Når Genesis-gitarist Mike Rutherford ser seg tilbake, trekker han frem sangen «Supper’s Ready» som sitt stolteste musikalske øyeblikk. Han kommer heller ikke utenom suksessen med Phil Collins som vokalist og produksjonen av de tre siste studioalbumene med Collins. Tekst: Øystein Hage og Geir Amundsen
Foto: Geir Amundsen
– Det er mine tre store Genesis-høydepunkt. De tre albumene var morsomme å lage. Vi jammet sammen og lagde mye bra musikk, sier Mike Rutherford (64) når han ser seg tilbake på den 46 år lange Genesis-historien. Bassisten og gitaristen i Genesis var i slutten av juni i Norge for å holde to konserter med hobbybandet Mike & The Mechanics. Vi møtte han før konserten på Rockefeller i Oslo. Dagen før hadde bandet spilt på Tahiti-festivalen i Kristiansund. Rutherford trives med å være på veien, og var svært avslappet før han gikk på scenen i Oslo. Og han vil mer enn gjerne snakke om egen karriere, Genesis-historien og livet på turne.
– Tenk at det er første gang i Norge. Det visste jeg ikke, sier han når han blir klar over at Mike and the Mechanics aldri før har spilt i Norge.
Bandet planla å komme på ”M6”-turneen i 2000, men konserten ble avlyst grunnet eks-vokalist Paul Youngs plutselige dødsfall. Med Genesis har han bare besøkt Norge tre ganger. Med ”The Lamb Lies Down On Broadway» i 1974, på «And Then There Were Three»-turneen i 1978 og med på «Calling All Stations»-turneen med Ray Wilson på vokal i 1998.
Mike & The Mechanics ble startet som et hobbyband i 1985, da med Paul Young (ikke fløtepus-sangeren, men vokalisten i Sad Cafe) og Paul Carrack på vokal. Bandet rakk å gi ut fem plater og et samlealbum før Young døde i 2000. Siden ga Mike og Paul Carrack ut et album, før Carrack satset for fullt på solokarrieren i 2004. Mike and the Mechanics gikk i dvale, og dukket først opp igjen i 2011 med albumet ”The Road” og to nye vokalister. Britiske Andrew Roachford (kjent fra bandet Roachford) hadde tatt over Carracks sanger, mens den mer ukjente amerikaneren Tim Howard sang Youngs låter. Siden 2011 har Mike & The Mechanics turnert hvert eneste år.
– Var det vanskelig å finne de to nye vokalistene?
– Nei, på ingen måte. Brian Rawlings i produksjonsselskapet Metraphonic er en venn av meg. Han anbefalte dem begge. Ofte er det ok å bytte vokalister, slik som vi gjorde med Peter Gabriel og Phil Collins. Sangene lever videre ofte like bra med nye vokalister.
– Har du fremdels kontakt med Paul Carrack?
– Ja, men vi har ikke sett hverandre på en god stund. Jeg tror på mange måter at det var til beste for alle parter at han ga seg. Han har heller aldri hatt en egen solokarriere. Det har han fått nå.
– Du har ikke gitt ut plate siden 2011. Er det noe nytt på gang?
– Vi har skrevet en haug med nye sanger, som jeg synes er veldig bra. Men vi har ikke spilt dem inn ennå. Vi spiller en av sangene på konsertene («Learning To Fly»). Målet er å gå tilbake i studio å skrive litt mer og deretter spille dem inn. Det første albumet med Andrew Roachford og Tim Howard, «The Road», var litt som med det første albumet med M+M i 1986. Vi skrev sangene først, etter hvert kom vokalistene til, og så formet vi bandet slik det ble. Nå har vi vært tre og et halvt år på veien med den nye besetningen, og er vi på mange måter inne i en ny fase som band.
– Du pleide å lage sanger med Chris Neil and BA Robertsen (som han skrev «The Living Years» med). Er det dem du nå også skriver med? Eller er Andrew and Tim med?
– Nei, de nye sangene har jeg skrevet med Andrew og Tim. Luke Juby (keyboardist i M+M) er med på noen, og Clark Datchler, vokalisten i Johnny Hates Jazz har hjulpet med noen andre. Han var en mye brukt låtskribent før han ble med i Johnny Hates Jazz. Nå er han blitt låtskribent igjen, og det samarbeidet har fungert veldig bra.
– Du er jo også medlem av Genesis. Tror du det er noen fans som bare er M+M-fans og som ikke kjenner til din fortid i Genesis?
.- Nei, det tror jeg ikke. Det er alltid en cross over. Etter at internett kom tror jeg folk flest kjenner til at jeg er med i begge bandene.
– Hvis dere hadde fremførte gamle Genesis-sanger som «The Return of the Giant Hogweed» (fra ”Nursey Crime”, 1971) på M+M-konsertene, hvordan tror du publikum ville reagert?
– Det ville vært vanskelig å gjøre. Når du spiller konserter som her i Oslo kommer folk for å høre sanger som «Over My Shoulder» og de andre hitene.
– Hvem er publikum på konsertene deres?
– Det er nok en kombinasjon yngre M+M-fans og eldre Genesis-fans. Når du spiller nye steder er det nok mange med en sterk Genesis-tilknytning til stede.
– Så på denne turneen spiller du de vanlige sangene.
– Ja, det blir de vanlige. Det blir alle hitsene med The Mechanics og et par Genesis-låter.
Mike Rutherford kom i fjor som første medlem av Genesis med egen biografi med tittelen ”The Living Years”. Boken handler mye om hans forhold til faren, farens liv og selvsagt litt om Genesis og Mike & The Mechanics.
– Hva var årsaken til at du skrev denne boken? Og når begynte du å tenke på å skrive den?
– Jeg kom på ideen da jeg fant min fars upubliserte memoarer. Det var da det hele startet. Jeg har alltid vært fascinert av hans generasjon, og hva de opplevde. Det var en generasjon som var preget av store endringer. Først to verdenskriger og så store endringer i etterkrigstiden. Mine foreldre var fremdeles i en form for sjokk etter annen verdenskrig, da samfunnet på 60- og 70-tallet endret seg lynraskt. Spesielt blant unge i Storbritannia skjedde det mye på den tiden, og det må ha vært spesielt for min far å oppleve alle endringene. Boken handler mye om nettopp det.
– Første delen av boken er veldig detaljert om barndom og oppvekst og begynnelsen av Genesis. Men det virker som om du hopper over mye av 80- og 90-tallet. Hvorfor det?
– Det er den første delen av historien som er den mest interessante. Det var da de store sosiale endringene skjedde i Storbritannia. Det var starten på popmusikken, en ny ungdomskultur og det var store økonomiske og sosiale endringer i disse årene. Det som skjedde senere er mye mer kjent og veldokumentert. Genesis turnerte, og folk vet hva som skjedde med oss. Denne siste perioden av bandets historie er dokumentert godt allerede.
Mike & The Mechanics har siste årene gjort mange konserter på mindre steder. De har turnert i årevis i hele Europa, har flere konsertrunder i Storbritannia og besøkte nå i vinter USA for første gang på over 20 år.– Hvordan er det i forhold til de konsertene du gjorde med Genesis i 2007 (”Turn it on again”-turneen som bare gikk på store stadioner)?
– Dette er veldig annerledes. Det er artig å spille både for mange og få, men med The Mechanics spiller vi helst i teatre. Det er veldig artig med å spille på litt mindre steder.
– Men savner du de store konsertene?
– Det er flott også, men nokså ulikt det vi gjør i dag. The Mechanics er ikke i posisjon til å spille for så mange som Genesis.
– Det er kanskje ok å kunne se publikum i øynene?
– Ja, det er jo litt vanskeligere på showene med Genesis. På de store stadionene er det aldri enkeltmennesker, bare hele folkemasser.
– Når du blir spurt om Genesis så svarer du alltid at ‘Vi får se hva som skjer.’ Men treffer du Phil Collins og Tony Banks jevnlig, og savner du bandet?
– Jeg treffer Tony Banks ganske ofte. Han bor forholdsvis nært, og vi har et studio sammen. Men Phil bor i USA og har det bra der. Han bruker mye tid på de minste guttene sine.
– Så dere jammer ikke sammen lenger? Savner du det?
– Nei, det stemmer. Jeg savner helst skrivedelen, men du vet når vi begynner å skrive noe sammen så åpner det seg et helt nytt scenario. Det vil bety så mye mer enn bare å skrive noen sanger.
– Så det er ikke noe håp om å se dere tre tilbake sammen igjen?
– Nei, ingenting er planlagt, men alle er fremdeles i live og er venner, så du skal aldri si aldri. Jeg begynte i Genesis da jeg var 18 år gammel, og det har vært en lang historie. Det er ingen planer. Phil har dessuten lagt opp.
– Så det er opp til ham?
– Ja, delvis, men kanskje vi har hatt vår tid som rockeband. Vi er ganske bevisst på det.
– Hva gjør Tony og Phil for tiden. Har begge pensjonert seg?
– Tony slapper av, skriver litt og kommer med en samleplate. Vi treffes jevnlig. Phil bruker mye tiden på familien.
– Du har alltid sagt at Genesis aldri lagde det virkelig store albumet, slik som Pink Floyds «Dark Side Of The Moon». Men dersom du ser deg tilbake; Hva er du mest stolt av i dag?
– Nei, vi lagde aldri det store albumet, men jeg kan plukke ut noen ting som jeg virkelig ser tilbake på med stolthet: For det første sangen ”Supper’s Ready”. Den er jeg veldig stolt av. For det andre at vi lyktes etter at Phil ble vokalist og for det tredje de tre siste platene vi gjorde sammen med Phil. De var morsomme å lage.
– 2007-turneen viste at dere fremdeles har et stort publikum, og det viste vel at Genesis ikke hører fortiden til. Likevel vil dere ikke?
– Det kan du jo si, men hvem vet hvilket prosjekt som ligger rundt neste sving? Jeg vil derfor ikke utelukke noe.
– Men nå er det altså Mike & The Mechanics som teller?
– Ja, akkurat nå er det det, men det er jo ikke slik at jeg velger det ene fremfor det andre. Det har vært bra å være i The Mechanics. Vi la ut på veien for omtrent fire år siden, og da fant jeg ut to ting. For det første at låtene og soundet fungerte veldig bra live, og for det andre at publikum likte det vi spilte. De kom på konsertene og kjente alle sangene vel så mye som de kjente selve bandet. Vi har på mange måter ikke kommet forbi det stadiet at det er sangene, og ikke bandet, de kjenner. Det var tøft å starte opp å turnere igjen i 2011. Vi måtte jobbe mye for å bygge opp igjen et publikum. Konsertene nå i år har imidlertid vært mer eller mindre utsolgte. Det har vært litt som i begynnelsen med Genesis. Vi har reist rundt og bevist at vi dugde. Det føler jeg at vi har klart. Til og med i min alder må vi av og til bevise noe.
– Er Oslo-konserten den siste på denne turneen?
– Nei, vi har en festival i slutten av august og så en veldedighetskonsert i september.
– Og så begynner dere å jobbe med den nye platen?
– Nei, den begynner vi på med en gang.
– Vinterens turne i USA var de første konsertene i USA på årevis. Hvordan var det?
– Det var veldig bra. De var ikke utsolgt, for det tar tid å bygge seg opp igjen. Jeg var egentlig ikke klar for å begynne på dette igjen, men det er veldig tilfredsstillende å lykkes. Så turnéen var flott, og vi er veldig godt fornøyde.
– Det minner jo litt om Genesis og «Calling All Stations»-platen. Da sa du at du ikke ville begynne på an igjen fra begynnelsen med små konserter? Det er jo på mange måter det du gjør nå med The Mechanics.
– Nei, du glemmer en viktig ting. Genesis var store, og jeg var ikke klar for å begynne på nytt igjen med dem. The Mechanics har aldri vært der. Vi turnerte aldri særlig mye med The Mechanics. Slik sett er dette nytt for meg, det vi holder på med nå. Det er den store forskjellen på Genesis og «Calling All Stations» og dagens Mechanics.
– Brukte dere lang tid på å planlegge 2007-turneen med Genesis?
– Nei, det skjedde ganske kjapt. Vi hadde et møte i Skottland i 2005, men Peter Gabriel hadde planer så vi tenkte hvorfor ikke gjøre det oss tre. Og da startet vi året etterpå.
– Og Peter har fremdeles ikke gitt ut platen som stoppet han fra å være med?
– Å, har han ikke? Men han har jo gjort det orkester-albumet «Scratch My Back» i alle fall
– Hva tenker du om «Calling All Stations» i dag? Er det et album du er stolt av, eller skulle det vært ugjort?
– På ingen måte. Jeg er veldig stolt av det albumet. Men hadde vi fortsatt så måtte vi hentet inn en annen låtskriver i tillegg til Tony og meg. Jeg har alltid sett på Tony og meg som de to næreste i Genesis, men nå i ettertid ser jeg at vi var de to på yttersiden, og det var Phil som var limet i midten. Spesielt var det synlig i låtskrivingen. Ray Wilson var ingen erfaren låtskriver, han var primært en vokalist.
– Steve Hackett var jo ikke spesielt fornøyd med den nye Genesis-dvd-en dere lanserte i fjor, ”Sum Of The Parts”. Han føler hele hans solokarriere ble neglisjert. Hva tenker du om det?
– Det er alltid noe som ikke er perfekt. Det er mye jeg skulle ønsket var med. De nevnte for eksempel ikke noe om vår bruk av lys på konsertene «Varilights» forandret konsertverdenen radikalt. Mye annet ble heller ikke nevnt.
– Og det var ikke et eneste ord om «Calling All Stations?»
– Du kan ikke få plass til alt. Sånn er det bare.
– Hvordan var det å være sammen dere fem i samme rom igjen?
– Det var hyggelig. Det var første gang på mange år. Vi går fremdeles godt sammen, så det gikk veldig bra.
– Du har kanskje fått med deg at både Steve Hackett og Ray Wilson har turnert under Genesis-navnet. Hva tenker du om det? De turnerer tross alt med dine sanger? Og hva med alle coverbandene som f.eks The Musical Box. Har du noe forhold til dem?
– Alle som vil kan spille mine sanger, men jeg ville ikke ha gjort det. De gamle sangene hører fortiden til. Jeg synes det blir feil å spille de gamle sangene om igjen. Men mange av coverbandene er flinke. Jeg så blant annet The Musical Box for mange år siden. De er veldig bra.
Intervjuet med Mike Rutherford ble gjort samme dag som det ble kjent at Yes-bassist Chris Squire hadde bukket under for kreften. De var begge bassister i de to ledende progbandene på 70-tallet.
– Hva tenker du om det? Kjente du han godt?
– Jeg har kjent Chris i årevis, men har ikke møtt ham så ofte i det siste. Han bodde i USA. Men vi har jo treftes innimellom, og jeg traff han på Prog Awards for noen år tilbake. En flott bassist, god skribent og god vokalist også. Veldig trist, avslutter han.
.
Opprinnelig publisert i Norway Rock Magazine #3/2015