Det er ikke bare musikken til engelske My Dying Bride som er dyster. Bandet har også personlig fått smake på mørket. Årets verk «Ghost Of Orion» har måtte tåle store forsinkelser, og viser et styrket band som tør å ta sjanser.
Tekst: Ronny Østli
Foto: John Steel
Det er over fire år siden britene ga ut sitt forrige album, «Feel The Misery». Etter dette har to medlemmer blitt byttet ut, deriblant gitarist Calvin Robertshaw, som har vært innom bandet omtrent halvparten av deres tretti år lange karriere. Bassist Lena Abé tok ut mammaperm, mens vokalist Aaron Stainthorpe hadde sitt på hjemmebane med en kreftsyk datter. Hun er heldigvis blitt erklært frisk. Alt dette til tross, tanken om å legge ned bandet eksisterte ikke. Nå foreligger et resultat som virkelig utstråler styrke, både personlig og ikke minst musikalsk. En tirsdag tidlig i januar har jeg gitarist Andrew Craighan på besøk hjemme i stua, riktignok via Skype.
– Dette er det andre intervjuet jeg gjør, og etter det er jeg ferdig. Alle vil snakke med Aaron.
– Men det er jo du som har laget all musikken, det burde jo være mange som vil snakke om det?
– Jo, kanskje det, men det er Aaron som er rockestjerna i bandet. Jeg aner ikke hva han pleier å si, så du får se på dette som eksklusivt.
– Ja, for vi kunne faktisk velge samtalepartner. Nevnte fakta er en av grunnene til at jeg ville snakke med deg, Andrew. En annen ting er at jeg må dra frem en hendelse fra tjuefem år tilbake i tid. Da drev jeg med radio og My Dying Bride var på turne i forbindelse med plata «The Angel And The Dark River». Jeg møtte opp på plateselskapets kontor i Oslo for et intervju med deg. Vi tok opp intervjuene på kassett, og rett i forkant var opptakeren enten ødelagt eller på annet oppdrag. Det endte med at jeg tok med en boomblaster og gjorde intervjuet i de innebygde mikrofonene. Jeg har aldri, før eller senere, følt meg mindre profesjonell.
– Haha, det husker jeg virkelig ikke, og det beklager jeg. Men dette er jo virkelig heavy metal. Det viser drivkraften og holdningene, man finner alltid en løsning. Jeg er fryktelig dårlig på å huske intervjuer, spesielt fra 1995. Siden jeg gjør så få tror jeg alltid det er første og siste gang jeg snakker med den personen. Derfor blir jeg alltid like overrasket når vedkommende kommer tilbake neste gang, men da har jo jeg glemt navnet, siden jeg regnet med å aldri møte personen igjen.
Når jeg snakker med Andrew har første singel, åpningslåta «Your Broken Shore» vært ute i to uker, og videoen slippes dagen etter. Jeg har venner på Facebook som virkelig skamroste låta da den ble offentliggjort. Var det slik begeistring du også følte i skapelsesprosessen?
– Nei, ikke i det hele tatt. Den starter med en fin harmoni og jeg liker de to hovedriffene, men jeg syntes den hadde litt lite riff og var litt kort. Jeg synes den manglet noe, selv om intensjonen var å ikke overdrive. De andre derimot mente den var bra sånn. Jeg har ikke sjekket tilbakemeldingene på nettet, men Aaron tekstet meg nettopp og sa den gjorde det veldig bra. Jeg synes vi tok en stor risk med denne låta, fordi den er veldig musikalsk til My Dying Bride å være. Jeg setter veldig pris på gode tilbakemeldinger, for de siste årene i bandet har vært tunge. Det er fint å se hardt arbeid gir gode resultater, selv om det sikkert er mange som ikke liker den også.
– Låta ga meg to reaksjoner. Jeg tar dem en og en så du kan kommentere. Det første var den lekende trommingen til deres nye trommeslager, Jeff Singer.
– Ja, jeg skjønner godt hva du mener. Da vi fikk med Jeff, var han på ingen måte den trommisen som My Dying Bride trengte. Han spilte trommer på alle riff. Han holdt ikke bare takten, men spilte virkelig trommer. Så vi ba han begrense seg og la det være en åpning mellom trommer og gitarer. Akkurat på denne låta tok vi en risk, og jeg følte for å holde kjeft og heller la han gjøre sin greie. Opprinnelig var ikke trommene sånn, men de endte opp sånn du beskriver det i miksen. Det er fortsatt trøkk, men ikke i typisk MDB stil.
– Det neste som slo meg var at Aaron kommer høyere og synger bedre enn noensinne.
– Det skyldes uten tvil hardt arbeid. Grunnet omstendighetene kom Aaron til et ferdig innspilt album, som skiller seg fra våre tidligere plater. Han hadde vel hørt noen ideer nå og da, men fikk fullstendig panikk da han kom til studioet og hørte plata nesten ferdig mikset. Han måtte overbevises og roes ned for at noe skulle bli gjort. Vi fikk han til å gjøre denne låta som en demo til Nuclear Blast, før den i det hele tatt fikk tittelen «Your Broken Shore». Og det tok egentlig ikke så lang tid. Det ble springbrettet som fikk ham til å jobbe frem resten av plata med langt større tro på seg selv. Men det kom virkelig ikke av seg selv denne gangen. Hardt arbeid fra Aaron og produsenten, så vel som sene kvelder og tidligere morgener. Jeg er veldig glad for innsatsen de la i det, for resultatet ble svært overbevisende.
– My Dying Brides låter er gjerne tunge korder fremfor massivt med riff. Tenker du vokal og melodilinjer når du skriver?
– Nei, jeg tenker ikke vokal. Og nå for tiden har jeg heller ingen tekster å skrive ut fra. Startskuddet er å tenke ordene My Dying Bride, og det synes jeg er et godt utgangspunkt. Mange ideer surrer i hodet, og da er det bare å sette seg ned å prøve å spille de. Jeg hører harmoniene i hodet og vet hvordan de skal være, og de øves deretter frem med bandet og puttes på egnede steder. Jeg trenger egentlig ikke prøve så hardt, for MBD’s utgangspunkt er ganske simpelt og dette kommer veldig lett for meg. Og når resten av bandet spiller det samme på øvingene skjønner jeg at vi er på riktig vei. Jeg bare føler når ting kommer. Noen ganger kan du sette på deg gitaren og gode ideer bare strømmer ut, mens andre dager kan du bare sette fra deg gitaren umiddelbart, for du vet at det kommer uansett ikke til å skje noenting, hehe.
Grunnet omstendighetene har Andrew skrevet all musikken
alene denne gangen.
– Jeg tror det kun er to harmonier på plata
som de andre står bak. Den verste delen var da Calvin forlot bandet rimelig
uventet og hadde sine bidrag i låtene som vi endret. Dette ble mer en
omgjøringsprosess fremfor en kreativ skriveprosess, men det forsinket plata
mye. Aaron hadde naturligvis grunn til å ikke være så aktiv, men han er sjelden
i øvingslokalet under arrangering av låter uansett. Så selv om bandet lå halvt
brakk i perioder fortsatte vi å øve på ideer jeg tok med meg hjemmefra. Det er
veldig sjelden vi kommer opp med riff på lokalet. Jeg håper virkelig vi slipper
slike omstendigheter igjen.
– Det høres for meg ut som dere er et
tradisjonelt rockeband med faste øvinger på lokalet?
– Javisst. Og foran denne plata ble
det veldig mye tid på lokalet. Jeg sender gjerne ideene til bandet i forkant og
ber om en tilbakemelding, så møtes vi og arrangerer det og ser hva vi får ut av
det. Det var noen vanskelige partier, men jeg føler vi fikk til en flyt som virker
levende. Og vi har det veldig gøy på øvinger. Det er sikkert gammeldags, men er
det ikke slik det skal gjøres da?
– Hva ligger i tittelen «Ghost Of Orion»?
– Jeg har mine tanker, men det finnes nok langt mer enn kun én betydning. Og jeg liker ikke å snakke så mye om det, for vi vil jo bevare litt av mystikken. Grunnen til at dette ble tittelen på skiva er at vi elsker den låta. Den er jo noe helt annet enn hva vi har gjort før. Den er kort, simpel og behagelig, og vi er helt bergtatte av den. For Aaron er nok mye av idéen situasjonen han har vært gjennom. Det å være desperat etter håp. Han var gjennom mye lidelse i den perioden, men man kunne se håpet var lysglimtet som fikk ham gjennom dette. Det er sånn jeg tolker tittelen, uten at noen andre i bandet er enige i det. Den fulle linja i teksten er ‘A Ghost Crawls Of The Mouth Of Orion’. Jeg virkelig elsker den linja, og ville at det skulle være platas navn. Sunt bondevett tilsa derimot at det var nødvending å korte den ned litt, hehe. Den er uansett litt kryptisk og veldig MDB.
– Hvordan er ståa i bandet nå da?
– Det er bra. Jeg hadde nesten glemt hvordan det føles. Med Jeff og Neil (gitar) føles det som et komplett band igjen. Det føles levende og det er gøy å gå på øvinger etter noen år hvor vi knapt så hverandre. Innspillingen denne gang ble stort sett gjort av en og en musiker, uten at resten av bandet var til stede. Vi øver mot kommende konserter og har gjort noen dokumentarvideoer vi håper snart vil bli utgitt. Så stemningen er god, noe jeg håper fortsetter, for vi trenger litt stabilitet.
– «Ghost Of Orion» (som anmeldes her!) er deres første utgivelse som ikke slippes på Peaceville.
– Hehe ja. Etter hver fullførte kontrakt har vi shoppet etter ny kontrakt. Vi har hatt profesjonell hjelp, men hver gang har Peaceville kommet med det beste tilbudet. Denne gangen klarte de ikke det. Det har egentlig ikke noe med det finansielle å gjøre, men mer selve plattformen, og mulighetene. Etter tjueåtte år med Peaceville tenkte vi; hvorfor ikke? Hva har vi å tape? Og alle vi snakket med i industrien anbefalte oss å godta avtalen til Nuclear Blast, de er jo anerkjente og nyter stor respekt. Akkurat nå er noen uker til plata slippes, så vi vet jo ikke ennå om dette var et godt råd, hehe.
– Gjennom hele sin karriere har My Dying Bride tilhørt EU. Når «Ghost Of Orion» slippes er England på vei ut.
– Denne er litt lei, for vi liker ikke å linke bandet opp mot politikk. Så det jeg sier nå er personlige betraktninger og ikke en uttalelse fra bandet. Jeg liker ikke det å splitte opp folk. Enten man liker utfallet eller ikke så burde resultatet av valget blitt hva folk stemte første gangen, men det var jo ikke tilfellet. Dette viser jo at Storbritannia ikke lenger er fullt demokratisk, men det gjelder vel de fleste land i Europa. Personlig bryr jeg meg lite om Europa og jeg misliker EU, jeg synes det er diktatorisk. Misforstå meg rett, jeg er ikke anti-Europa. Jeg elsker folkene enten det er franskmenn, tyskere eller nordmenn, men jeg er såpass patriotisk at jeg mener vi ville kunne forholde oss til disse landene og menneskene uten å betale milliarder til et mellomledd. Jeg unnlot å stemme ved siste valg, fordi jeg ikke stoler på at løftene ved å stemme det ene eller andre ville blitt holdt. Ser man på landene i Europa som går best med tanke på sosiale tjenester, lønninger og velstand kommer jo Norge og Sveits godt ut av det. Dere i Norge har det vel ikke så verst? Og Sveits sliter ikke med terror som vi gjør her, så hvorfor ikke følge dere? Selv om dette er mine personlige tanker ble jeg og Aaron en gang spurt av Gunnar Sauermann i tyske Metal Hammer, som vi anser som en god venn, om det politiske bildet i Europa gjenspeilet melankolien i musikken vår. Vi ble ganske paffe over at det gikk an å linke oss opp mot politikk, men det er altså ikke tilfelle.
– Jeg leser at familier bestående av forskjellig statsborgerskap kan bli splittet og utvist. Hvis vi overfører dette til musikk er det i dag mange band som har utenlandske «arbeidere» om bord. Nå er vel riktignok alle My Dying Bride britiske statsborgere.
– Ja, det er vi. Men jeg har en italiensk samboer, og hun kommer aldri til å endre sitt italienske statsborgerskap så dette har engasjert meg litt. Dette er ren skremselspropaganda. Du kan jo ikke sende ut alle som ikke er britiske statsborgere, landet ville jo kollapset. Det er jo mange servicetjenester som måtte opphøre, så dette ble bare helt feil og aldeles forferdelig. Jeg mistet virkelig trua på britisk politikk etter disse uttalelsene.
Vi forlater My Dying Bride og britisk politikk og tenker tilbake på forrige tiår. Hva var de mest betydningsfulle hendelsene for deg hvis vi snakker musikk generelt?
– Ahh, den er lei for jeg følger ikke så godt med på hva som rører seg der ute. Jeg sjekker aldri ny musikk. Jeg fikk sjokk da Ronnie James Dio døde. Og deretter Jeff Hanneman og Lemmy. Store helter du hørte på i oppveksten som du trodde ville leve for alltid. Så mine største musikalske inntrykk fra det siste tiåret er dessverre dødsfallene, og en påminnelse om at vi alle er dødelige.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2020