Tirsdag 4.desember 2018
Etter en mildt sagt begivenhetsrik konserthelg i hovedstaden, var det på tide å stifte nok et bekjentskap i form av danske Amalie Bruun sitt alter ego, nemlig Myrkur. Sist gang undertegnede så det danske folk/metal-bandet på en scene varmet de opp for Solstafir på Parkteateret for nesten nøyaktig et år siden. Ønsket etter den gang var å få de tilbake som en headliner snart, med alt det innebærer av spilletid og liveproduksjon. Oppmuntret av det faktum av at ønsker tydeligvis blir oppfylt var det ikke vanskelig å komme seg ut av sofaen og ned til et nesten utsolgt John Dee denne tirsdagskvelden.
Vi misset dessverre oppvarmingen, den engelske cellisten Jo Quail, men samarbeidet mellom Quail og Myrkur strekker seg tydeligvis lenger enn hovedband/oppvarmingsartist-forhold ofte gjør, for hun er med som en del av livebandet til Bruun i første del av konserten. Den første delen som vi blir fortalt skal dreie seg om folkeviser. «Kråkevisa» er lett gjenkjennelig for de aller fleste, og Amalie Bruun har en stemme som virkelig gir inntrykk av at dette er sanger og en sjanger hun behersker til fingerspissene. Flere danske, svenske og en skotsk folketone får vi også med oss under første halvdel, som er akkompagnert av akustiske gitarer, nevnte cello og de forskjellige tradisjonelle instrumentene Myrkur selv bytter på å bruke underveis. At hun er et virkelig multitalent er tydelig selv for det utrente øye.
Etter en god halvtime med et dykk ned i den nordiske musikkarven går de av scenen og blir borte. Lenge. Det føltes i hvert fall lenge ut i dagens målestokk der folks konsentrasjonsevne snart ikke er god nok til å kunne lese en tweet uten å bli avbrutt. I virkeligheten var nok ikke changeover’en mer enn 5-10 minutter, men litt av sammenhengen mellom første og andre del forsvant i pausen. Da de kommer tilbake er det duket for skifte av både klær, instrumenter og tempo, resten av kvelden er dedikert til låter fra hennes to album «M» og «Mareridt». For de uinnvidde er det black metal mye av låtene er fundamentert på, dog med et vidt spekter av andre inspirasjoner som dessverre forsvinner litt i livesammenheng. «Ulvinde» fra 2017-utgivelsen «Mareridt» kommer klart best ut av det live.
Det er velspilt og tungt, men lydmessig er det ruskete hele konserten gjennom, blant annet er det vanskelig å få tak i detaljene i de kjappeste partiene grunnet noen trommer som føltes stilt feil i lydmixen. Et tilbakevendende feedback-problem bidrar også til inntrykket av rusk i maskineriet. Etter en liten tur av scena igjen blir vi presentert for «Juniper», den nye singelen som ble sluppet for bare et par uker siden. En ordentlig inmertier av en låt som samler alle de forskjellige trådene Myrkur har i musikken til en imponerende enhet. Etter så vidt 70 minutter (med nevnte pause) er konserten plutselig over, og det er litt overraskende at det ikke er brukt mer tid på å knytte de forskjellige delene av konserten tettere sammen. Myrkur er strålende på sitt beste, men denne gang var det litt for oppstykket, rotete og kort til å få ut det fulle live-potensialet som åpenbart er der. 3,5/6
Foto: Anne-Marie Forker
