Er du ute etter teknisk brillianse og heseblesende licks er neppe Obituarys tiende album årets album for deg. Liker du derimot din death metal tung og groovy kan trommeslager Donald Tardy love deg at Obituary også denne gangen leverer det de kan best; enkle riff presentert på tyngst mulig måte. Og akkurat dette er det mange som setter pris på. Hele fire avtaler måtte settes før Donald ringte en sen mandags kveld.
Tekst: Ronny Østli
Foto: Ester Segarra
– Jeg beklager virkelig dette, men vi har gjort intervjuer konstant de siste tre ukene. Alle virker som de er fornøyd med både låter og produksjon.
Jeg skjønner jo allerede før jeg har fått stilt et eneste spørsmål at intervjuavtalene til Donald Tardy fort kan gå litt over tilmålt tid. Så da er det bare å følge på med skiveprat. Jeg gratulerer med album nummer ti og lurer på hvorfor den fikk tittelen Obituary?
– I utgangspunktet var det ikke planlagt, men det føltes riktig. Som du sier er det vårt tiende album og vi har eksistert i tretti år. Samtidig er coveret så klassisk at vi ikke ville ha noen ord noe sted på det. Så da ble Obituary et smart og ganske naturlig valg.
– Med andre ord mange elementer som til sammen skulle bety enorme forventninger til akkurat denne plata.
– Saken med Obituary er at vi ikke bryr oss så veldig mye om hva som skjer rundt oss. Vi elsker å skrive musikk og å være sammen og det tar bort veldig mye av presset. Vi har vært med såpass lenge at vi er komfortable med hvem vi er og hvordan vi skriver låter, så noe press finnes ikke.
– Hva med motivasjonen til å gå i gang med ny skive når man har holdt på med dette i tretti år?
– Dette har med å gjøre at vi er virkelig gode venner. Jeg, broren min (John, vokal) og Trevor (Perez, gitar) har hengt sammen nesten hele livet. Jeg skal innrømme at hverken jeg eller Trevor er universets beste musikere, men det er virkelig moro og lage låter sammen med han. Sammen utfører vi magi og lager låter som føles relevante og sparker ræv. Og så lenge fansen etterspør nettopp dette, så er vi veldig stolte og ivrige etter å få dette albumet ut i butikkene.
Obituary er spilt inn hjemme, det første i Obituarys home studio. Likevel føler jeg på meg at studioet de har brukt tidligere, Redneck Studio er det samme.
– For noen år siden rigget vi til eget studio og helt siden» Xecutioners Return» har vi spilt inn skivene i eget studio. På forrige album, Inked In Blood gjorde vi alt selv, vi produserte og mikset selv og det høres at bandet gjorde alt selv. Det er ikke verdens beste plate og vi hadde en del tekniske utfordringer. Derfor spilte vi inn alt selv denne gangen, men leverte det til vår live lydtekniker, Joe Cincotta, som også jobber som studiotekniker. Han mixet plata i sitt Full Force Studio mens vi dro på turne med Exodus til Europa. Dette er første gangen vi har tillatt noen andre å mixe en plate uten vår deltagelse. Det var både nervepirrende og interessant, for både jeg og John har veldig sterke meninger om hvordan skivene skal låte.
– «Obituary» avsluttes med videolåta «Ten Thousand Ways To Die», og den har da en annen lyd enn resten av plata?
– Det er riktig. Da vi ga ut «Inked In Blood» dro vi på turne og jobbet i ett og et halvt år med å promotere den. Med Ken (Andrews, gitar) og Terry (Butler, bass) i bandet har vi det så moro at så fort vi kom hjem og stakk på øvingslokalet begynte det å poppe ut ideer. Vi kom hjem etter en festivaljobb og hadde låtene «Loathe» og «Ten Thousand Ways To Die» ferdige og bestemte oss for å spille inn de for og gi fansen noe nytt mens de ventet på det nye albumet. Dette var de første låtene Joe mixet og vi ble så forøyde med jobben at det resulterte i «Ten Thousand Ways To Die»-EP’en og miksing av dette albumet. At den låter litt forskjellig skyldes at det er et halvt år mellom opptakene. Oppsettet er det samme. Samme trommesett, Trevors Fender stratocaster og Marshall forsterker. Man justerer jo skarptrommeskinnet litt på den tiden, så en liten forskjell blir det jo. Vi fortalte Joe at det låter forskjellig, men gjør det beste ut av det. Og det gjorde han og vi er virkelig stolte av dette albumet.
– Nevnte «Loathe» (som åpner «Ten Thousand Ways To Die» EP’en) er jo et prakteksempel på en av tingene jeg liker ved Obituary. To ufattelig enkle riff som låter massivt. På selve albumet finner vi sånne knallfete simpelheter i eksempelvis «Turn To Stone» og refrenget til «It Leaves». Her til lands kaller vi dette å lage gull av gråstein. Donald ler.
– Vi er komfortable med akkurat det. Igjen, vi er ikke verdens beste musikere. Og fansen vår vet det og beundrer det. De vil ha solid massiv midtempo groovy death metal. De elsker det og vi elsker det, så vi ser ingen grunn til å endre på det. Når det gjelder «Loathe» så er det faktisk latterlig hvor simpelt det er, men det fungerer.
– Har et riff noen gang blitt avfeid fordi det er altfor simpelt?
– Haha! I Obituary? Aldri! Elsker vi et riff, gjør sannsynligvis fansen det også. Vi har vært med på dette i tretti år og bryr oss ikke om hva andre band gjør eller hva vi gjorde på forrige skive. Vi lager musikk vi liker. Ken og Terry har kommet opp med en del råd og forslag denne gangen som gjør denne skiva variert og spennende. Blant annet finner du noen kjappe rett i trynet låter også i tillegg til de gode gamle Hellhammer/Celtic Frost inspirasjonene vi aldri vil gi slipp på, så det er en god blanding.
– Det som slår meg med tanke på at dette er gjort hjemme er den tunge trommelyden.
– Akkurat det var en av tingene vi gjorde klart for Joe i forkant, skiva skal låte oldschool. Jeg hater lyden av triggede basstrommer og lyderstatninger på tammene. Det skal høres ut som mitt gamle akustiske Yamaha trommesett. Sammen med Joes moderne teknologi så tok han ut det beste fra begge verdenene og fikk en produksjon vi er veldig godt fornøyd med.
Jeg har utrolig sansen for trommingen til Donald Tardy og hans evne til å holde tempoet nede. Og spesielt live, hvor det er veldig enkelt for en trommis å øke tempoet.
– Det går nok tilbake til mine inspirasjoner da jeg begynte å spille. Jeg begynte å interessere meg for trommer da jeg var 6 eller 7 og som 8-åring var jeg allerede en trommis og da var det Black Sabbath og AC/DC som var gjeldende. I tillegg til sørstatsrock som Lynyrd Skynyrd og Molly Hatchet. Og dette har jeg nok fortsatt i blodet. Jeg er ikke redd for å la en trommetakt være en trommetakt, uten at det må være doble basstrommer eller gå unna på full speed. Da jeg hørte Vinnie Appices på Dios «Holy Diver» tenkte jeg DETTE er tidenes tromming. Solid, smakfull tromming som gjør at jeg ønsker å bli en bedre trommis hver gang jeg hører på han. Hans tromming er min bibel.
– Som ung har man jo gjerne et konkurranseinnstinkt og i Florida for tretti år siden hadde man jo noen reale racere som for eksempel Steve Asheim (Deicide) og Pete Sandoval (Morbid Angel).
– Jeg var såpass komfortabel med min stil at jeg ikke hadde noen interesse av å prøve å spille så kjapt. Jag har aldri brydd meg om blastbeats, selv ikke da vi dannet Xecutioner på midten av 80-tallet. Jeg ville spille korrekt og takter som passet låtene.
En ting som ikke endrer seg etter tretti år i bransjen er syklusen skive og turne. Foreløpig er det kun festivaljobber i Europa, ingen av dem i umiddelbar nærhet (med mindre man leser denne utgaven av Norway Rock på sommerferie i utlandet et sted).
– Det jobbes med klubbdatoer i Europa mot slutten av året eller tidlig neste år. Norge utelukkes absolutt ikke i planene, men enn så lenge er dette en pågående arbeidsprosess og ingenting klart om hvor vi havner og når. Vi gleder oss uansett til å presentere det nye materialet for fansen og se reaksjonen deres når låtene er spilt live. I tillegg elsker jeg å spille trommer og være sammen med gutta i bandet og det er motivasjonen min til å kjøre på den samme syklusen år etter år.
– Dere er jo godt voksne menn, jeg regner med at dere prioriterer sightseeing fremfør festing mellom konsertene?
– Snarere tvert imot vil jeg si. Som trommis har jeg alltid holdt meg i form og ikke drukket før vi går på scenen. Dermed ble det mye sightseeing i begynnelsen av karrieren.
– Jeg tenker malen på en Obituary-turne kan ses i videoen til «Violence», fra «Inked In Blood»?
– Hahaha, der har du det. Vi spiller riktignok death metal, men vi føler ikke for å legge skjul på at vi ikke tar alt i livet så veldig seriøst.
I begynnelsen av videoen mater Donald en katt, og dette er derimot ting han (og bandet) tar veldig seriøst.
– I de siste tretten årene har jeg prøvd å styre overbefolkning av katter i mitt område. I Florida har vi ikke vinter, og katter kan føde tre ganger i året. I kaldere deler av verden rydder naturen opp en del av dette selv med kulde, men i Florida overlever disse kullene og vokser opp. Hjemløse katter er et stort problem og jeg ville gjerne være med på å jobbe med dette problemet. Prosjektet heter TNVR (Trap Neuter Vaccinate Return) og er akkurat hva det høres ut som. Man må finne ut hvor kattene er. De lever i kolonier bak blokker, restauranter, i bilvrak osv. Jeg fanger dem der og sørger for at de blir sterilisert og følger et vaksinasjonsprogram før jeg setter de ut igjen der jeg fant dem. Jeg følger opp med å oppsøke koloniene med mat og rent vann. Jeg og kjæresten min har gjort store fremskritt i vårt nabolag når det kommer til antall katter.
– Jeg regner med du har en og annen katt selv også?
– Jeg har en på fanget nå mens jeg snakker med deg. Men ja, jeg har katter, og det er de kattene ingen vil adoptere. Katter med spesielle behov eller mangler. Noen skjøt en katt så den mangler et øye. Jeg fikk den operert, men ville ikke sette den ut så noen kunne gjøre sånt mot den igjen. Sånne katter tar jeg til meg.
– Avslutningsvis lurer jeg på om det fortsatt er mange som spør etter teksten til «Slowly We Rot».
– Hehehe. Folk har fortsatt vanskelig for å tro at det ikke er noen tekster på det albumet, men det er helt sant. Broren min, John, jobbet med å få til vokalen sin og var slett ingen stor poet. Han synger ord og lyder som passet stemningen i låtene. Så låtene inneholder halvparten ord og halvparten tøv. Men det skal han ha, der det ikke er ord synger han det samme tøvet og lydene kveld etter kveld.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2017