Steamhammer
Til neste år er det faktisk 50 år siden Molly Hatchet ble dannet i Jacksonville, Florida. Likevel har de aldri vært i nærheten av å oppnå samme status som et visst annet sørstatsband fra Jacksonville ved navn Lynyrd Skynyrd. Og i likhet med Skynyrd hadde også Molly Hatchet sin storhetstid på 70-tallet, også de med hele tre gitarister. Flere fellestrekk: begge band har blitt kraftig tynnet ut av Mannen Med Ljåen, og da vi entret 2010-tallet hadde begge band kun ett orginalmedlem igjen i rekkene, og det var gitaristen. Da Molly Hatchets sistemann Dave Hlubek døde i 2017, skulle man tro at de valgte å legge inn årene, men neida. De fortsetter som om ingenting har skjedd, selv om det nå er keyboardist John Galvin som har vært med lengst, og han kom inn i 1984, i tide til å spille på bandets sjette skive, «The Deed Is Done». Og tregitarsrekka fra gullalderen er nå redusert til én, med Bobby Ingram som joina i 1986. Bandet er nå på sin fjerde vokalist, Jimmy Elkins, etter at tredjemann, Phil McCormack, døde i fjor. Elkins får dermed sin debut på denne doble liveskiva som ble innspilt i Tyskland og Sveits i fjor sommer, hvor bandet ser ut til å ha sitt største marked utenfor USA, og han høres klin lik ut som sin forgjenger Danny Joe Brown, orginalvokalisten som døde i 2005. (Faktisk er fem av de seks som spilte inn 1978-debuten døde – og sjettemann la opp på 80-tallet.)
Når det ikke er igjen et eneste bandmedlem som spilte på noen av de fem første skivene til Molly Hatchet, så er det vanskelig å akseptere at dette er noe annet enn et tributeband, med én gitarist og keyboards istedet for de tre gitaristene som den klassiske besetningen hadde. Molly Hatchet hadde for pokker ikke keyboards før Galvin begynte i ’84. Men greit nok, det er hva det er, og det låter faktisk ganske fett, tributeband eller ikke. De har nok av klassiske låter å ta av, og åpner ballet med åpningssporet fra den selvtitulerte debutskiva, «Bounty Hunter». Fra samme skive får vi også «The Creeper» og deres versjon av The Allman Brothers «Dreams I’ll Never See». Høydepunktene er likevel bandets lange og herlige epos «Fall Of The Peacemakers» og «Edge Of Sundown», som pussig nok er en låt Molly Hatchet aldri spilte inn, den er fra nevnte Danny Joe Browns soloskive (som både Galvin og Ingram spilte på før de begynte i Molly). Og avsluttende «Flirtin’ With Disaster», Molly Hatchets største hit, sitter også som en kule.
Er du fan av Molly Hatchet og ikke kan få nok, så for all del, kjøp denne også – den er slett ikke dårlig, men den er ganske overflødig. Hvis du ikke kjenner så godt til bandet, så starter du heller med de seks første skivene, fra 1978 til 1984, og satser heller på «Double Trouble Live» fra 1985 hvis du er skikkelig sugen på en dobbel liveskive fra Molly Hatchet.
3/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 29.november 2019