Reprise
De ti seneste årene har ikke vært Neil Youngs sterkeste. Ikke bare er dette fordi han synes ukritisk til musikken han utgir (det som utkommer er de ti, tolv siste låtene han har skrevet og hamret inn), men også fordi han i mye mindre grad enn på 60-, 70-, 80-, 90- og 00-tallet har søkt variasjon. «Colorado» (2019) leverte røff Crazy Horse-estetikk som i sound og utrykk fører tankene til plater som «Tonight’s The Night» (75) og «Zuma» (75), men som samtidig savnet disse klassikernes innholdsmessige kvaliteter. I forlengelsen av «Colorado» utkom «Barn» (2021), lagd i samme skål. Årets «World Record» kan lett betraktes som den tredje i en «rekke», ettersom den både låtmessig, produksjonsmessig og avleveringsmessig ligner sine to forgjengere. Det begynner å føles lenge siden et nytt Neil-album var en begivenhet, og enda lenger siden han overrasket eller begeistret med noe nytt, friskt og annerledes. Med det sagt så er årets «World Record» bedre enn både «Barn» og «Colorado» (og dermed hans beste siden samarbeidet med Promise Of The Real (i henholdsvis 2015 og 2016)). Flere av låtene på «World Record» holder pene, stundom litt fiffige, akkordskifter, og spesielt det lavmælte materialet formidler. Låtene er også stablet fint denne gangen, noe som kan skyldes mer oppmerksomhet viet albumhelheten enn sist. Lyden av Neil Young er uimotståelig; nesten ingen kan måle seg med Neil hva angår avlevering, intensitet og nerve. Det er imidlertid nå på høy tid at den gamle kongen setter seg ned og lager et fokusert, gjennomkomponert og skikkelig produsert album. Må jeg foreslå at han neste gang blåser støv av sin gamle Martin D-28 og hyrer musikere som kan håndtere folk- og countrymusikk. Crazy Horse (som jeg egentlig elsker) kan få et friår eller to.
4/6 | Bjørn David Dolmen
Utgivelsesdato 18. november 2022