Søndag 4. august 2024
Først ut var Ronnie James Dio-tributebandet Dio Disciples, som til tross for at de er offisielt godkjent av Dios enke Wendy som trekker i tråder i kulissene, og et par medlemmer som har spilt på noen av de nyere Dio-skivene, så er og blir de et kompetent tributeband – riktignok med noen kjente navn. Trommis Simon Wright spilte på «Lock Up The Wolves» og 2000-tallsutgivelsene, og har også pisket skinn i AC/DC og UFO, og keyboardist Scott Warren var stort sett med fra «Angry Machines». Bandet frontes av to vokalister – Joey Belladonna fra Anthrax (som i likhet med kollegene Benante, Ian og Bello har fått seg sommerjobb i andre band, hhv Pantera, Mr. Bungle og Satyricon) og Oni Logan, mest kjent fra Lynch Mob. Og fine som de er i sine egne band, så var det altfor store sko de skulle fylle. Man må ha atskillig mer pondus i røsten om man skal gjøre en bra figur i et Dio-band – tanken slo oss om at en kombo med Jørn Lande og Tony Martin hadde vært perfekt. (Og begge vokalistenes stemmer var altfor lave i lydbildet og druknet i lyden fra resten av bandet.) Nevnes må også bassist Björn Englén, som gjorde en strålende jobb, og gitarist Ira Black, som har Bulletboys og Lizzy Borden på CVen. Han er ingen Blackmore eller Iommi eller Campbell, men har gjort hjemmeleksa og skal få godkjent.
Låtmessig var ikke dette bare Dio-låter som man kanskje skulle forventet seg – de spilte faktisk flere låter fra Rainbow-katalogen («Catch The Rainbow»/»Stargazer», «Man On The Silver Mountain» og «Long Live Rock’n’ Roll») enn fra bandet Dio («Holy Diver», «Rainbow In The Dark» og avsluttende «We Rock»), og like mange Black Sabbath-låter («The Mob Rules», «Children Of The Sea» og «Heaven And Hell»).
Publikum var tydelig skeptiske og avventende i starten, men takket være at spesielt vokalistene så ut til å ha et godt samspill og koste seg glugg i hjel på scenen, så vant de sakte men sikkert en sliteseier og fikk publikum på sin side – og å ha et arsenal av noen av tungrockens beste låter noensinne på setlisten hjalp selvsagt også på. Men vi koste oss, som man skal gjøre på konsert med et tributeband. Heldigvis lot de det helvetes hologrammet bli hjemme. 3,5/6
Så var det klar for en aller siste konsert med Mr. Big på norsk jord, og deres tiende siste konsert noen sinne. (Visstnok!) De dro igang showet med en av sine aller tøffeste låter, åpningslåten fra debuten, «Addicted To That Rush», og Billy Sheehan og Paul Gilbert viste umiddelbart at de fortsatt er blant de aller hvasseste strengetafserne på denne jord. Virtuositeten er av en annen verden, man blir gang på gang bare stående og måpe og riste vantro på hodet over akrobatikken de leverer på henholdsvis bass og gitar.
Bak trommesettet satt denne gang brasilianeren Edu Cominato (som flere ganger har besøkt Norge sammen med Jeff Scott Soto, og har spilt med Geoff Tate) som slett ikke gjorde skam på arven etter salig Pat Torpey, som døde i 2018. Og i front, som alltid den evigunge fløyelsstrupen Eric Martin, en av mine absolutte favorittvokalister og en av de aller triveligste og fineste fyrene i en bransje full av egosentriske drittsekker. (Intervju i nyeste nummer, som du kan kjøpe for en trettilapp her!) Dessverre ble det fort smertelig innlysende at Eric Martin anno 2024 er helt skutt i stemmen og en skygge av seg selv vokalt sett. 64-åringen sleit voldsomt, var tydelig sliten, og hadde ikke sjangs til å nå de høye tonene. Han gjør så godt han kan, men stemmen er ikke der lenger. Det ble mye roping uten altfor mye melodi, og han overlot veldig ofte vokalen til publikum, eller til Sheehan og Gilbert, som gjorde en strålende jobb på koringer. Det er fælt å si det, for han er en så sympatisk fyr, men stemmen hans var den store elefanten i rommet som ikke lar seg feie under teppet, og det visste han tydeligvis selv også. Trur nesten han hadde blitt enda mer skuffet hvis jeg hadde sagt at jeg aldri har hørt han bedre, at han virkelig var i storslag denne kvelden. Men han skal ha for innsatsen.
Så har vi setlista. Etter en åpning med nevnte «Addicted…», «Take Cover» og «Price You Gotta Pay», var det klart for det som skulle være kveldens hovedrett, da hele deres mestselgende skive, «Lean Into It» fra 1991, skulle fremføres i sin helhet. Og den åpenbare ulempen med å annonsere noe slikt, er at du da også forplikter deg til å fremføre låter som mange i salen ikke er spesielt interessert i å høre – eller som bandet ikke er særlig interessert i å spille. For selv om det var høy stemning i salen på «Daddy, Brother, Lover, Little Boy», på «Green-Tinted Sixties Mind», på balladen «Just Take My Heart» og på trumfesset «To Be With You», så var det ganske dødt i salen (men trøkk i baren og på dass!) under de mer obskure låtene fra den skiva.
Og de siste 45 minuttene av konserten ble for min del en nedtur, først og fremst fordi fem av de seks siste låtene var coverlåter, ispedt en fem minutter lang gitarsolo fra Gilbert, og deretter en syv minutter lang bassolo fra Sheehan. Greit nok, de har spilt inn «Wild World» og «30 Days In The Hole» på studioplater, og Sheehan har skrevet «Shyboy», men det er mange andre Mr. Big-låter jeg heller ville ha hørt denne kvelden. (Og det er jo også mildt sagt besyndelig å gi ut en ny skive, «Ten» som er anmeldt her, legge ut på turné, og ikke spille en eneste låt fra den. Hvorfor lage den i det hele tatt?) Deres nå tradisjonelle instrumentbytte er jo et artig innslag, når Gilbert setter seg bak slagverket, Martin tar bassen, Edu gitaren og Billy Sheehan tar mikrofonen og leverer det som nesten kan kalles kveldens beste vokalprestasjon (og da inkluderer jeg Dio Disciples) på den gamle 60-talls doo-wop-låten «Good Lovin'», før de rundet det hele av med enda en coverlåt, The Whos «Baba O’Riley».
Til tross for fyrverkeri i strengedepartementet virket dette som et Mr. Big på autopilot (man må jo bli lei av å spille akkurat de samme låtene i akkurat samme rekkefølge i ett år), med en vokalist som var langt langt unna den kvaliteten som vi er vant til å høre fra ham. Jeg har flere ganger sett et Mr. Big i storslag levere gnistrende konserter mens de selv glisende koser seg på scenen – dette var ikke en av de kveldene. Til tider var det tamt og kjedelig, og lydbildet gjorde dem heller ingen tjenester. Sheehan påsto til slutt at dette hadde vært en kveld som de ville huske resten av sitt liv, men sorry, den biter vi ikke på. Jeg tror heller det var en kveld de snarest vil glemme, for dette var knapt en grei dag på kontoret etter dette bandets standarder. Men vi takker herrene Martin, Gilbert og Sheehan for mang en fin stund gjennom 35 år, og tviler ikke på at vi vil få se dem alle igjen i andre sammenhenger. Vi stiller nok opp da også. 3/6
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker