er den som lar saksa gå mest, mens John kommer inn med noen betraktninger innimellom. Det er jo interessant å vite hvordan svenskene behandler de amerikanske veteranene.
– De er helt fantastiske. Vi er gode venner. Vi turnerte med dem tilbake i 2009 i Europa, og det la grunnlaget for et godt vennskap.
– Det er jo litt artig at de har to legendariske death metal band som support på denne turnéen. Dere og Carcass.
– Ja, er de ikke heldige?
– Nja, jeg tenker vel det er verst for dem å spille etter dere.
– Haha ja. Jeg beklager på vegne av alle band som blir store nok til å headline. Headlining er ikke veien gå. Vente hele kvelden, spille sent når du kanskje allerede har hatt tre fete band på scenen før deg, hehe. Denne pakka her er virkelig fet.
– Det ideelle hadde vel vært at «Dying Of Everything» hadde vært ute før turnéen, hva slags setlist kjører dere nå?
– Vi plukker alltid ut låter vi føler passer turneen vi er med på. På denne turnéen vet vi at Cattle Decapitation kjører på med full spiker og et sinnssykt basstrommetempo, Carcass kjører klassisk death metal, men har også en del blastbeats. Vi har valgt det vi kaller ekte Obituary husmannskost, midtempo groovy death metal. Vi aner jo ikke hvor mye Amon Amarth-fansen kjenner til Obituary, så tanken var å spille låter som kan appellere til dem.
John avslører at «Dying Of Everything» er representert på turnéen.
– At «The Wrong Time» ble sluppet som singel før turnéen var kalkulert. Så den spilles, men det er eneste nye låt på denne turen. Plata slippes 13. januar, og vil bli mer representert i Europa i vinter.
– Når Dying Of Everything» kan kjøpes eller streames i det vi entrer 2023, vil folk få oppleve det kjappeste Obituary noensinne har levert.
– Åpningslåta «Barely Alive» er utvilsomt det. Den utfordret oss alle. Siste låta «Be Warned» er derimot ikke den kjappeste, haha. Det var slett ikke tilsiktet at det skulle bli så kjapt, vi skriver bare musikk vi liker og gjorde egentlig ikke noe nytt. Når «Barely Alive» viste seg å bli såpass brutal var det helt naturlig å putte den som åpningslåt. Det er seks år siden forrige plate, så vi ville virkelig gi folk et slag i trynet. Det skulle tatt seg ut om vi åpnet med «Be Warned», haha. Da ville folk sagt at dette er den mest dooma Obituaryskiva i historien.
Nå skal det også sies at tittelkuttet også er blant det kjappere slaget. Hvordan står det til med Donalds trommeferdigheter, måtte det mye øving til for å henge med i dette tempoet?
– Jeg måtte det, men samtidig innså jeg at bena mine, som ikke er de kjappeste i verden, er kjappere nå enn noen gang. Jeg har ikke noe svar på hvorfor, annet enn en over tretti år lang karriere med ønske om å bli bedre, hehe. Men det er ikke godt å si hvordan det kjennes ut når denne et år etter innspillingen skal spilles live.
Når jeg hører litt grundig på plata i forkant av intervjuet, samt ser videoen til «The Wrong Time» tenker jeg at John synger mer, og er mer variert i vokalbruken enn tidligere.
– Jeg vet ikke, jeg følger vel egentlig bare den veien musikken tar meg. Noen ganger mer synging, andre ganger mindre. Hver plate vi gjør er en læringsprosess, og man vil jo gjerne bli bedre på det man holder på med. Også er det jo mye solid materiale på denne plata.
– Tittelkuttet og «Torn Apart» er signert gitarist Kenny Andrews, hvordan er det å ha med han på låtskriversiden?
– Helt utrolig. Han har en litt annen innfallsvinkel enn det jeg, John og Trevor skriver. Men Ken er sulten og vil virkelig skrive, men han vil lage musikk som både vi og Obituaryfansen vil verdsette. Så da jeg og han skrev var John den første vi viste det til, og fikk tilbakemeldinger fra. Og da kunne det gjerne være det låt altfor lystig og måtte gjøres mer Obituary. Tittelkuttet var en slik låt som måtte «Obituariseres» litt mer før den ble som versjonen som foreligger på plata. Og vi er veldig stolte av hvordan den ble.
John ler av hvordan han fremstilles.
– Det er ofte små justeringer som skal til for at det blir et produkt man blir stolt av, og det er det viktig at man er. Og «Torn Apart» ble også killer.
Dagens besetning er den mest stabile i bandets karriere. Ken er bandets ferskeste medlem og har vært med i ti år. John virker nesten litt overrasket.
– Herregud, det føles som fem. Det er helt sprøtt. Og Terry har spilt bass med oss i femten år. For enkelte band er jo dette en hel karriere. For oss er det seneste halvdel. Dette viser bare hvor lenge vi har eksistert og hvor gamle vi er, haha.
Den lange karrieren kan kanskje godgjøres med et par «friår» hvor verden var stengt ned. Og akkurat det gjenspeiles i platas tittel.
– «Dying Of Everything» var en av flere idéer vi arbeidet med, men på bakgrunn av hva vi akkurat hadde gjennomgått, samt et blikk på verdens generelle tilstand, så var det et lett valg. Det virker som om denne tittelen får et nytt liv hver eneste dag. Enten er det nytt virus, vold, krig eller andre kriser du får servert.
Obituary var ivrige på livestreaming under pandemien, og spilte alle de tre første platene i sin helhet, fordelt på tre kvelder, i tillegg til at de også har gjort et sett med mer obskure låter. Selv om bandet har gjort nitti konserter etter gjenåpningen, fortsetter de å gjøre livestreaminger.
– Ja, mange har stilt oss det spørsmålet. Men vi investerte i utstyr til å gjøre dette, både kameraer og software. Det er fortsatt folk som venter på at Obituary skal besøke deres del av verden og jeg synes det er fett at de kan bli med oss i studio eller på øvingslokalet og se oss agere som en haug idioter. John skyter inn; – La oss si Slayer hadde gitt fans muligheten til å invitere folk i studio eller på øvingslokalet for tjue år siden på denne måten, jeg hadde kjøpt billetter tvert. Det er fortsatt mange steder vi ikke har spilt, og det er fans på disse stedene som definitivt vil se Obituary.
– Hvor mange billetter solgte dere egentlig til disse liveshowene?
– Det var folk fra hele verden som så på, men vi solgte egentlig ikke så mange billetter. Og det overrasker meg en smule. Vi lot jo folk få kjøpe billettene to uker i etterkant og de kunne se konserten så mange ganger du ville i en måned. Vi spiller alle klassikerne vi har, og ønsker ikke folk å se det er det for all del helt greit det. Men for å svare på spørsmålet ditt, vi solgte ikke nok. Men jeg tror de som fulgte livestreamingene koste seg.
– Det kan jeg bekrefte. Jeg kjøpte selv billetter til de tre første platene, og chatten i sidefeltet var virkelig fra hele verden.
– Absolutt, og dette gjør bandet mer interaktivt som igjen gjør oss mer fokuserte og holder oss i form.
Obituary har nå spilt inn fem plater i sitt eget studio. Under pandemien ble studioet oppgradert med oppdatert protools software og annet utstyr.
– Vi liker godt å spille inn platene selv, men etter fire skiver var det mye utstyr som trengte en oppgradering. Vi gjør det grunnleggende som å tracke låtene før det sendes Joe Cincotta for mixing. Vi får gode tilbakemeldinger fordi vi gjør jobben lett for ham, ved å spille og synge bra. Så det er ikke så mye som må rettes opp før skiva sendes til mastring og trykk. Jeg synes han har gjort en god jobb med denne nye, og skapt en plate som låter bra.
– Dere har brukt seks år på plata. Mange band som slipper skiver nå brukte tiden under pandemien til å flikke litt på innspillingene, som kanskje ikke satt like godt da innspillingen begynte.
– Vi har ikke endret noe etter innspilling, men vi brukte tiden til å virkelig forsikre oss om at låten var fullkommen før vi trykket record. Ofte er det sånn at man skriver en låt og spiller den inn ganske så kjapt i etterkant. Nå la vi den bort, kanskje i ukevis, før vi igjen analyserte låten og kanskje innså den trengte en liten strukturendring. Slik var vår arbeidsprosess under pandemien. For egen del visste jeg hvert eneste trommeslag før innspilling. Alle markeringer, rundganger og hvor låten slutta satt som støpt. Johns vokal gikk også veldig kjapt og smertefritt å få på tape. Hvor ofte hører du ikke, spesielt fra unge band, at man gjerne skulle spilt litt annerledes her og der, at man var nervøs og det ble som det ble. Dette er luksusen med å ha eget studio og muligheten til å bruke tid på låtene. Da kan man komme klokken ni om morgenen og ta en kaffe og gjøre et par trommetakes, helt uten stress. Eller at John gjør litt vokal og jeg tar meg en øl, hehe.
– Er du sånn at du husker alle trommeslag og spiller akkurat det samme live, eller blir det mer improviserte overganger og markeringer hver gang låta spilles?
– Det er et godt spørsmål, for det er litt spesielt. Når vi begynner med riff, det kan være utenfor øvingslokalet og jeg kan være langt unna et trommesett, men om Trevor kommer opp med en idé hører jeg med en gang hva slags takt det skal være og hva slags markeringer og ruller. Ofte ender det med at dette første innfallet er det låten trenger. Jeg tror nok dette er et resultat av tre tiår med komponering sammen, da føler man bare hva låten trenger. Nå vet jo alle som har fulgt oss at dette heller ikke er snakk om kjempefancy tekniske detaljer, men det sitter og låten forblir sånn hver eneste gang.
Da vi snakket med Donald for seks år siden om «Obituary» fikk vi vite om hans frivillige organisasjon TNVR (Trap Neuter Vaccinate Return) som prøver å regulere og ta vare på Floridas store andel løskatter. Mange av kattene har skavanker og er vanskelig å omplassere da ingen vil ha dem. Disse adopterer Donald selv. Han bedyrer at både hans egne og Floridas kattebestand har det bra. Hva gjør så vokalist John i fritiden?
– Fisker.
Donald overtar.
– Ikke gjør tabben med å ringe han under en fotballkamp eller hvis Tampa Bay Lightning spiller.
Hvordan ligger det an med brødrene Tardys musikklytting? Er det noe høydepunkter i musikkåret 2022?
– John og jeg er nok dessverre ikke de som følger med på hva som rører seg i musikkverdenen. Det er kanskje litt flaut, men vi gamle gubba er fastkjørt i det gamle vi alltid har hørt på. Når jeg setter meg ned for å høre på en plate blir det som regel «Holy Diver» (en plate han nevnte som favoritt i forrige intervju også. Journ anm). Men av nyere ting er seneste Carcass dritfet. Og nye Amon Amarth har jeg jo naturligvis hørt noen låter fra nå, og det virker veldig bra. Det er jo veldig mange unge lovende band, men de oppdager vi gjerne først når de turnerer med oss, som for eksempel Powertrip eller 200 Stab Wounds. Spesielt de to bandene trekker jeg frem fordi de er så tunge og groovy. De spiller gammelmannsmusikk. Veldig mange band overgår jo hverandre i å spille kjappest mulig. Eller hvor mange forskjellige rytmiske takter kan et band få plass til i en låt?
Jeg lar meg imponere av hvor kjapt det går an spille, men jeg synes låtene mangler i denne stilen. – Ja, det er et produkt av hva de er oppvokst med. Trommisene har tydeligvis tjuefem timer i døgnet de kan bruke til øving. Men innimellom dukker det opp musikere med less is more-tilnærmingen til death metal, og det gjør meg stolt at noen vil føre den arven videre.
Først publisert i Norway Rock Magazine #6/2022