Søndag 6. mars 2016
Denne kvelden hadde jeg sett frem til i flere måneder. Eller rettere sagt 13 år. Så lenge er det siden sist Midnight Choir spilte sammen, og takket for seg på Rockefeller. Så hva var vel mer naturlig enn en aldri så liten gjenforening i forbindelse med Rockefellers 30-årsjubileum. I tillegg er det 20 år siden deres andre plate «Olsen’s Lot» ble gitt ut, og det markeres med en nyutgivelse av dette albumet fra 1996. I utgangspunktet var dette ment som en «One Night Only»-konsert, men etter overveldende respons ble det satt opp både ekstrakonsert dagen etter, også denne utsolgt, og noen få konserter andre steder i landet. Blant annet skal de spille på både Øyafestivalen og Trollrock i sommer.
Midnight Choir var undertegnedes absolutte favorittband rundt årtusenskiftet, så forventningene var mildt sagt skyhøye før kveldens begivenhet. Jeg har sett dem live utallige ganger tidligere, og var vel aldri i tvil om at de kom til å levere, selv etter mange års pause. Trioen Midnight Choir, som har hentet navnet sitt fra en strofe i Leonard Cohen’s «Bird On A Wire», består av Paal Flaata (vokal, gitar), Ron Olsen (bass) og låtskriver Atle Bystrøm, alias Al DeLoner, (gitar, piano, munnspill). Med seg for anledningen hadde de tre ekstra musikere, på trommer, orgel og keyboard. Da de entret scenen og satte det hele i gang med «Don’t Turn Out The Light» fra deres selvtitulerte debutskive var ståpelsen allerede et faktum, og en tåre presset seg på for å minne meg på hvor mye jeg faktisk har savnet dette bandet. Og ikke minst kontrabassen til Ron Olsen.
Videre fulgte fire låter fra tredjeskiva «Amsterdam Stranded», som de fikk Spellemannprisen for i 1998. «October 8», «Mercy Of Maria», «Muddy River Of Loneliness» og «Bayview». Til fabelaktig respons fra publikum. Her var det allsang på refrengene, og mellom låtene kunne vi høre høylytte fraser fra salen, som «Herregud, så godt å se dere» og «Verdens beste band». Publikum oppførte seg eksemplarisk denne kvelden. De var genuint interesserte i musikken, de hysjet på hverandre dersom noen skravlet, tok nesten ikke bilder, og de var relativt edruelige. Det var faktisk et pluss at det var søndag.
Etter dette kobbelet av godlåter var det tid for kveldens første låt fra hedersplata «Olsen’s Lot», «Jeff Bridges», hvor Atle Bystrøm leverte en fet gitarsolo, og hele salen stemte i med allsang. Publikum ble til stadighet belønnet med blomster av Paal Flaata. Mikrofonstativet hans var nemlig tapetsert med roser, som han i ny og ne kastet blygt ut i salen. Ganske så charmig. Flaatas allerede godt etablerte Elvis-stempel ble vel ikke nevneverdig mindre av dette stuntet.
Så fulgte «Harbor Hope», hvor de fikk selskap på scenen av ytterligere to musikere, to fiolinister som var med på å gjøre dette til en av kveldens mest stemningsfulle låter. I kjølvannet av denne kom første av tre låter fra «Unsung Heroin», «Violence Of The World», etterfulgt av låta som alltid er et klimaks, selveste «Amsterdam Stranded». En låt som er strippet helt ned til piano, kontrabass, uroer, cymbaler, bjeller og vokal. Og for en vokalprestasjon. Eller rettere sagt maktdemonstrasjon, av Flaata som her beviste at han fortsatt er en av landets dyktigste vokalister. Makan til innlevelse og formidling skal du lete lenge etter.
Deretter økte de tempoet litt og fyrte løs «Electric Rain», hvor det var tid for nok en gjesteartist, nemlig Chris Eckman fra The Walkabouts på gitar. Eckman har vært Midnight Choir’s faste produsent siden «Olsen’s Lot». Etter denne fikk vi servert de to eneste låtene fra deres siste album «Waiting For The Bricks To Fall»; «Last Chapter» og «Will You Carry Me Across The Water». Etterfulgt av «Snow In Berlin» og «Dear Friend», før kveldens siste ordinære låt, «Talk To Me». En countrypreget låt fra debutalbumet, med allsangfaktor. De gikk av scenen med oppfordringen «Ses i morra!», men publikum lot seg ikke nøye med det, og etter trampeklapp og plystrekor kom de tilbake og spilte «Long Hard Ride» og «Sister Of Mercy», begge fra jubileumsskiva.
Gutta prøvde nok en gang å forlate scenen, men publikum var fortsatt ikke fornøyde, de måtte pent komme ut igjen. Denne gangen fikk vi «Degas’ Eyes», en låt som dessverre aldri fant veien til noe studioalbum, men ble kun gitt ut på «October 8»-singelen, sammen med «All Tomorrow’s Tears» som senere ga navn til samleplata hvor begge låtene er å finne. Her fikk vi noe så sjeldent som en kontrabassolo, til stor jubel fra fansen. Denne låta gled nesten umerkelig over i «She Came From West Virginia».
Ikke uventet rundet de av med «The Ballad Of Emma Deloner», en favoritt fra «Olsen’s Lot», som definitivt satte et verdig punktum for denne to timer lange episke affæren. Og da Paal Flaata dro i gang åpningslinja «All my dreams go to pieces» var gåsehuden nok en gang på plass. Denne over syv minutter lange låta begynner som en ballade og ender opp i et pompøst og rocka instrumentalparti, hvor både Chris Eckman og fiolinistene var tilbake på scenen, og man innså at konserten ikke kunne endt på noen annen måte.
Etter dette oppsto en uendelig lang og respektfull applaus, folk på galleriet reiste seg. Bandet ble stående lenge på scenen og så lettere perplekse ut, nærmest så de var litt brydd over all oppmerksomheten. Det er nesten så jeg lurer på om de ikke er helt klar over hvor bra de egentlig er. Eller hvor store de kunne blitt. Personlig savnet jeg låter som «Painting By Matisse», «Double Blank», «Long Time Ago» og «Depths Of The Earth». Litt mer kontakt med publikum savnet jeg også, etter å ha glimret med sitt fravær alle disse årene, men det er vel ikke annet å vente av tre innadvendte melankolikere. Når jeg tenker etter har de nok aldri vært annerledes enn dette.
Men for en kveld det hadde vært, en opplevelse man kan leve en god stund på. Terapi for sjela rett og slett. Midnight Choir burde stå oppført under «musikkterapi» i synonymordboka. Og jeg tror ikke jeg er den eneste som håper at dette suggererende midnattskoret har begravet eventuelle stridsøkser, og akter å utøve mer magi sammen i fremtiden.
6/6 | Marianne Lauritzen
Foto: Arash Taheri
