Mascot
Michael Romeo føler omsider for å spille inn sitt første soloalbum på 23 år. Om han bare er lei av å jobbe med sjefsdiva Russell Allen vites ikke, men musikalsk er vel ikke dette så langt unna Symphony X som Romeo selv vil ha det til. Gitarriffene er i kjent stil, og jeg synes jammen vokalist Rick Castellano minner om gullstrupen Allen til tider. Musikalsk er det en smule mer symfonisk enn vi er vant med, da det peises på med både strykere og blås i bakgrunnen. Til grunnkomp har han fått hjelp av to blad John, henholdsvis DeServio og Norgesvenn Macaluso. Trommelyd må berømmes, og platen har generelt et herlig pompøst uttrykk. Romeo omtales ofte som gitarvirtuos – selv er jeg mest fascinert av hvordan han forvandler noe som i utgangspunktet høres ut som skalaøvinger til gitarriff. Den eneste gitaristen han har noe til felles med, er vel egentlig Criss Oliva, noe som neppe er tilfeldig. Platen er et obligatorisk kjøp for alle fans av Symphony X, og av symfonisk progmetal generelt. (Intervju med Michael Romeo her!)
5/6 | Stig Rune Robertsen
Utgivelsesdato 25.juli 2018