Tradisjonen tro er kreativiteten til sjef Al Jourgensen på sitt beste jo mer galskap landslederen over der byr på. Og når landslederen for tiden heter Donald Trump er forventningene rundt rykende ferske «AmeriKKKant» høye. Vi lot sjefen sjøl forklare sitt syn på tilstandene og prøvde å få inn et par ord om musikk iblant politikken og.
Tekst: Sven O Skulbørstad
Foto: Allan Amato
Livefoto: Arash Taheri
– «AmeriKKKant» er en usedvanlig mørk og dystopisk skive, hva er dine tanker rundt det?
– Vel, jeg fikk meg en kalddusj når fascistpartiet her over som styres av Trump faktisk klarte å vinne valget og våknet opp dagen etter og fant ut at det var på tide å lage en skive. Men når det er sagt handler ikke «AmeriKKKant» direkte om Trump, på samme måte som de tre skivene som handler direkte om Bush. Den handler om hvordan en person som Trump kan gå igjennom en valgkamp og faktisk vinne, og hva det som forteller om samfunnet bak. Jeg gjorde en hel del research denne gangen, og hvis du så meg i det jeg skrev mesteparten opptro jeg mer som en kameramann som gikk rundt og intervjuet folk. Jeg tok snapshots av nåtiden og skrev musikken rundt på en måte. Så etter jeg hadde fordøyd og tolket resultatene jeg hadde fått hadde jeg på mange måter det meste klart. Trump er jo helt klart en stor del av det og han var inspirasjonen bak, men mer enn han handler det om fremgangen til de ytterlige høyre kraftene som vokser frem i verden – være seg her eller i Europa som i Polen, Italia, Østerrike eller Tyskland. Hva får disse tingene til å vokse fram? Så det er det skiva handler om og det jeg trengte å skrive om denne gangen.
– Vi har de samme kreftene voksende fram her til lands og.
– Ja, det skjer over hele verden. Dette var sånne ting vi så i den tredje verden som vi i den vestlige verden pleide å se ned på i vårt snobberi, som bananrepublikker i Sør-Amerika eller Afrika. Nå har vi blitt det, og jeg finner det høyst interessant å både studere og skrive om.
– Et slags tittelspor finnes i «AmeriKKKa», hvor man lett kan se de tre K’ene og dra sine egne slutninger. En slags anti-alternativ høyre kampsang?
– På en måte. Vi har jo hatt en oppblomstring av Ku Klux Klan her de siste årene som dere sikkert har lest om, og greia med KKK er at det er litt som herpes. Du kan kontrollere det til tider, men av og til kommer det et utbrudd og det er det utbruddet vi ser her akkurat nå. Som vi ser i Tyskland med Nasjonal Front fremadstormende, og også i Sverige og Norge. Jeg ser på hele opplegget rundt alternativ høyre som herpes, og det er noe man aldri blir kvitt. Men man må få midler mot det under utbruddene ellers gjør det vondt å tisse.
– Hvorfor tror du så de får så stor oppblomstring? Jeg føler folk flest ikke deler deres oppfatning om verden generelt?
– Det er akkurat derfor skiva ikke handler om Trump generelt, han er bare en slags gallionsfigur. Problemet slik jeg ser det er oligarkene som styrer verden, de såkalte «en-prosenterne» som styrer praktisk talt enhver regjering over hele verden. Man lurer jo på når nok er nok? Hvor mye grådighet kan et menneske ha? Du har 15 milliarder på bok, trenger du virkelig 10-15 til? Og disse folkene kjøper politikerne, som på sin side er akkurat like redde som vi er. De er skremte og redde, tar pengene de blir tilbudt og gir enda mer makt til disse grådige oligarkene og låser verden fast i dårlige jobber som betaler like dårlig. Vi lever i boka «1984» i disse dager, og folk har gitt opp og orker ikke å kjempe mot makta lenger. Men allikevel ser jeg en oppblomstring – husk at jeg er 60 år gammel så jeg fikk med meg 60-tallet med sine revolusjoner og kjenner igjen mye av det samme i dag, og jeg er veldig spent på hva de neste par årene vil bringe. Folk begynner å våkne opp og ikke finne seg i hva som helst. Ting har vært bedritent en stund allerede, men nå er det faktisk helt krise og farlig så det vil bli en reaksjon om ikke så alt for lenge. Skremselspropagandaen kan vippe begge veier; Høyrefløyen har alltid brukt det for å la ting være som de er, ting går for fort og vi må gå for det trygge og kjente. Se bare på homofili for eksempel, de er livredde for at det blir stadig mer og mer vanlig å «komme ut av skapet», og kjemper mot det med nebb og klør mens mannen i gata ikke finner det problematisk i det hele tatt. Verden har blitt så liten nå at absolutt alle kjenner minst en som er homofil, muslim, meksikaner eller svart – og når de blir fortalt at de kommer ifra en dårlig kultur kjenner de seg ikke igjen i det i det hele tatt. Når alle kjenner en minoritet de blir fortalt de burde være redde for skjønner de så smått hvem de egentlig burde være redde for, og det er ikke minoritetene – det er de på toppen. Så jeg er veldig spent, håpefull og optimistisk på fremtiden.
– Med tanke på det hadde jeg akkurat et intervju med Brad Wilk fra Prophets Of Rage som sa mye av det samme – det spiller ikke så stor rolle hvem som styrer, men nå tok folk til gatene for å protestere og det fant han inspirerende.
– Akkurat, det er ikke én person som styrer her – det er folk som investerer som ønsker «splitt og hersk»-mentaliteten for å tjene mer penger. Som jeg sa, hvor mye er nok? Hvor mye av verden må ødelegges? Og dette har på gått i årtusener, det er langt ifra nytt. Dette har pågått siden oldtidens Hellas, Egypt og Sumer blant annet. Én klasse som styrte, og de var meget opptatte av å holde folket under kontroll. Dette er det samme som skjer i dag, og grunnen til at de frykter anarki. Anarki handler ikke om fullstendig kaos, det gjelder å ha basislover men samtidig la folk være individer og leve på meritter. Tenk deg for en verden det ville vært, i stedet for å ta til kastesystemet fra India der hvis du først har blitt fattig kommer du for alltid å forbli fattig. Hva er det for et system? Hele grunnlaget til Amerika når det ble grunnlagt i 1776 var at alle som kom hit fattige skulle ha muligheten til å bli millionærer, men problemet var bare at de som fikk det til likte det så godt så de bidro til undertrykkelsen av de andre fattige som fortsatt var der de en gang var. Dette er en naturlig del av menneskeheten og det finnes ingen lette svar på dette problemet, men jeg ville bare gi et speilbildet på samfunnet vårt og at vi stiller oss spørsmålet om dette virkelig er sånn vi vil ha det.
– Virkelig interessant å snakke om, men kanskje vi skulle ha nevnt et ord eller to om musikken også?
– Å ja, det – det glemte jeg helt i farta, haha!
– Dette er vel dine første komposisjoner siden Mike Scaccia sin bortgang, hvordan føltes det?
– Egentlig ikke, det første jeg gjorde var ikke under Ministry-monikeren men til et prosjekt som het Surgical Meth Machine som vel hadde samme tematikk som «AmeriKKKant», men forskjellen var at til denne skiva var at det føltes som et band denne gangen. Det var så mange folk som ville hjelpe og bidra så jeg følte det var riktig å putte Ministry-navnet på den, mens Surgical Meth Machine er tross visse likheter utelukkende mitt prosjekt, og var kun meg og en tekniker i studio. Du kan helt klart se en progresjon og sammenheng fra Mike sin død etter «From Beer To Eternity» videre over til Surgical Meth Machine og da nå i «AmeriKKKant».
– Det må vel ha vært ganske bra terapi å skrive i etterkant tipper jeg?
– Greia er at jeg aldri har lært meg vanlige samfunnskompetanser, og det eneste jeg er kapabel til å gjøre ved siden av det jeg driver med er enten å stable kasser på Wal-Mart eller vaske opp på en restaurant. Så jeg fortsetter bare å lage musikk ettersom jeg faktisk ikke kan noe annet, og da vet jeg samtidig at det finnes folk som mener jeg ikke kan lage musikk heller, men det er greit, haha! Jeg har aldri latt det stoppe meg før, og kommer ikke til å gjøre det nå heller.
– Når man ser tilbake på din lange karriere ser man en klar sammenheng mellom kvaliteten på Ministry og republikanske presidenter, jeg hevder sågar at du har gjort dine aller beste utgivelser under konservative ledere. Er det noe du er enig i?
– Ja, absolutt og du har helt riktig. Jeg kan bare ikke for hele mitt liv skjønne hvorfor folk vil stemme mot sine egne beste interesser. I stedet for å stemme for sine egne beste interesser hører de på høyrefløyen som trekker skremselkortet gang på gang og stemmer mot hva de er redde for. Og det er de ekstremt gode på høyresiden, å gjøre folk redde. Og det er forskjellen fra venstresiden som heller sier «La oss prøve det her vi ikke har prøvd før». La oss prøve å gjøre noe bedre enn hva det er. Det vil ikke alltid fungere, men da har man i hvert fall prøvd. Det er en grunn til at de kalles konservative, for de vil konservere rikdommen og tryggheten sin, og det er en grunn til at de kalles liberale for de vil liberalisere verden og forandre. Jeg finner det fascinerende og tror mye av grunnen til at det har blitt som det har blitt koker ned til utdanning, for nå utdannes man til å være redd her til lands. Vi har ikke noen form for spirituell utdanning, noe jeg mener hadde vært en vei å gå – og da snakker jeg selvfølgelig ikke om organisert religion for vi har religiøse skoler – men jeg snakker om å lære seg selv å kjenne på et spirituelt nivå så handlingene dine blir et resultat av både åndelig og intellektuell kunnskap. Da tror jeg vi får et bedre samfunn, for nå handler vi ut av instinkter fra et forhistorisk samfunn basert på frykt og frykt er roten til alt vondt.
– Godt å høre at du er enig, for det er ganske så humrende at alle klassikerne til Ministry er utgitt under konservative presidenter.
– Ja, jeg har en tendens til å bli disig når det går bra.
– Du la som kjent ned Ministry i 2008, hva var grunnen til det?
– Det var på grunn av helseproblemer. Det gikk for øvrig rykter om at det var for å få en ny hype rundt bandet og selge flere skiver, men det var overhodet ikke grunnen. Jeg var veldig sjuk og hadde 12-13 separate magesår på en gang som blødde og gjorde at jeg hostet blod hver dag, og da sa jeg ifra om at jeg ikke kunne turnere noe mer. Jeg kunne rett og slett ikke fortsette, for det praktisk talt rant blod ut av alle kroppsåpningene jeg har. Så jeg stoppa helt opp og la ned bandet før jeg gjennomgikk flere operasjoner. Så når jeg omsider hadde kommet meg på beina etter lang tid følte jeg for å ta opp bandet igjen, og da ble det reaksjoner skal jeg si deg. «Du sa du slutta du!», haha! Men hva skal jeg finne på da? Jeg blør ikke lenger og kan som sagt ikke noe annet enn dette her, og noe må jeg nesten drive med og. Og på toppen av det døde min beste venn som vi snakket om i stad, så da tok jeg en ny pause fra Ministry-navnet forståelig nok – vel vitende om at Mike hadde villet at jeg skulle fortsette. Så det ble med Surgical Meth Machine som sagt, og på den tiden visste jeg ikke om jeg noensinne kom til å utgi mer musikk under Ministry-navnet. Men i det sekundet Trump vant var det et lass av folk som kontaktet meg og lurte på om det ikke var på tide med en ny Ministry-skive og de gjerne ville hjelpe til. Så da ble det sånn. Det endte i en stor felles innsats for å lage albumet, og det var en virkelig morsom skive å lage som jeg vet Mike hadde vært stolt av.
– Du har allerede nevnt Surgical Meth Machine, men har cirka en million andre prosjekter med navnet ditt på. Har du oversikt over alle? Og kan man tolke deg til en aldri så liten arbeidsnarkoman?
– Ja, jeg tror det er rundt ti forskjellige eller noe sånt. Akkurat nå er vi rundt halvveis i en ny Revolting Cocks-skive, så jeg tror det blir den neste utgivelsen jeg er med på – selv om jeg kommer til å være opptatt med Ministry de neste månedene. Når det kommer til begrepet «arbeidsnarkoman» er det som jeg sa; Jeg kan ingenting om vanlige jobber, jeg har ingen ferdigheter utover det lille marginale jeg kan i Ministry og mine andre prosjekter. Jeg er et sosialt utskudd som ikke passer inn sammen med folk flest og kan fint lite utover å lage musikk, kando-kunst, fotografering og skriving. Så ettersom jeg ikke kan noe om vanlig jobb må jeg jo finne på noe annet, og da gjelder det å holde seg i geskjeft.
– Hva vil du si er den største forskjellen mellom Ministry og de andre prosjektene?
– Det er en forskjell i mentalitet, i hvert fall. Ministry har den gjengfølelsen som trengs i bandsammenheng mens Revolting Cocks er en gjeng tullinger som møtes for å ha det moro og ofte ender opp som den rene komedie. Det er galskap og ren moro mens Ministry er det mer seriøse bandet.
– Tekstene dine ser ut til å bli stadig mer anarkistiske med årene, er det noe du tenker på?
– Ja, jeg frykter regnskapens time nærmer seg for oss med stormskritt og jeg er redd. Jeg vil at folk skal våkne opp og åpne øynene sine for å se hva som skjer med oss akkurat nå. Jeg skrev om den nye verdensordenen for 25 år siden, og hvis det var som et lite hvisk blir det nå ropt ut. Tiden for å synes at ting er OK og det kan ikke være så ille for vi overlever er forbi, for det er så ille. Når vi har begynt å tukle med miljøet i den grad så det påvirker naturen rundt oss vil omsider selve arten mennesket opphøre å eksistere. Så helt riktig; Mine tekster blir stadig mer aggressive, desperate og høylytte, for det gjenspeiler hvordan jeg selv har det. Det er ikke tilsiktet, men en naturlig reaksjon på hva jeg ser og opplever rundt meg. Og det høres til og med i trommelyden på skiva som virkelig smeller ut av høyttalerne.
– Morsomt at du nevner det, for jeg tenkte å kommentere akkurat det; Når basstromma slår inn på «Twilight Zone» smeller det godt ja.
– Jeg kan ikke vente med å gjøre disse låtene live, for vi har med de som spiller på skiva på turnéen og – til og med fiolinistene er med og det kommer til å bli så fett! Vi har med DJer og samplere og en hel hær av folk som var med på å lage denne skiva på turnéen, og når akkurat den låta du nevner setter i gang så kommer det til å høres.
– Så får vi en sjanse til å bevitne dette her til lands under en Europaturné?
– Selvsagt. Det er allerede booka, og spesielt festivaler til sommeren. Du ringte fra Norge sa du? Ja, jeg er ganske sikker på at dere er på lista som snart blir offentliggjort. Om det er festival eller klubbkonsert er jeg ikke sikker på, men vi kommer. Og da kommer vi til å spille så å si hele «AmeriKKKant» live. Eneste vi ikke gjør er «Game Over», ellers spiller vi alt.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2018