Dag 1 – onsdag 14. august
UADA
Gravhauger, sjøluft og halmstrå. Vikinger som venter på kampstart med maling i fjes og blod på tann. Tåka pumpes fra scena og utover sletta der kampen skal foregå i fire dager. Ulvene hyler, og frem kommer Midgardsblotets første band. Det er den kappekledde Jake «Robin Hood» Superchi og hans dystre menn, fra Portland, Oregon. Uada spiller goth-rock forkledd som introvert primitiv black metal, men det er fungerer best når de dropper blikkboks-trommingen og legger inn litt luft og melodi. De sliter med å få til god rytmisk flyt, men får etter hvert konserten som helhet inn i et greit driv, mye takket være det velvillige og danseglade publikummet. 3/6 – KH
GRAND MAGUS
Bandleder JB kommer slentrende inn på scenen som en sjarmerende selvsikker solbrun rockestjerne, men med lydproblemer på åpningslåta «I, The Jury», hører vi dessverre lite av hverken vokal eller gitar fra den erfarne svensken. Stockholms-trioen Grand Magus er i tillegg til Midgardsblot aktuelle både som supportband på den brennheite Opeth-turnéen på nyåret, og med nytt album i oktober. Vi får en fin smakebit derfra, med låta «Skybound». Klassikeren «Iron Will» innledes som på albumet med bass-soloen «Hövding». Trioen har et uvanlig rent, tørt og luftig lydbilde som gir dem et godt særpreg, og basslyden denne dagen kan minne litt om Joey DeMaio – men på en god måte. Metal-assosiasjonene forsterkes på den Hammerfall-aktige «Steel Versus Steel», og påfølgende «Ravens Guide Our Way» som minner om både «Holy Diver» av Dio og «Gloves of Metal» av Manowar. Bassist Fox Skinner er høyt og lavt på scenen, og gjør en fenomenal jobb med å få med seg publikum, og på avslutningslåta «Hammer of the North» får de drahjelp fra selveste Johan Hegg fra Amon Amarth, som kommer ut og korer etter å ha stått og kost seg på sidelinja under hele settet. Grand Magus avslutter triumferende med fin koring fra publikum, og det er bare å glede seg til Sentrum Scene 12. februar. 4/6 – KH
KALANDRA
For de mange rollespill-entusiastene og norrøn-romantikerne på festivalen så er nok Kalandra dagens høydepunkt på hovedscenen. Folkrock-bandet er basert i Oslo, men ble dannet i 2011 på Paul McCartney-skolen i Liverpool. De har spilt på Midgardsblot tidligere, og gjort utallige andre konserter siden de slapp sitt debutalbum i 2020, sammen med band som Leprous, Gåte, Heilung og Wardruna. Den 13. september kommer oppfølgeralbumet “A Frame of Mind”, og vi får servert to låter derfra, både singelen «Are You Ready?», og en live-premiere på «Segla», der vokalist Katrine Stenbekk innrømmer at hun er en landkrabbe og synger «…eg kan ikkje segla utan deg…» Fleip til side, dette er begge interessante låter, men jeg savnet den første singelen «The State of the World». Det er flere litt rytmiske partier i løpet av settet der jeg river meg i håret over at bandet mangler bassist, men de to gitaristene gjør mye bra, og det er fint å se at de ikke bare backer en frontfigur, men faktisk spiller viktige roller både musikalsk og visuelt på scenen. Wardruna-låta «Helvegen» er vel å regne som viking-frikernes nasjonalsang, og Kalandra sin versjon får publikum til å veive litt ekstra med de flagrende gevantene og vugge taktfast fra side til side. Utover i konserten er det en del tekniske problemer, og Stenbekk beklager at de må korte ned på settet. Den siste låta «Brave New World» blir brått stoppet, men på andre forsøk sitter den som et skudd, og bandet virker her ekstra oppildnet og animert, så det blir en flott avslutning tross alt. Publikum roper og vil ha mer, men tiden er uansett ute. Kalandra gjør en omfattende europaturne denne høsten, og vi kan se dem i flere norske byer i slutten av oktober. 4/6 – KH
AMON AMARTH
Amon Amarth går fra 85.000 metal-fans på Wacken, til rollespill-bygdefest på Borre? Hvordan skal dette gå? De er vant til å spille på mye større scener der de har med seg gigantiske hjelmer, slanger og drager. Denne dagen har de gått for en litt mer kompakt løsning med et vikingskip, men det gir likevel følelsen av noe ekstraordinært, stort og spektakulært. Amon Amarth åpner med «Raven’s Flight», og det er innlysende fra første stund at vi her har å gjøre med et profesjonelt band som er blant de aller største metal-band i verden. Stjernen i bandet er selvsagt vokalist Johan Hegg, den store vennlige kjempen som growler og dirigerer og skjegg-banger og oppmuntrer publikum til å delta på den store festen. I tillegg til vikingskipet er det en lang rekke underholdningsaspekt underveis. Det er selvsagt pyro, den er svært godt gjennomført, med store flammer, ikke for ofte, ikke for symmetrisk. Der Iron Maiden har Eddie, så har Amon Amarth Loke, som kommer ut og slåss med Hegg. De har to crew-medlemmer som gjør synkronisert veiving med flagg, økser og skjold, og på «Twilight of the Thunder God» kommer Hegg ut og slår med Mjølner så det gnistrer. På «Put Your Back Into the Oar» får vi selvsagt blitt med på row-pit, det går ganske greit, men jeg hadde vel forventa enda bedre innsats fra viking-publikummet. Et stort høydepunkt er den muntre visa om geita Heidrun, som resulterer i både allsang, dansing og tilløp til crowdsurfing. Fantastisk. Instrumentalt er dette bandet formidable i alle ledd, og de har to ekstremt dyktige rytmegitarister, men dessverre er ingen av dem spesielt gode på soloer, så det trekker litt ned. Bandet prøver seg på en slags ballade med «Under the Northern Star» som jeg heller ikke synes fungerer særlig godt. Da fungerer det bedre med mid-tempo groove på «Raise Your Horns». Alt i alt var det en fryd å være vitne til denne intimkonserten med metal-gigantene fra vårt naboland. 5/6 – KH
Dag 2 – torsdag 15. august
INCULTER
Det relativt unge thrash-bandet fra Fusa har gitt ut tre kritikerroste album, og særlig fjorårets “Morbid Origin” dukket opp på mange anmelderes årsbeste-lister. Midgardsblot er så vidt jeg vet den første gangen de spiller på en utendørs-festival, og formatet kler musikken godt. Det er ikke alltid enkelt å være første band ut på en stor scene, men om man har en viss legendarisk superfan iført Inculter-trøye midt på første rad og en dedikert liten moshpit gående lenger bak, så må vi kalle det en suksess. Allerede som tredje låt får vi mesterverket Extinction, der de to siste minuttene av låta består av møkk-pene gitarsoloer vevd rundt et allsangvennlig melodisk parti som burde fått et søramerikansk publikum til å synge høyere enn på en Maiden-konsert. Alle låtene til Inculter er grådig godt komponert, med stadige variasjoner i tempo og melodi som gjør at ingen i publikum rekker å kjede seg et halvt sekund. På tittelsporet fra “Morbid Origin” får vi til og med noen sekunder melodisk vokal, i forkant av et nytt majestetisk instrumental-parti i valsetakt. “Nei nå er det gått litt for treigt litt for lenge”, sier frontmann Remi Andrè Nygård og drar kjapt i gang “Death Reigns”. Men selv på denne låta rekker de å dra tempoet litt ned, for et mellomparti med en solo og noen nye interessante melodilinjer. De avslutter i et rasende tempo med “Final Darkness”, og det er bare å applaudere for førtifem minutter med godt utført arbeid. Men om de virkelig skal dra nytte av det enorme potensialet de innehar, så må de nok tenke litt større i forhold til fremtoning og publikumskontakt. Jeg håper de får mange slike festivaljobber fremover, og at de fortsetter å vokse på alle måter.
4/6 – KH
VADER
Michał Andrzejczyk kommer inn på scenen og setter seg bak trommesettet. Jeg får umiddelbart følelsen av at her er det en mann som elsker jobben sin. Han hamrer ut en intro før resten av bandet følger på, og det Michał gjør utover i konserten er også den største styrken til Vader denne dagen. Bassisten er dessverre litt anonym, men begge gitaristene gjør godkjent jobb. Det låter tungt og fremoverlent aggressivt. Spider jobber med å få med seg publikum, og Peter har en sjarmerende snerring og et glimt i øyet når han introduserer låtene, den ene råere, raskere og ondere enn den andre. De gir oss riff etter riff etter riff, og veksler på å legge inn hylende soloer underveis. Jeg observerer en brukbart stor circle-pit, så folket er tydelig engasjert. Men til tross for at de har gitt ut 16 album, så er det skuffende lite variasjon og musikalitet i det de gjør. Mange vil selvsagt være dypt uenige, men for min del blir det rett og slett litt kjedelig i lengden. 3/6 -KH
MORTAL FEAR
Retro-thrasherne fra Horten gjør sin aller første konsert i en fullstappa Gildehall. Det er ikke så enkelt å vurdere denne konserten. Det er først og fremst en showcase for å vise frem tre unge lokale talenter med et visst potensiale. De har vært i et ordentlig studio og spilt inn en EP med fire fine låter i klassisk åttitalls Bay Area-stil. Av en eller annen grunn mangler de vokalist, og har med seg faren til trommisen som en midlertidig nødløsning. Han synger for så vidt bra, men jeg ville heller hatt dårligere vokal fra en jevnaldrende ungdom som kunne vært med å bygge opp Mortal Fear til et ordentlig band. De har flust med kompiser blant publikum som tydelig er fans av samme musikk, og er aktive underveis med tilrop og crowdsurfing. Hvorfor ikke sette en av dem foran mikrofonen? Uansett, dette er en sjarmerende liten gjeng, og det er tydelig at de har øvd masse på det korte settet de fremfører. Jeg likte godt at de la inn noen sekunder av Saxon-låta “Denim and Leather” og Metallica-låta “Whiplash”. Gitaristen og trommisen spiller fett. Bassisten ser litt ut som han har falt ned fra månen, og fomler litt mer med instrumentet sitt, men det gjør ingenting. Gå tilbake til øvingslokalet, finn dere en vokalist, og spill flere konserter. Blood, sweat and beer! 3/6 – KH
TESTAMENT
Å få Testament i bakgården er nesten litt sprøtt! All honnør til Midgardsblots modige booking-team! Jeg har helt siden mitt første møte med bandet ment at de har den beste og mest jevne katalogen av samtlige i thrash-sjangeren. Strengt tatt synes jeg de stort sett bare pisser på de 4 «store» som jeg på mange måter synes er ganske overvurderte og oppblåste. «Eerie Inhabitants» starter ballet, og med perfekt lyd settes alle skap virkelig på plass umiddelbart. «The New Order» og «Apocalptic City» følger opp og det er klinkende klart hvem som er tøffest i klassen. Her har både bråkjekke dansker, gryntende, heroin-misbrukende kickboxere og små-satanistiske wrestlere med tribal tatoveringer ett og annet å lære gitt! Pappa-Chuck leder sin gjeng med langhårede trubadurer fjellstøtt gjennom et helt uventet og genial konsert der kun låter fra «The Legacy» og «The New Order» blir spilt. Egentlig var hele konserten et eneste stort høydepunkt, men jeg klarer ikke se forbi «Disciples of the Watch», «The Preacher» og avslutningen med «Into the Pit».
Har jeg så noe å sette fingeren på? Tja… jeg er litt delt. Med en sånn settliste er det naturlig nok mye bra som ikke kommer med, og hadde dette ikke vært min niende Testament-konsert, hadde jeg muligens rynket litt på nesen over å ikke få «Practice what you Preach», «Electric Crown» eller «D.N.R». Jeg har sympati med de førstegangsreisende, men snakker jeg kun for meg selv, var dette helt utrolig tøft! Også her hjemme i Vestfold ‘a gitt?? 5/6 – HHK
Dag 3 – 16. august
DESTROYER666
Litt utpå kveldingen kjøres det igang «sinna fortendeler» med den australske kvartetten Destroyer666. Det serveres hektiske og intense varer fra scenen, og fans av bandet fikk nok nøyaktig det de ønsket seg. For en som kun er overfladisk kjent med materialet gikk det mye i samme tralten hele tiden,- øs-pøs piggtråd. Stilen er old school og gjennomført, og det lukter egentlig ganske mye Motörhead og Venom av det hele. Jeg skal gladelig innrømme at jeg både nikket og trampet takten til låter som «I am the War God (Ode to the Slain)» og «Lone Wolf Winter». Fornøyelig om enn sånn passe forglemmelig. 3/6 – HHK
SEIGMEN
Så vidt utenfor sitt eget distriktsnummers rekkevidde kom Seigmen til Borre for å erobre sin nabokommune. Og dèt gjorde de virkelig … med brask og bram sådann. Skumringen smyger seg over vikingfestivalen og scenen blir totalt røyklagt som seg hør og bør, og med ett står Norges ukronede konger av «doom & gloom» der i fyr og flamme. De suggerende riffene byr opp til dans, og hvem kan motstå saftige klassikere som «Fra X til Døden», «Ohm» og «Colosseum»? Allerede som låt nummer tre får vi «Döderlein» og allsangen er umiddelbart et faktum. Årets lysmann var på jobb her i kveld, og Tønsbergs stolthet fremstår gigantiske. Hellfest og Wacken – hvor er dere? Funker Rammstein og Alcest her, funker Seigmen hos dere! Lydmessig er det absolutt ingenting å utsette på denne konserten, snarere overhørte jeg noen ved siden av meg som påpekte at «Dette er den villeste basslyden jeg har hørt noen gang!» Og det skal sies at det var vanvittig god lyd. Hva slags PA har Midgardsblot fått hengt opp her egentlig? Seigmen går dypt denne fredagskvelden! Og jeg kan med glede meddele at de nye «Elskhat», «Berlin» og «Dyret» ikke bare passer inn i settet, men beriker en konsert som fort kunne ha blitt en deilig nostalgi-trip. Akkurat sistnevnte der hadde sin livedebut denne kvelden, og at det var et gåsehudøyeblikk hersker det ingen tvil om! På oppløpssiden kommer hitparaden som bare vipper det hele over i ren eufori! Men det stopper ikke der vettu – de smører søren meg på med en versjon av Mesusah som jeg ikke helt finner ord for å beskrive, før hendene går i været og «Hjernen er alene» etterlater seg et sjokkskadet publikum!
En for bøkene dette her gutter! 6/6 – HHK
SUMMA SUMMARUM:
Festivalen Midgardsblot gir et godt helhetsinntrykk. Området ved hovedscenen fungerer svært godt, med en svak helling i bakken ned mot scenen og lite gjørme til tross for den krevende kombinasjonen av regnvær og moshpit. Konsertene starter når de skal, og det meste av det tekniske og praktiske går tilsynelatende på skinner. Publikum virker blide og fornøyde, og høy nerdefaktor tilsier som vanlig at det er relativt familievennlig, med lite fyll og bråk. Men det var ganske trangt i Gildehallen, og kø for å komme inn. Scenen der inne er dårlig plassert, og passer nok bedre til «fortellerstund» enn til konsert. Det totale festivalområdet er stort, med masse mat og drikke og all slags viking-relaterte salgsboder. Det var litt vanskelig å finne boden med band-merch, og her kommer vi inn på festivalens dilemma. Blandingen av viking-festival og musikk-festival er nok midt i blinken for deler av publikum, men noen ville nok også hatt en bedre opplevelse på en ren viking-festival eller en ren musikk-festival. Midgardsblot har mange gode metal-konserter, men for en metal-fan vil det nok være litt for få band for pengene. Det er selvsagt en litt bedre deal om du i tillegg liker folkemusikk og folkrock, men aller best om du liker musikken i tillegg til viking-nerding, rollespill og norrøn mytologi. Noen kommenterte for eksempel at det var den dyreste Testament-billetten de noensinne hadde kjøpt. Uansett virker det som Midgardsblot er en solid og unik festival som fortjener all mulig hell og lykke og statlig kulturstøtte i årene fremover. Vel blåst i bukkehornet.
Tekst: Karstein Helland & Henrik Haugsnes Kaupang
Foto: Geir Kihle Hanssen