Inside Out
Store epos er ikke unnagjort på 40 minutter, ei heller for Michael Romeos «War Of The Worlds»; han behøvde to utgivelser for å rekke over temaet, og det skal vi kanskje prise oss lykkelige over, for dette sparker ræv! «War Of The Worlds, Pt. 1» fikk vi i 2018, og endelig er del 2 av eposet klart. Som seg hør og bør åpner et stort epos med en introduksjon, der Romeo binder del 1 og 2 sammen, før vi er rett inn i riff-mania på «Divide & Conquer», og skal vi snakke om elefanten i rommet først som sist? Mellompartiet på «Destroyer» kan vel minne sterkt om åpningspartiet på Wig Wams «Never Say Die»? Romeo har rykte på seg for å være en riffmaster av rang, og har hatt det siden han startet Symphony X i hine hårde dager, og svikter ikke her heller; det formelig ryr riff ut av fingrene hans gjennom hele plata. Bassist John DeServio og trommis John Macaluso gjør gagns innsats, det spruter energi fra trioen fra start til mål. Legg så til vokalist Dino Jelusick, så har du et lag som gir lytteren en drøy time med glimrende progmetall. Kroatiske Jelusick har en røst som trenger seg inn i margebeinet, og man kan nærmest føle angsten i historien der han vrenger stemmebåndene i låt etter låt.
«War Of The World» er basert på H.G. Wells´ bok med samme navn, men følger ikke historien slavisk. Tematikken er naturlig nok mørk og dyster, og musikken blir naturlig nok likeså. Mollakkordene sitter løst, og orkestreringa er dramatisk og grandios. Romeo har teft for orkesterarrangementer, og til tross for at det hele foregår på digitalt vis, fungerer det særdeles godt.
Den røde tråden gjennom plata er fremtredende, og gir en følelse av helhet som er særs nødvendig i et epos som dette. Det er få, om ingen dødpunkt på skiva, og de snev av ballader, i form av «Just Before The Dawn», som er en fantastisk fin sak, blir som en pustepause å regne, her er det skuv og trøkk som er den musikalske nerven. «Destroyer» levner, som tittelen tilsier, lite som for å trekke pusten; det er nesten så jeg måtte se meg rundt etter angripende UFO-er. Likevel må nok «Maschinenmensch» på sine 9 minutter bli favoritten fra del to av historien. Foruten et refreng der Jelusick virkelig treffer en nerve, er instrumentføringa særdeles treffsikker, og spesielt Macaluso leverer til årsbeste med noen fills som imponerer. Romeos solo er også av det virkningsfulle slaget.
Nå skal det sies at selve historien avsluttes etter ca 50 minutter, men Romeo har lagt til to bonusspor i form av låtene «The Perfect Weapon» og instrumentalen «Alien DeathRay». Førstnevnte har et vers som gjerne kan oppfattes som en hyllest til Metallica, for referansen er svært så tydelig. Macaluso får slippe løs galskapen én gang til på sistnevnte, og han lar ikke sjansen gå fra seg. Timing, kreativitet og løssluppenhet går hånd i hånd. Hvorfor låtene ble stående utenfor historien vites ikke, for den røde tråden er like tydelig her som på resten av skiva, like så tematikken.
Arrangementene på «War Of The Worlds, Pt. 2» oppleves som filmatiske, så det er lett å la seg rive med om man lukker øynene og lytter. Det er dramatisk, det er storslagent, og deler av plata kunne lett ha blitt brukt som soundtrack for en film med tematikk tilsvarende boka til Wells. «War Of The Worlds, Pt. 2» er et fantastisk stykke håndtverk, og som seg hør og bør, er det bare å vrenge volumknotten greit mot høyre, så naboen også får nyte en time med grandios metal. Lykke til!
5,5/6 | Jan Egil Øverkil
Utgivelsesdato 25.mars 2022