Bad Seed Ltd / Playground
Dagen før utgivelsen av dette albumet ble Nick Caves dokumentarfilm «One More Time With Feeling» vist på kinoer over hele verden. Med unntak av første singel «Jesus Alone», var denne filmen urpremieren på de åtte nye låtene på albumet «Skeleton Tree». Men filmen skulle ikke bare vise frem låtene, den var også Caves måte å håndtere pressen på. I juli 2015 mistet Nick Cave en av sine tvillingsønner, Arthur, bare 15 år gammel. Han skal ha falt ned fra en klippe, i LSD-rus. For å slippe å snakke om denne hendelsen, og bakteppet for den nye plata, valgte Cave altså å uttrykke seg via en dokumentar, med hjelp av regissør Andrew Dominik, som blant annet viser prosessen i studio etter at ulykken skjedde. Filmet i svart/hvitt. I filmen forteller Cave at mange antagelig tenker at en tragedie som dette kan være bra for den kreative skriveprosessen, men han hevder at det tvert i mot har virket hemmende på ham. Vel, det kan i hvert fall ikke høres i musikken.
«Skeleton Tree» har blitt et hjerteskjærende album om sorg, savn, død, tap, lengsel og avskjed. Låtene oppleves mer som opplesing av dikt, enn som sanger. Opplest av en stemme som til tider nærmest er på gråten. Man kan virkelig høre desperasjonen bak disse såre tekstene. Nick Cave, Warren Ellis og resten av The Bad Seeds var midtveis i arbeidet med sitt 16. album da Caves sønn døde, men man skulle tro at alt var skrevet i etterkant. Ta for eksempel åpningssporet «Jesus Alone», som innleder hele skiva med strofen «You fell from the sky, crash landed in a field». Dette er visstnok skrevet før sønnens traumatiske bortgang, men låta får en helt ny mening når man vet hvilken personlig tragedie som har rammet Cave. Og lydbildet i denne låta gir ordet melankoli en ny dimensjon.
«Rings Of Saturn» er den minst rolige låta, uten at det betyr at den ikke er melankolsk, og etterfølges av den mer snakkesyngende «Girl In Amber», med den gjennomgående teksten «The phone, it rings no more» – en tilsynelatende enkel tekstlinje, men akk så rommende. «Magneto» er albumets minst spennende bidrag, men innehar dystre skildringer som «And in the bathroom mirror I see me vomit in the sink, and all through the house we hear the hyena’s hymns». Filmtittelen «One More Time With Feeling» er også hentet herfra.
«Anthrocene» har melodilinjer som minner om John Lennons «Working Class Hero». Her slår Cave fast at «All the things we love, we lose». Sant nok. «I Need You» oppleves som en klagesang fra en som har mistet sin kjære; «You’re walking ’round my place in your red dress… A long black car is waiting ’round, I will miss you when you’re gone, I’ll miss you when you’re gone away forever, cause nothing really matters».
«Distant Sky» er en skjør duett med den danske sopranen Else Torp og ligner en hybrid av en salme og Midnight Choir, hvor Cave konkluderer «They told us our gods would outlive us, but they lied». Albumet rundes av med det noe mer optimistiske tittelsporet som setter punktum med «Nothing is for free, and it’s alright now». Dette er kanskje også det mest tilgjengelige sporet, med mer melodiøs synging fra Cave – en låt som både Bruce Springsteen og Emmylou Harris lett kunne covret.
Kort oppsummert er dette mørkt og trist, men samtidig et veldig vakkert album, hvor man virkelig kan føle Nick Caves sorg på kroppen. Årets såreste og mest sorgtunge kunstverk.
5,5/6 | Marianne Lauritzen
Utgivelsesdato: 09.09.2016