På slutten av 90-tallet frekventerte Ginger Wildheart MTV hyppig med bandet The Wildhearts, men etter millenniumskiftet har det blitt mer undergrunnsbaserte band. Nå er han aktuell med sinnaprosjektet Mutation sitt tredje album «III: Dark Black», og vi fikk en meget snakkesalig bandsjef på tråden for detaljene rundt akkurat dette pluss mildt sagt overraskende informasjon rundt tidligere bandmedlemmer.
Tekst: Sven O Skulbørstad
Foto: Will Hutchinson
– Kan du fortelle litt om bakgrunnen og idéen bak prosjektet Mutation?
– I utgangspunktet var det noe jeg trengte å få ut egentlig – jeg har alltid vært fan av ekstrem metall, men fikk ikke utløp for det i The Wildhearts. Vi brukte hele to år på å få ferdig førsteskiva, mens den andre kom ganske så fort etter det da vi signerte med Mike Patton sitt selskap Ipecac, og før vi visste ordet av det hadde vi en tredje skive klar og folk begynte å fatte interesse for prosjektet. Det hele er under konstant utvikling.
– Mutation er langt mer ekstremt enn alt annet du har gjort tidligere, er det noe du har hatt lyst til å gjøre lenge?
– Så absolutt, jeg vil faktisk si at det var akkurat det jeg ville gjøre når jeg begynte med musikk. Jeg har alltid likt mye forskjellig, alt fra country til mer ekstreme saker og når The Wildhearts kom sammen landet vi på en slags blanding av straight rock og punk. Men det kunne like gjerne ha vært Mutation som var først ut for det er musikk jeg alltid har hatt behov for å gjøre. Jeg skjønner at det kan være overraskende for enkelte, men for meg har jeg alltid vært der. Selv i The Wildhearts sine tidlige dager pleide vi å droppe syre og høre på band som Sepultura og Bad Brains – alt som var intenst som fikk syra til å virke bedre. Det var ikke som vi dro hjem og hørte på andre band som låt som oss, ikke at det fantes band som låt som oss – men du skjønner hva jeg mener. Jeg har alltid hengt med ekstreme folk med ekstrem musikksmak, og jeg er glad jeg endelig får mulighet til å gjøre noe sånt selv nå.
– Scott Lee Andrews har vært svært delaktig i samarbeidet med «III: Dark Black», har han vært med på tidligere utgivelser og hvordan kom samarbeidet i gang?
– Scott er en av de ekstreme jeg fortalte om som jeg har hengt med en del, og da mener jeg ikke bare i musikksmaken men generelt. Jeg liker uvanlige mennesker, og han er så absolutt i den kategorien – spesielt hvordan samfunnet ser på folk som oss. Du vet, folk som egentlig ikke passer inn noen steder. Og det var der jeg, Scott og vår trommis Denzel fant hverandre. Vi er ikke helt som gjennomsnittspersonen noen av oss – vi har våre mentale problemer, spesielt jeg og Scott som har fått hver vår diagnose. Så Mutation er på mange måter som Jack Nicholson i Gjøkeredet hvor vi trives best med menneskene innafor enn de utenfor. Det er som terapi for oss.
– Var det planlagt fra starten av å lage en trilogi?– Ja, jeg hadde en plan med tre album av hvor jeg regna med at jeg enten hadde fått ut det jeg trengte i løpet av den tida eller likte det så godt at jeg ville fortsette. Man bør være litt forsiktig for hva man ønsker seg sies det, for man kan fort ende opp med å få det – og det er sånn det er for meg, både på godt og vondt. Så når det kom til den tredje skiva fant vi ut at vi måtte ta det til scenen og begynne å spille live. Vi visste ikke engang hvordan vi skulle gjøre det ettersom vi bare er en trio, men rigga oss opp i studio og spilte igjennom «Hate» live for å lage en musikkvideo ut av det og det låt helt fantastisk. Noe jeg er veldig glad for, ellers ville vi hatt et problem da vi allerede har booka en turné. Både i England og Japan har vi datoene klare, men vi mangler resten av Europa – og spesielt Norge. Jeg har hatt mange gode stunder i landet deres, så jeg håper vi får muligheten til å dra dit også.
– «III: Dark Black» er langt mer ekstrem enn forgjengeren «Error 500» i mine ører, var det meningen eller ble det bare sånn?
– Det er litt på grunn av de som er med der egentlig. Ingen av våre skiver er ment for allmenheten, og det gjelder «Error 500» også. Men når det er sagt handler ikke ekstrem musikk bare om voldelig tilnærming, det kan like gjerne gå andre veien også. Jeg liker ekstremitet begge veier og det trenger absolutt ikke være «tøff-i-trynet»-ekstremt. Jeg liker skiva veldig godt, for den er ekstrem på en annen måte – når det kommer til hyppige temposkifter eller plutselige operapartier for eksempel.
– Du har fått med folk som Devin Townsend og Phil Campbell på laget, hvordan kom det seg til og hvordan var det å jobbe med de?
– Jeg har kjent de begge i lang, lang tid. Jeg har turnert med Motörhead flere ganger, og alle som blir kjent med Phil Campbell forblir veldig kjent med han for han er en virkelig varm og trivelig person. En av de som holder kontakten med deg, fordi han bare er den type bra mann. Og når jeg spurte om han ville være med på skiva sa han ja på flekken. Devin har jeg kjent i over tjue år, og vi har alltid kommet godt overens. Han føles nesten som en fjern slektning, og jeg har alltid hatt lyst til å jobbe sammen med han. Det er en ting med Mutation, hver gang jeg spør folk om hjelp har de en tendens til å si ja, og det må jeg jo sette pris på.
– Er logoen deres en W og M over hverandre eller fire X-er?
– Det er faktisk to M-er, hvor den ene er opp ned så uansett hvilken vei du snur det så er det det samme. Det er ingen større grunn ut over det. Rick Jones, som spilte på den første Mutation-skiva designa det for oss, og det jeg ba om var en mellomting mellom en firmalogo og et bandtegn og resten var opp til han. Og allerede på førsteutkastet så jeg at det var akkurat sånn jeg ville ha det, så sånn ble det. Samme var det med Joe Pentagno som designa coveret på den skiva; Det var også han som designa coveret til Overkill med Motörhead, som er et av mine favorittalbum igjennom alle tider, både musikalsk men også når det gjelder coverdesign. Så å få han til å designe coverart’en på debutskiva vår var ubeskrivelig. Det føles nesten som vi har en skytsengel med på lasset som hjelper oss. Jeg anser oss som 100% suksessfulle helt inntil noen takker nei, og enn så lenge går dette veldig bra.
– Ser du for deg flere album eller blir det med disse tre?
Jeg vet faktisk ikke, nå først skal vi pløye nye marker ved å gå live som sagt. Og ettersom vi selv synes vi låter fantastisk blir det mye mulig en liveskive, men jeg føler meg ganske sikker på at det i det minste blir en fjerde studioskive. Hvis folk liker det vi gjør live og fortsetter å kommer på konsertene våre er jeg helt sikker på at det blir et nytt album. Vi kommer i alle fall til å fortsette som en trio, og kanskje vi gjør et beinhardt klassisk album med forskjellige operasangere, hvem vet? En idé jeg har er å gjøre en instrumental skive med bare fete riff. Umulig å si med dette bandet.
– Det må føles befriende at alt ikke er lagt opp og planlagt?
Helt riktig, jeg har hatt nok eksempler igjennom livet mitt ved å følge en planlagt rute hvor folk forventer noe av ting som ikke er skapt enda. Og den tryggheten og stabiliteten gjør meg uvel og nervøs faktisk. Alt blir mer givende når du prøver å dra alt i en mest mulig kaotisk retning, og når det begynner å gi mening drar man det i en annen retning med en annen type kaos. Det er ingen steder jeg føler meg mindre hjemme i enn i komfortsonen, så jeg vil ikke ha noen større planer med Mutation. Det føles bedre på denne måten.
– The Wildhearts er jo åpenbart en stor del av din musikk-karriere så jeg må nesten skyte inn litt spørsmål der og. Spiller dere fortsatt?
– Nei, ikke for øyeblikket – men jeg har lyst til å gjøre et eller annet etter at vår bassist, Danny McCormack fikk beinet sitt amputert. Og da vil jeg samle sammen gjengen så vi kan hjelpe til økonomisk for å skaffe en bra protese. Jeg vil ikke si at vi er et fungerende og operativt band, men vi er fortsatt brødre så vi må holde sammen og hjelpe hverandre. Det er som du sier en enorm del av livet mitt, og man snur bare ikke ryggen til brødrene dine når de trenger deg. Han har mistet litt og litt av benet, men samtidig har han utviklet en utrolig livslyst og ser virkelig optimistisk på tilværelsen. Han ser langt mer fremover nå enn hva han noensinne har gjort, spesielt når han var høy på substanser i The Wildhearts. Jeg vil absolutt ikke sagt at det er noe vi alle burde ha prøvd, men han setter absolutt langt mer pris på livet nå enn før. Vi mistet en god venn her om dagen, vår gamle lydtekniker, og det får en til å tenke over livet og verdsette det litt ekstra. Dessverre trengs det en annen manns tragedie for at man skal se hvor bra man egentlig har det selv, det er ganske trist synes jeg. Det gjelder å gjøre det man liker, om det er å spille i band eller å få barn, kanskje svelge ned et par øl hvis det faller i smak. Er det noe du vil gjøre, gjør det.
– Lev livet og ha det gøy? Mitt nye motto fra og med nå.
– Helt riktig. Det vi har nå får vi ikke tilbake, så gjør det du kan sette hjertet ditt 100% i. Dra på reise hvis det er det du vil, slutt jobben hvis den er miserabel, ha deg ut av et forhold hvis det ikke er bra. Folk dør rundt oss for pokker, så man må leve litt. Dette ble visst litt vel filosofisk til denne tiden av døgnet å være, beklager det.
– Da kan vi jo snakke om din 30 år lange karriere. Hva er den største oppturen og nedturen?
– Greia er at jeg ser litt annerledes på ting enn folk flest som jeg nevnte i sted; Der enkelte kanskje vil synes at det er litt stusselig å henge over en crackpipe i ti år må jeg bare si at jeg elska den crackpipa og livet generelt på den tida. Jeg hadde en virkelig god tid med den pipa og koste meg glugg i hjel. Jeg ville ikke anbefalt det til andre, og jeg måtte åpenbart slutte med det da det gikk litt over stokk og stein en periode, men å bytte det ut med heroin var vel kanskje ikke det smarteste jeg har gjort. Så jeg kan ikke si at den nedturen var så ille ettersom jeg likte å være høy som et fjell. Men samtidig ser jeg rundt meg akkurat der jeg sitter nå, nykter på toppen av en bakke der jeg har et feriehus, jeg har hunden min ved min side, jeg har sjøen foran meg og skogen bak meg. Det er det rene paradis, og jeg pleide å drømme om steder som dette mens jeg puffa på en crackpipe og låste meg inne på en overpriset leilighet midt i London sentrum. Det var først når jeg flyttet ut fra London hvor jeg skjønte at jeg kunne kutte månedsleia kraftig og bare av den grunn få en langt bedre livsstandard. Alle kan få det livet man drømmer om så lenge man er klar over sine egne begrensninger og lever deretter. Når det kommer til den definitive oppturen så er det alle fansen som har støtta meg og oss og at jeg ikke har dødd enda. Det var aldri i planene mine å leve såpass lenge, men jeg er fortsatt tilstede og er langt sunnere enn hva jeg var når jeg var halvparten så gammel, og det er ene og alene takket være fansen som har støtta meg hele denne lange veien. Jeg er en heldig jævel.
– Greia er at jeg ser litt annerledes på ting enn folk flest som jeg nevnte i sted; Der enkelte kanskje vil synes at det er litt stusselig å henge over en crackpipe i ti år må jeg bare si at jeg elska den crackpipa og livet generelt på den tida. Jeg hadde en virkelig god tid med den pipa og koste meg glugg i hjel. Jeg ville ikke anbefalt det til andre, og jeg måtte åpenbart slutte med det da det gikk litt over stokk og stein en periode, men å bytte det ut med heroin var vel kanskje ikke det smarteste jeg har gjort. Så jeg kan ikke si at den nedturen var så ille ettersom jeg likte å være høy som et fjell. Men samtidig ser jeg rundt meg akkurat der jeg sitter nå, nykter på toppen av en bakke der jeg har et feriehus, jeg har hunden min ved min side, jeg har sjøen foran meg og skogen bak meg. Det er det rene paradis, og jeg pleide å drømme om steder som dette mens jeg puffa på en crackpipe og låste meg inne på en overpriset leilighet midt i London sentrum. Det var først når jeg flyttet ut fra London hvor jeg skjønte at jeg kunne kutte månedsleia kraftig og bare av den grunn få en langt bedre livsstandard. Alle kan få det livet man drømmer om så lenge man er klar over sine egne begrensninger og lever deretter. Når det kommer til den definitive oppturen så er det alle fansen som har støtta meg og oss og at jeg ikke har dødd enda. Det var aldri i planene mine å leve såpass lenge, men jeg er fortsatt tilstede og er langt sunnere enn hva jeg var når jeg var halvparten så gammel, og det er ene og alene takket være fansen som har støtta meg hele denne lange veien. Jeg er en heldig jævel.
– Helt til slutt lurer jeg på hvilke råd du ville gitt deg selv hvis du møtte deg som sekstenåring?– Det jeg var inne på tidligere; Gjør alt du vil gjøre. Når jeg var seksten var mine største helter Lemmy og Keith Richards, og alt jeg ville gjøre var å få mest mulig jenter til sengs samtidig som jeg tok mest mulig narkotika og jeg gjorde mye av begge deler. Jeg var aldri fan av de største banda og hadde aldri et mål om å bli kjent eller populær. Intensjonen var å bli like store som Ramones og kom vi på nivået til Motörhead ville det vært helt fantastisk. Og det er der vi er med Mutation nå hvor likhetene med Motörhead er slående; Vi er en trio, vi har som nevnt med Phil Campbell, og selv om jeg aldri kan være Lemmy synes har vi en lignende ånd. Kanskje vi er en tanke mer ekstreme i formen, men når alt kommer til alt er det bare rock n’roll uansett.
– Motörhead var vel ganske ekstremt i forhold til tiden når de kom og?
– Ja, er du gal? Uten Motörhead ville alt fortsatt vært i svart og hvitt, vi ville fortsatt ha kommunisert via hieroglyfer og ridd på hester hvis du skjønner hva jeg mener. De forandret absolutt alt. Vi ville ikke hatt Discharge, Venom eller generell hardcore eller thrash metal for den saks skyld uten Motörhead. Ingen Metallica på godt eller vondt. De forandret hele landskapet, og jeg mener absolutt ikke at jeg noensinne kommer til å ha den innvirkningen på noe som helst – det er det ingen som kommer til å ha. Inntrykkene jeg fikk fra Motörhead var spesielt live der hele publikummet var en like vesentlig del av konserten som bandet selv, og datt man ned var det brått 50 stykker rundt som hjalp deg opp for vi var alle forente på et eller annet vis. Det er det Motörhead betyr for meg, og det er det jeg har lyst til å videreføre med Mutation. Det handler ikke om platesalg eller hvor mange som liker oss, det handler om å oppleve noe virkelig intenst og positivt sammen.
.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2017