Kategorier
Nyheter Skiver

Mr. Big | Ten

Kanskje var vi ikke helt overbeviste om at det tidligere varslede siste-albumet til Mr. Big ville bli en realitet, men nå er det altså klart for bandets siste hurra, som vokalist Eric Martin uttalte det. Trommis Pat Torpey gikk bort i 2018, og det var tydelig at bandet ikke følte det var riktig å fortsette uten ham. Like fullt er de nå på sin siste turné før de kaller det en dag, og har fått med seg Nick D´Virgilio til å fylle setet til Torpey. Ikke et dumt valg, ettersom han har vist seg som en like habil vokalist som trommis ved flere anledninger, blant annet i Spock´s Beard da Neal Morse takket for seg.

Frontiers

Nå er altså “Ten” ferdig trykt og på vei til postkassa di om du har bestilt den, og hvordan låter så Mr. Big i sitt siste hurra? Joda, de er kanskje mer bluesy enn vi har hørt de tidligere, noe som kommer fram allerede i første spor ut, den groovy “Good Luck Trying”, som minner ikke så rent lite om Jimi Hendrix´ “Manic Depression”, mens verset på “I Am You” kunne vært snytt ut av nesa på “A Place To Call Home”-skiva til Joey Tempest. Vi er jo godt vante med snasne riff og iørefallende melodilinjer fra kvartetten, men akkurat disse to elementene er ikke like fremtredende som i glansperioden, selv om det nikkes gjenkjennende til den velkjente Mr. Big-sounden. “Sunday Morning Kinda Girl” er leken og spretten, og platas første ballade “Who We Are” klinger fint i øret. Gitarist Paul Gilbert har fått et nært forhold til bottleneck-en de siste årene, og den får gjennomgå nesten like mye på “Ten” som på de siste solskivene hans, og det må nok innrømmes at i Mr. Big låter det ikke like tøft som for eksempel på “Werewolves Of Portland”.

“What Were You Thinking” er en boogie-rocker som igjen viser til bandets tidlige inspirasjonskilder, og låter kanskje ikke som Mr. Big fra de første skivene, men det funker. “Courageous” derimot, låter mer velkjent, og er også en av låtene der Eric Martin låter på sitt beste. Han er snart halvveis i 60-årene, men han har fortsatt stemmebåndene intakt. Gitarsoloen inneholder også kjærkomne Gilbert-elementer, som sweeping. Det må liksom til på ei plate med Paul Gilbert på gitar.

“The Frame” avslutter standardutgaven, og er en ballade i velkjent Mr. Big-stil, denne gang i 6/8, en taktart som vekker en nerve i denne kroppen. Bonussporet “8 Days On The Road” er en Foghat-cover, og jeg tør ikke fastslå om det er Billy Sheehan eller Nick D´Virgilio som synger lead, men jeg tviler på at det er Paul Gilbert – han nærmest blånekter å synge lead, men ikke skyt meg om jeg tar feil. Det oser tidvis 70-tallet av “Ten”, noe bandet selv har uttalt er gjort med overlegg. Produksjonsmessig, derimot, er det velkjente lyder vi blir servert, og naturlig nok er det Martins vokal og Sheehans bass som er de sterkeste elementene for den klassiske Mr. Big-sounden, for Gilbert har utviklet seg ganske mye siden vi ble kjente med fingrene hans på 80-tallet. (Intervju med Eric Martin i nyeste nummer av NRM! Kjøp det her og nå for en trettilapp!)

4/6 | Jan Egil Øverkil

Utgivelsesdato 12. juli 2024