Ett år har det gått siden undertegnede sist så Nestor på scenen i Oslo, den gang som support for H.e.a.t. Allerede da var det åpenbart at dette var et band som publikum gjerne ville sett som headlinere, og nå var altså tiden moden. Ettersom de fremdeles kun har debutalbumet «Kids In A Ghost Town» (2021) under beltet, visste man at repertoaret ville være begrenset, men det hindret ikke en horde forventningsfulle langhårede gladrockere i å fylle lokalet. Stemningen var høy og køen på herretoalettet lang. Vince DiCola’s “Training Montage” fra Rocky IV skrudde stemningen opp fra “høy” til “lett sitrende” før Nestor entret scenen med platas tittellåt “Kids in a Ghost Town”.
Herpå følger flere godbiter fra albumet mens bandet finner formen. Vokalist Tobias Gustavsson har en guddommelig stemme, men i kveld kan det høres ut som han plages av et bittelite snev av heshet og han holder tidvis litt igjen. Gleden og profesjonaliteten skal det imidlertid ikke stå på og Tobbe gjør en fin-fin figur gjennom hele konserten.
Bandets keyboardist Martin Frejinger får leke seg litt foran på scenen under “These Days”, både med keytar og cowbell. I motsetning til Steel Panther, fremstår Nestors 80-talls-ironi mer som flørtende erting enn utdriting og på scenen er det ingen unnskyldninger – de har tatt det beste fra 80-tallet og leverer det med stolthet og sjel.
Som oppvarming til publikumsfavoritten “Perfect 10” kverulerer gutta om hvilket kvinnelige 80-talls-idol som var best. Dette drar seg ut litt for lenge og publikum begynner å miste fokus, men så snart låta drar i gang løfter allsangen himlingen på John Dee. Seiersparaden fortsetter med “On The Run”, som sitter som ei kule og kanskje blir kveldens høydepunkt.
Powerballaden “Tomorrow” blir også varmt mottatt til svaiende mobillykter. Faste gjestevokalist Lollo Gardtman leverer med kraft og presisjon, men er merkbart mer soul enn rock. På samme låt leverer gitarist Jonny Wemmenstedt en av sine sterkeste soloer der han uten tvil sweep-picker seg inn i de mange gitaristhjerter i lokalene. Jonny er en dyktig gitarist, men er i likhet med trommis Mattias Carlsson ingen stor publikumsfrier – ennå. Heldigvis har bandet flere av disse og bassist Marcus Åblad er en herlig karakter som spiller med like stor autoritet og pondus som han har tilstedeværelse.
Etter «Fireside» går Nestor av scenen, men det blir bare en rask U-sving og de er tilbake så fort sistemann har rukket å forsvinne. Både publikum og band er klar over at “1989” ikke har vært spilt og det er jo ikke noe å lure på om den skal liras eller ikke. Dette er en knallåt og alle hjerter fryder seg, både på scenen og på gulvet. Det hadde vært helt OK om dette ble finalenummeret, men de følger på med en cover av Whitney Houstons “I Wanna Dance With Somebody”, som fungerer bra. Som siste låt serveres balladen “It Ain’t Me”, noe som må sies å være et tvilsomt valg og et tvungent antiklimaks etter “1989” og publikum er på vei ut før låta er ferdig med første refreng.
Nestor er kvalitet og moro, både på skive og live og med litt mer live-erfaring som band vil de kunne bli en bauta i sjangeren om de vil. Himla grymt.
5/6 | Linda Mills
Foto: Anne-Marie Forker
