Når man nevner navnet Michale Graves så kommer man ikke utenom Misfits. Bandet står som et av de mestselgende, kontroversielle og mytiske punkbandene noen sinne. Med en lineup bestående av Glenn Danzig, Doyle, Jerry Only og ROBO var de på begynnelsen av 80-tallet på sitt mest kreative. Album som «Walk Among Us» og «Earth A.D/Wolfs Blood», i tillegg til et lass med singler befestet statusen til Misfits som en gigant innen punken. Dessverre skulle det ikke vare og i 1983 var det kroken på døren og bandmedlemmene gikk hver til sitt – men ikke uten den typiske kranglingen om bandnavn og rettigheter.
Men så i 1995 begynte monsteret å røre på seg igjen, bare denne gangen uten den ikoniske frontmannen Glenn Danzig ved roret. I stedet hadde Misfits lagt sin lit til en helt ukjent sanger ved navn Michale Graves. Det skulle vise seg å være akkurat det som skulle til for å få skuta på rett kjøl igjen, noe utgivelsene «American Psycho», «Famous Monsters» og «Cuts From the Crypt» er ubestridelige bevis på.
Dessverre skulle historien gjenta seg og i 2000 var det slutt for det reformerte Misfits. Etter forskjellige uenigheter innad i bandet, og en ung Michale Graves som ikke fikk den kredden han fortjente som frontmann og låtskriver i bandet, gikk alt i oppløsning. Michale Graves har siden den gang gått fra å spille i forskjellige band til å være sin egen sjef i bandet som bare heter «Michale Graves». Han har klart å stå opp fra asken og står nå støtt på sine egne ben i rockens tjeneste! Vi fikk sporet han opp i Portland, Oregon på hans nyeste turné «Beginning of the End».
– Dette er stort for meg og takk for at du ville prate med Norway Rock Magazine. Hvordan går turneen du nå er ute på?
– Ingen problem, mann. Turneen går meget bra og fansen ser ut til virkelig å sette pris på å se meg tilbake i full sminke og i de forskjellige karakterene jeg har skapt. Spesielt er de takknemlige for å se meg framføre de gamle Misfits-klassikerne så jeg koser meg og har det veldig bra på turneen.
– Du skal til Europa og Storbritannia for å fortsette turneen. Det vil bli ditt første besøk på de britiske øyene på tjue år. Er du gira på å spille der igjen etter så mange år?
– Jeg vil si at jeg er ekstatisk, men det dekker ikke hvor gira jeg er over å spille i Storbritannia igjen. Det var faktisk der jeg hadde min første turné med Misfits og derfor betyr det så mye for meg å få dra tilbake dit å spille de gamle Misfitslåtene. Jeg er også spent på hvordan de vil motta mine egne sanger som jeg har gitt ut etter at jeg sluttet i Misfits.
– Vil du turnere resten av Europa også?
– Ja, jeg skulle akkurat til å si at vi fortsetter med Del to av turneen med resten av Europa fra April og utover våren og sommeren. Vi kommer også til Norge, så det er bare å gjøre dere klare!
– Det er jo helt fantastisk og jeg vet at det er mange her til lands som vil sette stor pris på å se deg igjen og ikke minst høre de klassiske Misfitslåtene fra din periode med bandet. Jeg stusset litt over tittelen du hadde gitt turneen, «Beginning of the End». Er det en mening bak tittelen?
– Ja det er en mening bak navnet. Jeg føler at vi er ved et skille i vår tid her på jorden med alt det som skjer i verden og jeg personlig ønsker også å starte på en ny frisk. Konsertene starter med at jeg kommer ut som karakteren «gas mask man» som kan ses på plakatene for turneen. Han symboliserer en slags apokalypse. Så går jeg i løpet av konserten igjennom alle de forskjellige karakterene jeg har spilt, både i Misfits og solo. Derfor heter turneen «Beginning of the End», for jeg ønsker på en måte å starte på noe nytt.
– Etter at du sluttet i Misfits spilte du i en del forskjellige band før du kom ut med din første soloplate «Punk Rock is Dead» i 2005. Jeg vet at det var en del uro mellom deg og Jerry Only mens du var frontmann i Misfits. Hvor viktig var det for deg å kunne stå på dine egne ben med den utgivelsen?
– Det var viktig for meg å få fram det tittelen sa, nemlig at Punk Rock is Dead. Folk må huske at jeg hadde hatt en humpete vei opp til den utgivelsen fra min tid med Misfits. Det er en lang historie og deler av den historien er sensitiv for en del mennesker rundt Misfits. Tittelen var et oppgjør med den tiden og den musikken jeg var en del av. Samtidig har jeg alltid sminket meg som død, både i Misfits og etterpå, så det var vel så mye et hint om at Jeg er punk rock. Det var viktig for meg å vise at jeg fremdeles kunne skrive gode punk rock-låter som var relevante og som folk ville høre på.
– Gjennom din utrolige karriere i punkrockens tjeneste så har du spilt med mange kule folk. En av dem er Marky Ramone, som du blant annet sang for i bandet hans Marky Ramone’s Blitzkrieg. Hvordan ble du kjent med Marky?
– Jeg ble kjent med både Marky, Johnny, Joey, Dee Dee og CJ Ramone gjennom The Misfits på 90-tallet. Vi var alle fra New York/New Jersey og hang med de samme folka. Etter at The Ramones ga seg startet Marky Ramone sitt eget band Marky Ramone and the Intruders, som turnerte med The Misfits. Det var på den turneen at vi to ble godt kjent med hverandre. Så kontaktet han meg plutselig og lurte på om jeg ville synge i bandet hans og jeg svarte selvfølgelig ja. For meg personlig er det høydepunktet i min karriere å få muligheten til å synge for Marky Ramone. Stå der Joey Ramone brukte å stå og reise rundt å synge Ramones-låter var helt vilt, på grunn av hvor mye det bandet og de gutta har betydd for min karriere innen musikk. En stor ære rett og slett.
– Det kan jeg forstå. Du har fått være frontmann både for The Misfits og for Marky Ramone, det er helt hysterisk kult i mine øyne. Men hvordan var det du fikk jobben som frontmann i Misfits egentlig?
– Det begynte med at jeg var på rett plass til rett tid. Det var i et studio i Lodi, New Jersey hvor The Misfits er fra. Fyren som eide studioet hadde jobbet med Misfits og hadde kjent gjengen siden slutten av 70-tallet. Han så at jeg hadde talent og mente jeg burde ringe Jerry Only for å få satt opp en audition siden de var ute etter ny vokalist. Jeg fikk nummeret til Jerry fra han og ringte. Jeg fikk prøvesynge for Jerry Only og de andre i bandet, men det ble ikke noe av det. Når det ble lekket at The Misfits skulle gjenforenes og at de var på utkikk etter ny vokalist tok det flatt av med folk som kom innom for å prøve seg. De hadde allerede planlagt å gjenforenes på Halloween og det nærmet seg raskt uten at de hadde noen vokalist på plass. Siden det var The Misfits MÅTTE det være på Halloween, så de begynte å få dårlig tid. De skulle spille sammen med Type O Negative på Hallween Night på Roseland Ballroom i New York og hadde bedt Pete Steele fra Type O Negative synge for seg. Han sa ja, men han kunne ikke tekstene. Så de ringte meg for å høre om jeg kunne lære Pete Steele tekstene til sangene. Jeg var stor fan av Type O Negative fan, så jeg sa ja. Midtveis i øvingen stoppet Pete opp å sa til Jerry Only og de andre at jeg burde få synge for The Misfits på Halloween Night. Han sa at jeg kunne alle sangene og sang dem bedre enn han, så det var en no brainer. Jeg sang for dem den kvelden og så var vi plutselig på turné og jeg var den nye frontmannen i The Misfits.
– Så sykt kult! Var det vanskelig for deg å være den nye vokalisten i The Misfits?
– Det var sykt vanskelig i begynnelsen ja. Vi hadde vår første turné i Europa og der borte tar de punken sin alvorlig. Jeg ble dratt av scene og banket fordi jeg var den nye i bandet og fansen brukte også å storme scenen for å ødelegge for meg. Men jeg kom meg gjennom det.
– Du har blant annet to studioalbum under belte med The Misfits i «American Psycho» og «Famous Monsters». Det sistnevnte er faktisk også på Kerrangs! liste over den 40 beste punkrock-albumene siden «Never Mind the Bollocks». Har du en personlig favoritt?
– Jeg er en helt forskjellig vokalist på de to albumene og på «Cuts From the Crypt». Jeg er stolt over alle albumene mine med The Misfits. Jeg er stolt over «American Psycho» fordi det var sykt mye press på meg til å skrive låter til et album som skulle gjøre inntrykk. Det holdt ikke bare med en sang, men et helt album som skulle vise at The Misfits var tilbake. Det var et enormt ansvar som i stor grad ble lagt på mine skuldre, siden jeg var den sterkeste låtskriveren i bandet. Jeg ropte meg gjennom den plata, jeg ropte fra start til slutt. Når det gjelder «Famous Monsters» er jeg stolt over de sangene vi lagde sammen. Det er en del sterke låter på den plata. Når det gjelder syngingen, så var «Famous Monsters» plattformen som jeg bygde min sangkarriere på. Det var da jeg kom til rette som vokalist og jeg er veldig stolt over det albumet på grunn av det.
– Så må jeg stille det ubehagelige spørsmålet: hvorfor gikk det skeis med Misfits og deg?
– Vel, det er ikke bare en grunn til det. I bunn og grunn gikk det i dass fordi vi var et band med fire «larger than life» personligheter. Det gjorde oss så sterke og så fantastiske sammen, men vi hadde ikke noen rundt oss som kunne minne oss på hvorfor vi var i et band sammen når vi begynte å krangle om ulike ting. Det var ingen der for Doyle, det var ingen der for Chud og i hvert fall ingen der for meg. Vi var da på Geffen Records, med galskap og store penger involvert. Jeg var bare en guttunge på den tiden, så hver gang jeg ringte til folk i Misfits-organisasjonen med et problem fikk jeg alltid til svar at hvis jeg ikke var fornøyd så kunne jeg bare dra hjem. Det var mange der ute som ville elske å ta plassen min i Misfits. Jeg følte etter å ha skrevet store deler av «American Psycho» at jeg fortjente en del respekt og kredd for det jeg hadde gjort for bandet. Det i tillegg til en del andre ting gjorde at hjulene falt av og det hele gikk i oppløsning. Fryktelig synd.
– Som du sier så skrev du jo mesteparten av materiale til de to studioalbumene som gjorde at The Misfits fikk fotfeste som band igjen. Var du sint over måten du ble behandlet på av Jerry Only og Misfits-organisasjonen?
– Selvfølgelig var jeg det! Jeg var i tiden rett etterpå en følelsesmessig katastrofe. Jeg mistet alt. Doyle og Chud var mine beste venner og vi var som familie. Jeg var for faen der da Doyle fikk sitt første barn. Så ble alt til noe stygt der det ble slengt dritt mellom oss og alt ble til et fryktelig rot. Jeg var blakk og tilbake til der jeg startet, med null og niks. Så selvfølgelig var jeg både sint, men samtidig veldig lei meg.
– Etter det skjedde har Doyle kommet inn i Misfits igjen – han er jo tross alt broren til Jerry Only. For din egen del så spilte du sammen med trommisen fra The Misfits, Chud, en stund før dere plutselig gikk hver til deres. Jeg har hørt rykter om at den oppsto litt ondt blod mellom dere også. Jeg bare lurte på om du fremdeles er venner med Chud?
– For å være ærlig med deg så har jeg ikke snakket med han på mange år. Jeg velger å tro at vi fremdeles er venner. Vi har så mange gode minner sammen og han var en stor del av livet mitt. Han var en av dem som støttet meg når hele verden hatet meg som frontmann i Misfits. Så det er fryktelig synd at vi to ikke har snakket sammen på mange år.
– Jeg har pratet med en del folk fra musikkindustrien og en del av dem sier at det gamle mottoet for musikere med sex, drugs and rock & roll ikke gjelder lengre. Hvordan er livet for deg på turné?
– Vet du hva, jeg lever myten hver dag. Vi fester for harde livet og har det gøy sammen. Noen fester hardere enn andre, men det gjelder å finne en balanse og det har jeg klart å finne. Jeg elsker å feste og ha det gøy når jeg er på turné, men jeg holder meg i form og passer på meg selv også.
– Dette har vært en stor glede for meg og en ære. Det er godt å høre at myten og sex, drugs and rock & roll lever i beste velgående hos deg. Det gir meg troen på rock and roll og at du flyr fanen og lever livet for oss som lever A4 liv. Lykke til videre med turneen så ses vi i Europa til neste år på «Beginning of the End».
– Tusen takk for praten. Si hei til alle mine fans i Norge for meg!
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2018