Søndag 4. september 2016
Nickelback – bandet folk elsker å hate – inntok Oslo Spektrum denne søndagskvelden i september. Det var så visst ikke utsolgt, men til gjengjeld så de ut til å ha et mye bredere publikum enn jeg var klar over – her var det både fjortisser og godt voksne folk av begge kjønn. Nok et bevis på at denne kanadiske poprockkvartetten spiller relativt folkelig musikk.
De sparket i gang kalaset med «Because Of You», og etter et par låter var det tid for Chad Kroegers første frieri til publikum, eller snarere damene; «Why do you have all the beautiful girls in your country? Guys, if you don’t know how lucky you are, you should go travel the world, and you will return so fucking fast.» Jada, Chad spilte like mye på sjarmen som på gitaren hele kvelden igjennom. Låtmessig tok det seg først opp da «Too Bad», «Far Away» og «Photograph» kom på rad og rekke, og selvfølgelig «Someday» et par låter senere. Etter sistnevnte fant bandet ut at det ville være en god idé å låne en mobiltelefon fra en i salen for å ta en selfie. Hvilket de gjorde, men selvportrett ble det ikke, ettersom de trengte hjelp av en av teknikerne sine til å håndtere noe som viste seg å ikke være en iPhone. Andre eksempler på publikumskontakt var da Chad prøvde å innbille folk at det var lørdag for at det skulle være mer stuereint å ta seg en øl, eller da han skulle oppvise den eneste setningen han hadde lært seg på norsk; «Gå og vent i den jævla bilen» trillet ut av kanadieren på nesten flytende norsk. Imponerende, dog noe snodig at han på et tidspunkt har vurdert det som den setningen han vil få mest bruk for å kunne på andre språk. Mot slutten av kvelden skulle det vise seg at han hadde enda en norsk glose å riste ut av ermet – det desto mer nyttige ordet «Skål!».
Nickelback skal ha ros for å ha mye kontakt med publikum, og for sin tilsynelatende store spilleglede. Og uansett hva folk måtte mene om dette bandet, så har de i hvert fall fått til noe som ikke er alle band forunt, nemlig massiv spilletid på radio. Uten å være blodfan kunne jeg faktisk halvparten av låtene på setlista. Er det kanskje jantelov og misunnelse som er årsaken til mye av hetsen de har blir utsatt for? Skjønt ikke bare! Litt platte trommer og særs slibrige tekster hever ikke akkurat kvaliteten. For en smule patetisk er det jo, når voksne menn synger strofer som «You’re so much cooler when you never pull it out, ’cause you look so much cuter with something in your mouth». Så tenker man først at det må være eldgamle låter fra deres 21 år lange karriere som fortsatt henger ved dem, men neida, denne låta er ikke eldre enn åtte år. De spilte faktisk ikke noe fra sine to første album fra 90-tallet (mon tro hva slags tekster som gjemmer seg der), og heller ingenting fra deres siste album fra to år tilbake. Kveldens repertoar spente fra 2001 til 2011, med unntak av et par coverlåter – blant annet Don Henleys «Dirty Laundry» som de nylig ga ut som singel.
Litt ris må utdeles til Spektrum for altfor høy lyd; halvveis ut i konserten var jeg mer fokusert på at jeg hadde vondt i øret enn hva som foregikk på scenen. Lyden var så høy at den til tider var grøtete, og det ble vanskelig å skille instrumentene fra hverandre. Hadde de tonet ned musikken litt hadde vi mest sannsynlig hørt vokalen også. Chad druknet dessverre til tider.
Etter en litt døll riffmedley, fikk vi en av kveldens musikalske høydepunkt, nemlig en akustisk versjon av «When We Stand Together». Etterfulgt av Chad Kroegers sololåt «Hero», fra «Spiderman»-soundtracket. Deretter fulgte dagens karaokeinnslag, hvor de dro to venninner opp på scenen for å synge med på «Rockstar». Chad prøvde å jekke ned de litt eplekjekke jentene ved å si at han kunne gjøre dem nervøse ved hjelp av en eneste setning: «Youtube is forever!». Og de skulle visst ikke bare stå på scenen for å se søte og uskyldige ut, de fikk utdelt hver sin mikrofon for å synge med på hele låta. Skingrende ukontrollerte ungpikestemmer kan være en langdryg prøvelse for allerede slitne ører. Moro for jentene, men for oss andre: not so much.
De rundet av med konsertens absolutte høydare «Gotta Be Somebody», samt obligatoriske «How You Remind Me». Det var tydelig at fansen var fornøyd med kveldens show og hadde fått det de kom for, siden det var trampeklapp i salen da bandet forlot scenen. De måtte selvfølgelig finne veien inn igjen, til et noe pussig låtvalg; Foo Fighters’ «Everlong». Med gitarist Ryan Peake på vokal. Dette ble dessverre stusselige greier – de klarte definitivt ikke å yte den låta rettferdighet. Hva med å heller ta sin egen «If Today Was Your Last Day» som faktisk uteble fra setlista? Deretter satte de punktum med «Burn It To The Ground», hvor nesten samtlige på gulvet hoppet store deler av låta, på oppfordring, så det ristet i tribunen. Her burde de selvfølgelig avsluttet med litt passende pyro, men i stedet måtte vi nøye oss med noen skarve flammer på storskjermen. Etter kjærlighetserklæringen «We fucking love you Oslo» forlot de arenaen for godt.
Siden dette var en søndag hadde mange byttet ut ølen med popcorn, noe som gjorde publikum litt mindre ufordragelige enn så ofte ellers. Alt i alt var dette vel så underholdende som å tilbringe søndagskvelden på kino.
3/6 | Marianne Lauritzen
Foto: Arash Taheri
