I løpet av få år har hun markert seg som en av de aller fremste kvinnelige gitaristene, og de fleste av oss som har opplevd Nita Strauss på scenen sammen med Alice Cooper, har blitt blåst i bakken av den blonde 31-åringen fra California. Men nå er Nita ute på egen hånd, og solodebuterer med «Controlled Chaos», et instrumentalt gitaralbum i beste Satriani- og Vai-ånd.
Tekst: Geir Amundsen
Livefotos: Freddy Ludvik Larsen , Anne-Marie Forker
– God morgen, Nita, er ikke du på USA-turné med Alice Cooper nå?
– Ja, vi er i Memphis, Tennessee, hvor vi skal spille i morgen, og så har jeg en gitarklinikk i kveld, så det er ganske så hektisk!
– Du er straks klar med ditt første soloalbum, «Controlled Chaos», og så vidt jeg vet har du jobbet med det i over tre år?
– Jeg har i hvert fall tenkt på det i over tre år, men å si at jeg har jobbet med det like lenge er å ta hardt i! Jeg har bare aldri hatt tid, men nå som Alice har brukt sommeren til å turnere med Johnny Depp og Joe Perry i The Hollywood Vampires, var det endelig en åpning for å få realisert planene mine.
– Jeg visste ikke helt hva man skulle forvente seg fra et Nita Strauss soloalbum, men det var tydeligvis et klassisk gitarshredder-album du ville lage?
– Ja, jeg har hatt lyst til å lage en instrumental gitarskive siden jeg begynte å spille gitar. Alle mine største helter er solo-instrumentalister, som Yngwie, Vai og Satriani, og jeg har alltid ønsket å lage en skive som følger i det sporet. Ikke minst fordi jeg kan ikke synge. Det har aldri interessert meg, så jeg tenkte det var best å lage ei skive hvor jeg gjør det som jeg gjør best; å spille gitar.
– Men sang ikke du en låt eller to da du og resten av Cooper-bandet (uten sjefen sjøl) spilte på Hard Rock Cafe i Oslo i fjor sommer?
– Nei, alle andre i bandet tok vokalen, men ikke jeg. Jeg kan virkelig ikke synge!
– Så hvem er ellers med på skiva di? Eller gjør du alt?
– Jeg gjør det meste, men kjæresten min Josh Villalta spiller trommer, og Katt Scarlett spiller keyboards – hun har vært involvert i alt jeg har gjort de siste ti år. Hun synger dritbra også.
– Du har gjort en cover av Queens «The Show Must Go On» her – hvorfor valgte du den?
– Ah, det glemte jeg å nevne, der har jeg med Tina Guo som spiller cello! Utrolig talentfull musiker som jeg er heldig til å få med på skiva mi. Ellers er det en låt som alltid har hatt en spesiell betydning for meg. Som en turnerende musiker så må showet fortsette, uansett hva som skjer i ditt privatliv. Det har vært mange ganger at jeg har gått fra garderoben og følt meg trist eller utslitt eller hatt hjemlengsel – men så starter introteipen, og ingenting annet betyr noe de neste par timene. Jeg valgte å gjøre den instrumentalt, for hvem kan vel synge den bedre enn Freddie Mercury? Jeg ville tilføre den følelser med cello og gitar i stedet, og det føler jeg at vi lyktes med.
– Du skal turnere med Alice i et par uker til, men hva er planene dine videre? Skal du gjøre en soloturné eller egne konserter for å promotere denne skiva?
– Ja visst! Jeg har kun to uker fri etter at Alice-turnéen er ferdig, så starter min egen soloturné! Vi skal over hele USA i november og desember, så tar vi juleferie og legger planer for 2019.
– Får vi se deg i Europa?
– Absolutt! Det er alltid en fornøyelse å spille i Europa, fansen er så lidenskapelig opptatt av hard rock og heavy metal. Og det er gøy for meg også, fordi de fleste av mine inspirasjonskilder er fra Europa og Skandinavia spesielt – da jeg begynte å spille gitar hørte jeg på band som In Flames, At The Gates, Stratovarius og Children of Bodom, så derfor er det ekstra artig for min del å spille på disse stedene.
– Men har du fra Dag 1 vært metal-jente?
– Ja. Det siste året har jeg hatt et coverband på si hjemme i Los Angeles, Starbreakers, hvor vi spiller Priest og W.A.S.P. og Megadeth og Metallica og til og med noe King Diamond. Jenteband, hvor alle virkelig kan spille veldig bra og teknisk.
– Når begynte du å spille gitar?
– Som 13-åring, etter å ha sett Steve Vai spille gitar i filmen «Crossroads», og tenkte med en gang at ‘Det så gøy ut, det vil jeg bruke mitt liv på å gjøre!‘. Fra den dagen satt jeg bare og øvde på gitar time etter time, dag etter dag.
– Du gikk rett etter de største gitaristene, som Vai og Satriani – men hadde du noen kvinnelige gitarister som forbilder også?
– Det er interessant å se tilbake på, for jeg ble bare tiltrukket av energien og lydene – jeg brydde meg aldri om det var en mann eller kvinne som sto for dette, eller hvordan vedkommende så ut. Og da jeg var 13, så var det ikke så mange kvinnelige sologitarister der ute. Vi hadde Michelle Meldrum (fra Phantom Blue) som jeg uansett ikke fikk kjennskap til før mye senere, vi hadde The Great Kat, og Jennifer Batten som spilte med Michael Jackson. Og hun var et ekte forbilde – da jeg så henne og Michael Jackson spille på Superbowl (i 1993), ble jeg helt blåst i bakken – for jeg hadde aldri før sett en jente spille slik som jeg ønsket å spille.
– Alice Cooper har introdusert deg på scenen som ‘Hurricane’ – hvor kom det navnet fra?
– Det kom fra en anmeldelse i et liten lokalt musikkmagasin i Los Angeles etter den første konserten jeg gjorde med noe band, hvor det sto noe sånt som ‘Gjør dere klare, California, for Hurricane Nita har ankommet, og forlater oss ikke med det første!‘. Og jeg ble selvsagt henrykt og tenkte at ‘Hurricane Nita’, det er bare så kult! Så jeg beholdt det, og gjorde det mitt – og jeg har vært Hurricane Nita siden.
– Jeg leste et sted at du faktisk er etterkommer av valsekongen Johann Strauss d.y., den klassiske østerrikske komponisten? Stemmer det?
– Eh….ja.
– Du har ikke vurdert å ta inn «An Der Schöner Blauen Donau»?
– Hehe. Pussig at du skulle si det, for jeg har faktisk vurdert å legge inn noen velkjente toner fra den i soloen min på mine egne konserter.
– Så leser jeg også at du har turnert med Jermaine Jackson?
– Det stemmer.
– Litt av en kontrast fra hva du gjør nå!
– Joda, men jeg har alltid følt at det er viktig å variere for å kunne utvikle seg musikalsk, og ikke si nei kun fordi musikken kanskje ikke er helt etter min egen smak. For meg er det ingen gitaristjobber som er feil. Så lenge situasjonen ellers er positiv, og jeg lærer noe nytt underveis, så ser jeg på det som en verdifull erfaring å ta med seg videre i karrieren. Og det var det definitivt med Jermaine og hans band.
– Hvor gammel var du da?
– Det var i 2010, så da var jeg rundt 23-24 år.
– Hvordan fikk du jobben med Alice Cooper?
– Jeg var på turné med The Iron Maidens (jenteband med tribute til Iron Maiden, ja!) og samtidig med Femme Fatale, og vi spilte på et Monsters Of Rock-cruise i Karibien. Vårt sett var klokka to på natta i en liten bar nederst i båten hvor det ikke var plass til mer enn 100-150 stykker, og alle var fulle etter en lang dag med rock og drinker. Men en av de som så denne konserten var Kip Winger, som også spilte på cruiset med Winger. Vi kom i prat etterpå, og han spurte hvem jeg ellers spilte med, om jeg bare dreiv med coverband. Jeg sa at jeg var alltid på utkikk etter noe større og mer interessant, og at jeg ville sette pris på det om han kunne gi meg et hint om han kom over noe som kunne passe for meg. Og han holdt ord, et par uker senere ringte han meg, klokka åtte på morgenen mens jeg var ute og jogga i en park. Han fortalte at han hadde fått vite at Alice Cooper var på utkikk etter en ny gitarist, og om jeg kunne være interessert. ‘Klart!’, skrek jeg. ‘Da må du sende en video hvor du viser hva du kan, noe riktig bra’, fikk jeg høre.
– Og hva sendte du da?
– Et opptak fra en fotballstadion hvor jeg fremførte nasjonalsangen alene på gitar… jeg visste ikke helt ellers hva jeg skulle sende – meg som spiller Iron Maiden-låter? Men jeg ble i hvert fall satt i kontakt med Alices manager Shep Gordon, som har jobbet med Alice i 45 år, og fikk også møte selveste Bob Ezrin – og da ble jeg ganske så starstruck! Mannen har produsert «Destroyer» og «The Wall»! Så her sitter lille meg på et hotell i Los Angeles med Shep og Bob og blir utsatt for et jobbintervju – ‘Hvorfor skal vi gi deg jobben i dette bandet?’. Jeg hadde tenkt at de kun trengte en gitarist, men de ville ha en med rett innstilling, med personlighet, noen som kan gi publikum et show og energi. Og det visste de at jeg kunne. Jeg sendte de en video til hvor jeg gjorde alt for å imponere, med alle de villeste trickene jeg kunne klemt inn på fem minutter – full shredding og lynkjapp tapping og gitaren opp ned. Og Bob ringte meg før han hadde sett den videoen halvferdig en gang og sa at dette var ikke hva de ønsket! Så jeg holdt på å ødelegge for meg selv ved å overdrive, uten å se på hva bandet var ute etter. Utrolig nok ga de meg hele tre sjanser til å overbevise dem.
– Hva husker du fra første konsert med Alice?
– Det gikk veldig fort. Jeg hadde et par uker på meg til å lære meg låtene. Jeg ble satt på et fly på mandag, møtte bandet tirsdag, vi øvde litt på onsdag og torsdag med sceneproduksjon, og så ble jeg slengt ut på dypt vann på fredag!
– Og det gikk bra, syntes du selv også?
– Ja, jeg hadde øvd sykt mye på forhånd, og stilte særdeles godt forberedt. Det pussige var at alt dette var like før Mötley Crüe la ut på sin siste turne, og jeg hadde vært på utkikk etter billetter til konserten i Los Angeles, jeg tenkte at dette var sikkert siste sjanse til å få sett de. Og to uker senere er jeg i bandet til Alice Cooper og på turné med Mötley Crüe! Jeg synes fortsatt at det er helt vilt når jeg snakker om det nå!
– Alice selv virker også som en veldig varm og fin fyr, særs oppegående og veltalende.
– Absolutt, han er alt man kan be om som oppdragsgiver. Han er veldig flink til å fremme bandet også, og gi oss muligheten til å skinne litt i rampelyset – det er ikke bare ham selv som skal ha all oppmerksomhet.
– Jeg antar at du har ambisjoner om å bidra på en Alice Cooper-skive også? På «Paranormal» brukte han jo kun innleide studiomusikere og stjernegjester, ikke dere i bandet.
– Det hadde selvsagt vært en drøm, og jeg vet jeg snakker for hele bandet når jeg sier at hvis han ber oss bidra, så slipper vi alt og kommer løpende. Det hadde vært en stor ære. Men nå er prioriteten å fremføre låtene på scenen, mens Alice har et unikt samarbeid med Bob Ezrin i studio som fungerer optimalt.
– Jeg fikk sjansen til å spørre ham om dette i fjor, og han påsto at alle dere i bandet suste avgårde til deres egne band det øyeblikket turnéen var ferdig. (Les det intervjuet her!) Man fikk nesten inntrykk av at dere ikke hadde tid til å jobbe i studio med ham i månedsvis!
– Haha! Han vet godt at om han ringer, så kommer vi løpende!
– Hva tenker du om liveskiva som kom ut i sommer, fra Paris?
– Utrolig kult! Min favorittdel er mot slutten, når han introduserer bandet, så hører du ham gratulere meg med dagen, for det ble innspilt på bursdagen min, i Paris! Så det gjør det til et vakkert øyeblikk for meg – ikke bare å få spille på en offisiell Alice Cooper liveskive, men det ble foreviget at han ønsket meg en fin bursdag! Det var helt på tampen av en lang turné, så bandet var blitt utrolig samspilte, og derfor er jeg glad for at det var akkurat den konserten som ble innspilt.
– Jeg skulle ønske at det var noen nyere låter på den skiva også – de fleste av de atten låtene der finnes allerede i mange liveversjoner. Eller noe med det originale Cooper-bandet som også var med dere på deler av turnéen.
– Ja, jeg vet. Men Alice har så mange fantastiske låter, så den diskusjonen om setlista blir aldri ferdig – vi diskuterer det internt hele tiden! Problemet er, hvis man skal inkludere mer fra den nye skiva, hva tar du da ut av showet? Kan man kutte «Billion Dollar Babies» eller «Eighteen» eller «Under My Wheels»? Personlig skulle jeg gjerne tatt inn flere låter fra «Raise Your Fist And Yell» eller fra «Constrictor» – men på bekostning av hva?
– Sant nok – Alice kunne kjørt åttetimers konserter, og jeg hadde likevel savnet noe.
– Akkurat! Noen fans ønsker seg flere obskure låter, og sier at de er lei av å høre ham synge f.eks «Poison» – men vi kan ikke droppe den!
– For min del kunne han gjort en konsert med hele «Special Forces» og «Dada» og ikke noe annet…!
– Ja! Jeg er med!
– Han har jo hatt en del dyktige gitarister opp gjennom årtiene – hvilke av de liker du best å spille riffene og soloene til?
– Jeg elsker å spille låter fra Kane Roberts-perioden, for han ligger kanskje nærmest min egen spillestil. Så det faller meg veldig naturlig å spille noe han lagde. Jeg må jobbe atskillig mer for å lære meg de eldre låtene, de har en mer fremmed oppbygging, men det er utrolig spennende.
– Jeg kan tenke meg at du liker Al Pitrelli også.
– Ja, definitivt! Faktisk så tok jeg noen strofer fra hans solo på «Trashes The World»-videoen, og inkluderte i min egen solo som gikk rett inn i «Poison» – og Al fikk se det og sendte meg en melding med en takk for hyllesten! Så joda, det er utrolig kult å følge i fotsporene til så mange fantastiske gitarister, og opprettholde tradisjonen.
– I fjor var det snakk om at du hadde et nytt band som het We Start Wars, som skulle gi ut skive – men så ble det stille. Er det fortsatt operativt?
– Ja. Jeg hadde satt sammen et jenteband bestående av de dyktigste musikerne jeg kunne finne – for vanligvis når det er jenteband, så er ikke det ikke blendende teknisk musikalsk, og jeg så ingen grunn til at det ikke skulle kunne være rasende dyktige kvinnelige musikere i ett band. Men vi er alle travle, og jeg kan ikke be de om å tilpasse sine timeplaner til min karriere, og dermed er det vrient å få samkjørt oss. Jeg kan komme hjem til L.A. etter en turné med Alice og ringer rundt for å jobbe med nye låter, men da er plutselig en av jentene på fjellklatring i Andesfjellene og en annen er på turné i Europa. Derfor har jeg fokusert på min egen skive nå i år, men We Start Wars skal definitivt opp og stå snart! Vi har nok ferdige låter til å gå i studio og gi ut skive – når vi får tid!
– Noen gode råd til vordende gitarister som vil opp og frem her i verden?
– Det viktigste er å alltid gjøre sitt beste på scenen, uansett hvor mange som er i salen og ser på. Som med meg og Kip Winger, så vet man aldri hvem som er til stede og legger merke til deg, og hva det kan gjøre for deg. Jeg husker The Iron Maidens spilte i en bortgjemt liten pub i Des Moines, Iowa, og det kan ikke ha vært mer enn ti stykker i lokalet. Etterpå kom vi i prat med tre av de mens vi dreiv og rigga ut og bar forsterkerne våre ut på parkeringsplassen – og det viste seg at de spilte i Slipknot! Som vi tilfeldigvis hadde hørt på i bussen underveis!
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2018