Onsdag 7.august 2013
Forrige gang Neil Young var i Spektrum, var det en pen og pyntelig hitparade. De i årets publikum som kun hadde hørt hans største hits, og som liker den akustiske og country-inspirerte Young fra Harvest-tida, fikk muligens en tung stund i Oslo Spektrum, for dette var Neil Young & Crazy Horse – og det er noe helt annet. Det mest visuelle på Oslo Spektrums scene denne onsdagskvelden skjedde før bandet i det hele tatt hadde vist seg. Professorer i hvite frakker og bustefrisyrer virret rundt og gjorde klar fire meter høye Fender gitarforsterkere og ditto radiomikrofonstativ til tonene av Beatles «A Day In The Life», mens en enorm flightcase ble heiset av hver av forsterkerne. Neil Young og hans Crazy Horse kom ruslende inn på scenen og sto i stram givakt, med den svarte hatten mot brystet, sammen med professorene under avspillingen av «Ja Vi Elsker» med et stort norsk flagg som backdrop, mens publikum reiste seg og ble med på full allsang før Young hadde rørt en gitar. Så var vi igang, og «Love And Only Love» slo an tonen for kvelden.
De som forventet seg en lett og trivelig gjennomgang av Neil Youngs mest kjente slagere, fikk seg i stedet en kraftig overraskelse, for setlista her var dominert av det han har gjort sammen med Crazy Horse, backingbandet gjennom drøye 40 år – og det er tidvis gnissende ur-rock, hvor bandet stadig låser seg fast i en kordrekke og står i en trekant og spiller mot hverandre, delvis med ryggen til publikum, mens låtene sporer av og sidelengs raver sin egen vei. Det hangler og skrangler, og det er på ingen måte veldig tight, men de har en egen kjemi som ikke kan forklares, imiteres eller undervurderes. Det leveres med glødende lidenskap, de fyrer opp hverandre og smitter dette over på publikum. Noe helt spesielt skjer når disse fire musikerne hekter seg opp mot hverandre, selv om det ikke alltid låter spesielt pent, og de bruker gjerne et par minutter med støy og feedback på å avslutte låtene sine. Spesielt slutten av «Walk Like a Giant» ble en åtte minutters vegg av eksperimentell støy for spesielt interesserte, man hadde lyst til å reise seg og skrike ‘Get on with it!!!!’, og etter drøye 50 minutter var vi ferdige med fire låter. Fire.
Akustiske «Hole In The Sky» føltes som et friskt pust etter kvelningsfornemmelsene i slutten av forrige låt. De eldre herrene i Crazy Horse skal ha skryt for eminent korvokal på denne låta, og fikk rusle backstage for kaffe og krumkaker mens sjefen sjøl overtok scena alene, kun bevæpnet med kassegitar og munnspill for de neste fire låtene. Naturlig nok ble det allsang og kveldens største applus med «Heart Of Gold», men Neil; du kunne ikke komme på en litt mindre oppbrukt coverlåt enn Dylans «Blowing In The Wind» da? Vi fikk også hilse på en ny, eller i hvert fall uutgitt låt, «Singer Without A Song», en vakker sang med Young på piano og en pike med gitarkasse ruslet tekst-illustrerende over scenen.
Deretter kom de gale hestene på scenen igjen, spente på seg gitarene og sto stort sett krumbøyde over strengene resten av konserten. «Ramada Inn» passerte kvarteret, vi fikk «Sedan Delivery» og forsyne meg også «Surfer Joe and Moe the Sleaze» før det kulminerte i en høyoktancover av Buffalo Springfields «Mr Soul». (Jeg innser at jeg i alle år har undervurdert Neil Young som gitarist, for denne mannen har det meste inne, fra den støyende atonale kunstrocken til de lekkert flytende melodiøse soloene, og de fleste baser derimellom. Respekt.)
Professorene kom ut på scenen og begynte å fire flightcasene ned over forsterkerne, men etter tilstrekkelig jubel fra publikum og uendelig med heising opp og ned, kom omsider Neil & co tilbake. Og hva kunne vi ønske oss mer enn et par minutters feedbackstøy til ekstranummer? Neil var glad for å kunne gi oss akkurat det, før han trampet vrengpedalen i bunn og avsluttet med en rølpete versjon av klassikeren «Hey Hey, My My», og noen minutters atonal støy helt til slutt. Etter to timer og tjue minutter småtrippet publikum i kø ut av Spektrum – mens blodfansen var strålende fornøyd, mumlet de mer tilfeldige tilskuerne om null publikumskontakt, ingen koseprat og fraværet av «Rocking In The Free World». Men da har man misforstått kanadieren – i denne sammenhengen spiller han ikke koselig popmusikk for publikums gunst, og det bør man være klar over før man kommer.
4,5/6 | Geir Amundsen
Foto: Terje Dokken