Egen/Mother Trudy
Oslobandet Mother Trudy er ute med sin tredje fullengder i rekka, og ordspill som albumtittelen innbyr til kan vi like. Men hvordan låter nå dette da? Har høyintensitetsrockerne blitt voksne og tatt en skikkelig kuvending fra klassisk rock til klassisk pop ala Beatles, eller blitt skikkelig sinna og dratt inn litt thrash metal? Neida, det har de så visst ikke. Vokalharmoniene kommer som perler på en snor og melodiøsiteten i låtene går som en rød tråd gjennom hele skiva sine åtte spor. Inspirasjonen fra klassisk hard rock fra 70-tallet er fortsatt fundamentet i grunnmuren, men det låter enda litt mer luftig og storslått siden sist uten at bandet mister sin signatur.
Bandet serverer noen riktig så gode låter, og jeg vil nok først og fremst trekke frem tittelsporet som har et flott driv og groove. Låten “Bermuda” starter med et enkelt, men frekt AC/DC-riff og gynger av gårde, og jeg får nesten lyst til å dra fram gitaren. Men bandet byr også på litt fart og spenning i form av “Steamroller” som hvis du legger godviljen til kan minne litt om en tidlig og neddempet utgave av Motörhead. Med andre ord er det god variasjon i låtene her, og la oss heller ikke glemme “Streetlights” som byr på noen riktig så smekre Thin Lizzy-harmonier, mens bassen og trommene gynger av gårde i Black Sabbath-land. Det ble kanskje i overkant mange referanser her nå, men de gir et godt bilde av hvor variert skiva er. Teknisk sett er det også sterkt gjennomført og produksjonen er som nevnt luftig og det låter fett.
Klassisk hard rock er ingen enkel sjanger og det er mange feller å gå i, men Mother Trudy beviser nok en gang at de behersker sjangeren til fulle og at det er lov å stjele litt fra de beste, så lenge det gjøres på en autentisk og verdig måte. Og ikke minst slik som denne gjengen klarer, å gjøre det til sitt eget.
Kort oppsummert en feiende flott skive for de som liker klassisk rock og hard rock.
4.5/6 | Pål J. Silihagen
Utgivelsesdato 01. mars 2024