PIAS
Nye Nick Cave-album har gjennom de siste tre, fire tiårene blitt møtt med stående ovasjoner i musikkpressen. Det er ikke rart, ettersom nivået på Caves låter, tekster og uttrykk har vært høyt, stundom skyhøyt. «Wild God», som nylig ble sluppet, må – estetisk – betraktes som en forlengelse av hans post Grinderman-produksjon. Det vil si etter de voldsomme, noe 80-talls-Cave-nostalgiske utbruddene med «Grinderman» (2007), «Dig, Lazarus, Dig!!!» (2008) og «Grinderman 2» (2010) – som i henholdsvis 2013, 2016, 2019 og 2021 gav oss «Push The Sky Away», «Skeleton Tree», «Ghosteen» og «Carnage». Felles for disse var at de utover å vise Caves sterke melodihånd og alltid blytunge poesi, fokuserte musikalske stemninger og teksturer som ikke i samme grad preget 90- og 2000-tallets klassikere (mesterverkene «Let Love In» (1994), «Murder Ballads» (1996), «The Boatman`s Call» (1997), «No More Shall We Part» (2001), «Nocturama» (2003) og «Abbatoir Blues/The Lyre Of Orpheus» (2004)). Repetitiv i bred musikalsk forstand er Cave imidlertid aldri, og på årets «Wild God» slipper han gospelen løs – som han gjorde ved anledning på «Abbatoir Blues/The Lyre OfOrpheus», men som i år kombineres med senproduksjonens tettere lydbilder. Gjennom albumets førtifire minutter stilles det lengselsfulle, såre og musikalsk melankolske (som på for eksempel «Final Rescue Attempt», «Cinnamon Horses» og «As The Waters Covers The Sea») skulder ved skulder med det mer brutale, utagerende og autoritære (herunder tittelkuttet). Lykkes gjør han også, i høyeste grad.
Det er et gjennomtenkt, gjennomarbeidet, variert, dynamisk og konsist album vi presenteres – musikalsk unikt, som ethvert Nick Cave-album, og med et lyrisk nivå som kun matches av Bob Dylan og Leonard Cohen. At undertegnede ikke gir «Wild God» full pott skyldes noen (få) litt pussige arrangement- og produksjonsmessige valg som ikke skal forsvares (hvorfor tar tittelkuttet aldri helt av, er det ikke det Nick Cave og The Bad Seeds etterstreber, her?). At Nicks tekster ved et par anledninger «drukner» er også mer enn man burde tåle fra den kanten. Allikevel bøyer jeg meg atter engang for en av vår tids aller, aller største kunstnere.
5/6 | Bjørn David Dolmen
Utgivelsesdato 30. august 2024