Oak har nettopp returnert til Oslo fra en tur til Sverige, hvor de jobbet med Jens Bogren (Opeth, Dimmu Borgir, Sepultura, Arch Enemy) på sitt neste album “False Memory Archive”. Vi snakket med Simen Valldal Johannessen og Sigbjørn Reiakvam på Pigalle Bar i Oslo.
Tekst & foto: Anne-Marie Forker
– Oak er i ferd med å lage sitt andre album, «False Memory Archive», men la oss gå tilbake til begynnelsen – hvordan ble du en musiker og hvordan kom Oak sammen?
Sim: – Jeg begynte å spille piano i 5-årsalderen og sang etter hvert i Sølvguttene – veldig rock&roll! Så ble det utdanning i klassisk piano og kirkemusikk ved konservatoriet og Musikkhøgskolen parallelt med at interessen for annen musikk også ble noe man utøvde i tillegg til å høre på.
Sig: – Jeg begynte i band i 12-årsalderen, etter noen år i korps. Fattet tidlig interesse for innspilling og produksjon og begynte så smått med studiojobbing noen år etter.
Sim: – Jeg og Øystein møttes på videregående og satte i gang den spede begynnelsen til Oak, deretter møtte vi Sigbjørn og ting utviklet seg mot det vi er i dag. Det er vi som skriver og produserer og så har vi to dyktige gitarister, Ole og Stephan, så vi er fem mann i øvingslokalet og på scenen.
– Hvordan lagde dere debutalbumet «Lighthouse»? Kan dere beskrive den kreative prosessen, individuelt og som et band?
Sim: – Vel, vi hadde mye låtmateriale som ble skrevet helt fra studietiden og frem til innspilling I 2012/13 og som ble utsatt for en heftig utvelgelsesprosess – ikke så mye fordi det ikke var relevant lenger, men heller for å oppnå den helheten og det spennet vi ønsket at «Lighthouse» skulle ha. Låtene og tekstene henger sammen uten å være noe konseptalbum som sådan, og målet var å lage en plate som tar deg med på en reise både musikalsk og følelsesmessig. Reiser, drømmer og minner er opphavet til det meste av idématerialet, også gjelder det å la det få leve gjennom den mer strukturerte bearbeidingen frem mot ferdige låter.
– Har dere en felles musikksmak? Hvem er dere påvirket av?
Sim: – Vi har nok mye til felles, men er heldigvis ikke en gjeng som er fanatisk opptatt av én spesifikk sjanger eller ett band. Det går jo en del i progressiv musikk av ymse slag, men like mye fra klassisk og jazz til hiphop og black metal. Skal jeg trekke frem noen som går igjen hos de fleste av oss, så har vi jo Porcupine Tree, Ulver, Simon & Garfunkel og Opeth.
– Hvordan ville du beskrive Oak’s musikk?
Sim: Vi er nok, som mange andre, vanskelige å sjangerbestemme. Det er fort gjort å rote seg bort i et forsøk på å beskrive musikken og ende opp med at det høres rotete ut hvis man ikke har hørt den – uten at jeg mener det er tilfellet. Man kan vel trygt si at vi har en fot plantet i prog- og alternativ rock. Vi har en utstrakt bruk av vokalharmonier og elektroniske elementer, og streber etter å treffe krysningspunktet mellom intelligent og fengende.
– Fortell meg om det nye albumet «False Memory Archive».
Sim: – Vi har gledet oss lenge til å få dette ut ettersom det begynner å bli en stund siden vi ferdigstilte «Lighthouse». Det er en naturlig oppfølger vil jeg si – vi har utviklet oss og tatt noen steg i en retning som vi mener kler bandet. Man kan nok si at det er noe mørkere og mer groovy, men vi jakter fortsatt på det vakre i det vonde og vice versa.
Sig: – Det låter absolutt som Oak, men det er noen nye elementer – det er tidvis mørkere, men også med enda tydligere pop-referanser. Jeg mener vi også denne gangen har laget en spennende og kontrastfylt “reise” for lytteren.
– Hvordan er det nye albumet forskjellig fra «Lighthouse»?
Sim: – «False Memory Archive» er nok hakket mer gjennomarbeidet og komplett ettersom vi har holdt på lenger og har hatt en mer strukturert skriveprosess denne gangen. Vi står tryggere i alle ledd av arbeidet og det tror jeg gjør at dette slår enda bedre fra seg. Vi har fortsatt å gå på den stien vi startet på, så jeg håper og tror at de som liker «Lighthouse» kommer til å synes dette føles veldig riktig.
Sig: – Det er et mer helhetlig album tenker jeg, vi valgte ut hvilke låter som skulle med og rekkefølgen av låtene på et mye tidligere tidspunkt enn hva som var tilfelle med «Lighthouse». «Lighthouse» besto i større grad av låter som var gjort ferdige og ble knyttet mer sammen med bruk av interludes..
– Dere har jobbet med Jens Bogren (Opeth, Dimmu Borgir, Sepultura, Arch Enemy, At The Gates) igjen på denne platen. Hvordan var den erfaringen? Hvorfor valgte dere å gå tilbake til ham?
Sim: – Vi liker veldig mye av det han har gjort, og ble veldig godt fornøyd med «Lighthouse», så det var ikke veldig vanskelig å bli enige om at vi ønsket å jobbe med ham igjen. Han er jo grisedyktig så vi visste at det var trygt å vende tilbake til ham.
Sig: – Jens er en veldig bra fyr, superprofesjonell og morsom! Forrige gang var det bare jeg som var i Fascination Street og jobbet med han, mens denne gangen var tre av oss over og var med på prosessen i noen dager. Det var en veldig hyggelig og spennende opplevelse. Ingen store uenigheter, bare kreativitet og hygge i Örebro. Jens mente vi var veldig samstemte i hvordan ting skulle låte og at det var veldig lite drama sammenlignet med andre band han har jobbet med. Ingen navn nevnes i den sammneheng…
– Haha! Er det noen konserter planlagt i år?
Sim: – Det blir releasekonsert i Oslo etter hvert, og det snakkes om en ny tur til Nederland og noen flere destinasjoner. Vi har tilbrakt mye tid i studioet den siste tiden, så det er på høy tid å komme seg ut igjen!
– Hvilke låter på det nye albumet ser dere mest frem til å spille ute?
Sim: – Hmm, vi har jo luftet noe av materialet allerede, men det er noen favoritter som gjenstår. «Lost Causes» og «Psalm 51» tror jeg skal bli en opplevelse å ha på setlisten.
Sig: – Det er også mine favoritter fra «False Memory Archive», så ja,veldig spent på hvordan de fungerer live!
– Og til slutt, hvis dere kunne velge å jobbe med noen annen musiker eller artist, levende eller død, hvem ville det vært og hvorfor?
Sim: – Det hadde jo vært gøy å jobbe med en som var fullstendig gal, for å få en kontrast til vår nokså kontrollerte arbeidsform, så lenge det ikke er på livstid. Ellers så skal jeg ikke legg skjul på at det hadde vært spennende å gjøre noe med Susanne Sundfør.
Sig: – Jeg kunne tenke meg å jobbe med noen som er et stykke fra den type musikk vi jobber med – noen som er mer rendyrket elektronisk eller fra hip-hop, ikke for at vi skal ende opp i den verden, men for nye innfallsvinkler og inspirasjon. For eksempel Imogen Heap eller MF Doom kunne vært spennende!
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2018