– Så hvor i verden befinner du deg nå?
– I kveld spiller vi den aller siste konserten i USA, i Buffalo, New York State, Billy Sheehans hjemby.
– «Ladies Night In Buffalo»!
– Ja, riktig! Jeg blir ikke overrasket om det er en gateparade eller rød løper for Billy i kveld.
– Dere startet avskjedsturneen for rundt ett år siden.
– Ja, sommeren 2023 var vi kun i Asia. Vi startet i Kina, og videre i Japan, Indonesia, Filippinene, Thailand, Sør-Korea, Taiwan og Malaysia. Så tok vi pause og gjorde USA i januar og februar, Europa i mars og april, så dro vi til Sør-Amerika i april og mai. I mai og juni har vi turnert i USA, men det er over i kveld. Det blir den aller siste konserten på amerikansk jord. Sebastian Bach har vært med som forband på en haug av konsertene i Sør-Amerika – jeg har hørt mye sjuke historier om den fyren, men han viste seg å være en riktig elskverdig fyr. Høyrøstet, aggressiv og sprø, men en fin fyr!
– Jeg har mistet telling på hvor mange ganger vi har hatt intervjuavtaler med Sebastian Bach, men han har alltid kansellert i siste liten, eller rett og slett vært en no-show. Vi skulle faktisk hatt intervju med ham også i dette nummeret, men…
– Sier du det? Jeg sto og så på ham fra siden da vi spilte på en svær arena i Santiago, Chile, og da han kom av scenen, svett og fæl, og så at jeg var der, ble han kjempeglad og ga meg en klem og strålte fordi vi tok oss tid til å se ham. Så som artist til artist har han vært fin, men det er jo veldig uproft å ikke stille opp på intervjuavtaler.
– På denne turneen har dere spilt hele «Lean Into It»-skiva pluss noen andre låter fra de fire første skivene. Om en måned kommer dere til Europa. Blir det samme settliste her, eller tenker dere å spille noen nye låter også?
– Jeg håper det. Men det blir nok opp til meg å overtale de andre. Her om dagen hadde vi en Meet & Greet, med fans tilstede på soundcheck, og av og til spør fans om vi kan spille f.eks. «Take Cover», og Billy titter på meg og spør ‘Hva gjør vi?’, og jeg svarer ‘Lykke til! Sett i gang!’. Og jeg har sett Paul Gilbert på klinikker og snakke om å høre en låt på radio og deretter bare spille den. Han har en av de fyrene med totalt gehør som kan spille enhver låt etter å ha hørt den én gang. Men når det er snakk om egne låter, som vi har skrevet, som han har spilt inn på skive, så later han som om han ikke kan den eller husker den. Sikkert fordi det settet vi har øvd inn sitter som en kule, så de har ikke lyst til å gjøre ting som de ikke er helt trygge på, og Mr. Big øver ikke så ofte. Vi øvde i fem dager før denne turneen for ett år siden. Og siden har vi bare spilt akkurat de samme låtene hver gang. Og jeg synes det er kjedelig å gjøre de samme låtene gang på gang, da blir det en jobb. Det liker jeg ikke. Men hvis det er noen som kan få overbevist de andre om å ta inn et par nye låter som «Good Luck Trying» eller «Up On You», så er det meg. Og jeg kunne tenkt meg å ta inn «Who We Are», den liker jeg virkelig. Og så er det en kul boogielåt som Paul skrev som heter «What Were You Thinking», som har den snodigste, morsomste teksten. Det er en strofe som går:
Even Captain Kirk had mercy when he put his phaser on stun
What were you thinking when you told me that I wasn’t the one
Even Captain Kirk, even Captain Kirk’.
Så snodig, men veldig Paul Gilbert. Så ja, jeg håper vi kan gjøre to, tre nye låter, for vi har bare juli og august å spille dem på, når vi turnerer med Mr. Big i Europa, for så er det punktum. Etter det kan du kanskje høre meg gjøre de låtene på en akustisk turné.
– Så med tanke på at i kveld er siste gang dere gjør hele «Lean Into It» er det kanskje siste gang noensinne at du spiller noen av de mindre kjente låtene derifra, som «Never Say Never» eller «Lucky This Time» eller «A Little Too Loose».
– Ja, jeg gjør aldri de låtene akustisk. Jeg spiller låter som «Daddy, Brother…», «Alive And Kickin’», «Just Take My Heart» og «Wild World». Av og til turnerer jeg i USA med gutta fra Trixter som backingband, men vi spiller aldri låter som «Lucky This Time» eller «My Kinda Woman» eller «Road To Ruin».
– Så de låtene pensjoneres nå?
– Ja. Etter dette er det over. Det er en bittersøt følelse, for nå er vi så samspilte, vi er så dritbra nå, og de fleste konsertene er utsolgte – jeg vet ikke om det er fordi vi tar farvel eller fordi vi faktisk er et knallbra liveband, for det er vi! Så jeg sier ikke at vi gjør en feil her, men vi skyter oss selv litt i foten, for jeg synes ikke vi bør lukke døren fullstendig. Og da mener jeg ikke å gjøre flere årelange turneer, det orker jeg ikke lenger. Jeg har fått en raspete stemme de siste årene, og det er et slit. Etter at jeg har snakket med deg nå, må jeg gjøre stemmeøvelser og forberedelser til kveldens to timer lange konsert, og etter den må jeg gjøre nye stemmeøvelser. Det er beinhardt. Tidligere gjorde vi fem, seks, kanskje syv konserter i uka! Det var galskap! Og da var jeg i 30- og 40-årene. Nå har jeg kommet i 60-årene. Folk spør meg stadig: «Men hva med band som The Rolling Stones, de er over 80 nå!». Men hallo! De lever i total luksus, reiser med private jetfly, bor i penthouse-suiter og spiller én konsert i uka! Det blir også mye slitasje med all den reisingen vi gjør, det er slitsomt å hele tiden være på farten og nesten aldri ha tid til å finne roen, samt at Mr. Big-låter er mye hardere å synge enn Stones-låter. Vi dupper litt av på bussen når vi kan, men turneene er for lange nå, kjenner jeg. Jeg var supergira på å gjøre denne turneen, men etter ett år kjenner jeg at det begynner å røyne på. Og jeg har tatt meg litt vann over hodet her, jeg har andre prosjekter som jeg ikke bare skulle ha droppet. Finansielt er flott å ha andre bein å stå på, masse ulike jobber, men jeg hadde feilberegnet hvor mye jobb det er å gjøre en turné med Mr. Big. Vi gjør 23 låter, og det er et par soloer som gir oss en liten pause, men ellers går det i ett hele tiden. Vi har et gøyalt innslag, hvor vi bytter instrumenter på en låt. Jeg spiller bass, og Billy synger – han er dritbra på å synge gamle 60-70-tallslåter – Paul spiller trommer og Nick spiller gitar, han er god! Og det er en morsom pustepause.
– Var det Pat Torpeys dødsfall i 2018 som fikk dere til å legge ned bandet?
– For min del var det det. Vi hadde en vikar, Matt Starr, og ikke et vondt ord om ham, men jeg var ikke klar for å ta farvel med Pat, selv om han allerede var borte. Og det var mentalt utfordrende for meg mens vi turnerte. Og da vi avsluttet den turneen, gjorde vi ikke noe på et par år. Managementet vårt foreslo en avskjedsturné som egentlig bare skulle vare et par måneder, men da folk fikk høre at dette var farvel, så ramlet det inn med tilbud fra hele verden. De ramler fortsatt inn, men vi vil bare ikke gjøre mer. Det er ikke at jeg ikke liker å turnere, men jeg liker ikke å være borte i månedsvis. Jeg liker å gjøre konserter her og der. Og det er det jeg mente med at vi skyter oss selv i foten med å si at nå gir vi oss fullstendig. Vi kommer ikke til å gjøre som Mötley Crüe med et comeback etter et par år. Ingen sjanse i helvete for at vi gjør det. Vi har alle allerede lagt andre planer for livet fremover. Paul vil fortsette med sine instrumentalskiver og tilbringe mer tid med familien. Jeg ville også tilbringe mer tid med familien, men mine to sønner har flyttet hjemmefra og begynt på college. De gidder ikke å henge med gamle pappa lenger! Det skulle jeg ha gjort for 10-15 år siden.
– Har dere noen spesielle planer for den aller siste konserten, som finner sted på en festival i Romania 23. august? Spille inn liveskive eller DVD? Gjesteartister?
– Nei, det kommer en liveskive snart, med hele showet med hele «Lean Into It» og et akustisk sett, som jeg synes er forfriskende å gjøre. Jeg skulle som sagt gjerne ha slengt inn et par låter fra «Ten»-skiva (som er anmeldt her!), og det er noen andre låter som jeg også har lyst til å spille en siste gang med Mr. Big. Som «Temperamental», som jeg elsker å synge, og jeg savner å synge «Promise Her The Moon». Jeg klarer ikke å nå de høye tonene lenger, men det er en låt på førsteskiva vår som heter «Anything For You», som jeg forguder. Under Pauls solo pleier han å klemme inn masse kjenningsmelodier fra diverse filmer og TV-show, og nylig spilte han melodilinja fra «Nothing But Love», og jeg hørte det mens jeg satt backstage, og tenkte bare: «Jeg er jo her! La meg synge den jævla låten!» Men den går veldig høyt, så jeg vet ikke om jeg klarer den. På denne turneen er det noen klubbkonserter, men mesteparten er på festivaler, og da har vi ikke tid til å gjøre hele «Lean Into It», så da må vi kutte noen av låtene.
– Dere spiller på Rockefeller i Oslo den 4. august (Den konserten er anmeldt her!) sammen med Dokken. Er de med dere på hele Europaturneen?
– Det vet jeg ikke. Er det Dokken med George Lynch?
– Nei, han var vel bare gjest på et par låter per konsert i USA?
– Riktig. Nei, jeg aner ikke hvem som er forband. De kommer og går, det er ikke noe vi styrer. Men jeg kjenner Don. Jeg har gjort noen akustiske greier med ham tidligere. Han er en fin fyr.
– Fortell meg om hvordan dere valgte Nick D’Virgilio til å spille trommer på denne turneen. Jeg har vært fan av fyren siden Spock’s Beard på 90-tallet, og var henrykt da jeg fikk høre at han var med.
– Jeg kjente ikke til ham, selv om jeg hadde hørt navnet Spock’s Beard en million ganger. Det var Paul som foreslo ham, jeg vet ingenting om progrock. Prog for min del var da jeg var i high school og sang «Roundabout» med coverbandet der, og låter fra «The Lamb Lies Down On Broadway» med Genesis. Og jeg likte Styx.
– Du vet at Nick har fylt skoene til Phil Collins og spilt trommer på en skive med Genesis?
– Ja! Jeg vet det nå! Det er jo helt vilt! Og han har spilt med Tears For Fears, og han var barneskuespiller, og spilte i reklamefilmer og TV-serier. Og han gjør voiceovers og podcasts for Sweetwater, som er et slags hovedkvarter for musikkinstrumenter i Indiana, hvor han er trommeguden deres. Uansett, han er superfin fyr, og han hadde spilt på noen prosjekter med Paul, blant annet hans «The Dio Album» i fjor. (Hmmm, sikker på detta, Eric?) Jeg tror han spiller på «Holy Diver». Men vi hadde ikke engang noen audition for Nick. Han er en strålende trommis, og han har noen av Pat Torpeys karaktertrekk i spillemåte. Pussig nok, på et av de nye bandbildene hadde han en blå baseballcap med LA Dodgers på, og Pat var storfan av Dodgers. Nick er sportsfanatiker, og på alle fridager drar han på baseballkamper eller fotballkamper. Sportsfan som Pat, liten og tettbygd som Pat… han er en genuint trivelig fyr. Jeg likte ham med en gang jeg møtte ham. Jeg var ikke tilstede engang da de spilte sammen – de samlet seg hos Billy i Nashville og jammet et par dager, og jeg fikk bare tilbakemelding om at han var mer enn god nok. Nick kommer til å ta et par ukers permisjon mens vi er i Europa, for han har noen konserter med Big Big Train som han var forpliktet til å gjøre. Så vi får en vikar som heter Edu – jeg tror det er en forkortelse for Eduardo.
– Snakker vi her om Edu Cominato, brasilianeren som blant annet spiller med Jeff Scott Soto og Geoff Tate?
– Riktig! Og han spiller med meg, og han har spilt litt med Billy. Spiller og synger bra, trivelig ung fyr. Han skal spille med oss et par uker inntil Nick kommer tilbake.
– Så vi får antagelig Edu og ikke Nick i Oslo?
– Ja, jeg tror det. Beklager, sikkert nedtur for deg som sikkert hadde lyst til å treffe Nick, haha! Men Big Big Train er Nicks baby, han hadde ikke lyst til å svikte det bandet, og på et punkt så det ut til at han ikke kunne komme tilbake i det hele tatt, at Edu måtte fullføre turneen med oss. Men han fant en løsning for å komme tilbake til Mr. Big. For han er smart.
– Hvordan tror du det vil føles etter siste konsert i Romania, når dere setter dere på hvert deres fly for å reise hjem til deres respektive bosteder i San Francisco og Portland og Nashville, og ta farvel med Paul og Billy etter 35 år?
– Det kommer uansett til å gå bedre enn vår forrige avskjedsturné, for da var det meg, Richie Kotzen, Pat og Billy, og vi kom ikke overens. Vi snakket ikke sammen på fem år, før Paul kom tilbake. Men denne gangen er det annerledes, og jeg vil holde kommunikasjonslinjene åpne. Jeg tar ikke farvel med de gutta for alltid. Mulig vi tar farvel musikalsk, selv om jeg synes det var en dum idé å legge ned. Vi burde heller ha kommet sammen et par ganger i året for å gjøre noe. Noen akustiske konserter eller en festival i ny og ne, spille inn en låt til en film, eller rett og slett bare samles på øvingslokalet og jamme og ta noen øl. Vi har et godt vennskap, spesielt på denne turneen. Og jeg vil beholde kontakten med dem, ikke bare ringe til jul og på bursdager.
Under covid ringte jeg både Billy og Paul flere ganger. Vi mistet samholdet etter at Pat døde, men vi fikk det tilbake da vi skrev nye låter sammen hos Paul i Portland. Men ja, det kommer til å bli veldig vemodig.
– Hva står på agendaen for Eric Martin i tiden fremover?
– Jeg flyr hjem til California i morgen, og har en helvetes klesvask med svarte klær å ta meg av! Og så må jeg skrive tre tekster til et prosjekt jeg holder på med, Tak Matsumoto Group…
– Du kødder! Kommer det ny skive med TMG? Elsker den første, men den kom jo i 2004 eller så!
– Ja, riktig, tyve år siden forrige. Det var meg, Jack Blades fra Night Ranger, Chris Frazier fra Foreigner, og Tak Matsumoto. (Japans største rockegitarist, journ.anm.) Og turneen het «Dodge The Bullet Tour». Og denne gang blir det «Still Dodging The Bullet». Jeg aner ikke hvorfor, men denne gang blir det meg, Tak, Jack og Matt Sorum på trommer. (Skiva kom i desember 2024 og er anmeldt her!) Alle låtene er skrevet, så jeg må skrive de siste tekstene på søndag til tirsdag, for på onsdag begynner innspillingen av vokalen min i LA. Så har jeg et par uker fri hjemme, før Europaturneen med Mr. Big begynner. Og når den er ferdig har jeg et par dager hjemme før jeg skal på turné med TMG i Japan, men det er snakk om å få til noe i USA og kanskje noen andre steder også. Så skal jeg gjøre en juleturné i Japan for disse «Mr. Vocalist»-skivene som har solgt masse der borte, men fra og med januar 2025, så står det nå bare én ting i kalenderen min: «Hva nå?»
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Terri Smith, Anne-Marie Forker
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2024