Michael Romeo er sannsynligvis et kjent navn for de fleste som noensinne har tatt i en gitar med mer enn fire strenger. Virtuosen fra Symphony X har siden 90-tallet briljert på sitt særegne vis, men det er først nå han er ute med eget materiale. Vi tok en prat med Romeo i forbindelse med slippet av hans soloalbum “War Of The Worlds, Pt.1” som ikke overraskende er sterkt inspirert av den klassiske sci-fi romanen av H.G. Wells.
Tekst: Pål J.Silihagen
Foto: Danny Sanchez
– Gratulerer med eget soloalbum, men hvorfor i all verden tok det så lang tid?
– Takk for det. Joda, det har sin naturlige forklaring. Helt siden 90-tallet har Symphony X hatt mitt hovedfokus og det har tatt all tid. Nå hadde jeg endelig mulighet til å selvrealisere meg da vi (Symphony X) har tatt en liten pause. Men uansett så har jeg fått utfolde meg på alle utgivelsene, så det har egentlig aldri vært noe stort mål å gi ut et eget soloalbum, men nå kunne jeg gjøre akkurat som jeg ville, uten å ta hensyn til Symphony X fansen. Det har vært morsomt.
– Ok, men du lagde “Dark Chapter” allerede i 1994 og nå først 24-år senere kommer du med noe nytt som bare er under ditt navn…
– Det var egentlig aldri ment å gis ut. “Dark Chapter” var en haug med demoer eller skisser om du vil som jeg spilte inn. Tilfeldigvis fikk noen ivrige fans i Japan tak i den og etterhvert ble den gitt ut, med min velsignelse, men den var aldri ment som noe annet enn en promo. Så jeg regner ikke med den som noen utgivelse.
– Vi må snakke om den nye skiva di som uten tvil er en ganske så variert og eksperimentell opplevelse. Hvordan fikk du ideene til låtene på skiva?
– I stor grad så har jeg hele veien hatt mange låter oppe i hodet mitt, og blir stadig inspirert til å komme på nye når ting skjer rundt meg. Konflikter i verden generelt og nyhetsbildet opptar meg, men også ting som skjer i jobbsammenheng og privat sammenheng. Låta “Fucking Robots” kom jeg på når ungene spilte dub-step hjemme, og slikt skjer ofte. Helt ordinære ting som skjer, og plutselig får jeg en ide. Electronica fascinerer meg for eksempel, ikke alt selvfølgelig, men enkelte ting er såpass langt ute at jeg rett og slett bare må spinne videre på det. Jeg liker jo å eksperimentere. Albumtittelen sier egentlig det meste om skiva. Jeg har forsøkt å lage et album med kinomatografisk sound og sci-fi har alltid inspirert meg, så det meste kom av seg selv underveis i prosessen. Jeg kastet alt jeg hadde av ideer i miksmasteren og ut kom dette. Det aller viktigste denne gangen var å ha det gøy og gjøre helt ville ting i studioet. Heldigvis hadde jeg med meg dyktige folk i studio som var med på de gærne ideene mine.Ikke minst, Simone Mularoni, som jeg har kjent lenge var en god sparringspartner. Han er både dyktig og kreativ. Jeg kan ikke få fullrost jobben han gjorde med masteringen.
– Ja, du har jo med noen gamle ringrever som John Macaluso og John “JD” DeServio, men hvem pokker er Rick Castellano som synger?
– Rick og jeg går langt tilbake i tid. Vi møttes på skolen for en mannsalder siden og har mer eller mindre holdt kontakten opp igjennom årene. Han var de første jeg tenkte på når jeg skulle gå i studio. Jeg tenkte rett og slett at han var rett mann for jobben, og ikke minst at han fortjente å nå ut til et større publikum. Han har en fantastisk stemme. I tillegg var han med å skrive tekstene på albumet. John og “JD” har jeg også kjent lenge og de har gjort mye bra opp gjennom årene på hver sin kant. Jeg visste at de var rette menn til dette prosjektet. Passe gærne og ikke minst dyktige.
– Ingen tvil om det du sier om Castellano som for de aller fleste er et totalt ubeskrevet blad, det er derfor vi spør. Rart at vi ikke har hørt noe fra eller om han tidligere. Han høres til tider ut som Russell Allen?
– Han har en ikke så ulik stemme, mye kraft og mye lidenskap. Perfekt til jobben.
– Kan vi nå forvente en omfattende verdensturne med “War Of The Worlds, Pt.1” ?
– Nei, det er jeg ganske sikker på at det ikke blir. For det første så har jeg ikke noen trang til å reprodusere dette live, det vil bli nesten umulig. Mye av det vi gjorde i studio vil vanskelig la seg gjennomføre live, og da tenker jeg på alle detaljene i låtene. Ingen vits i å ha halvparten av soundet på tape når det skal fremføres. Som jeg sa så ville jeg skape et kinomatografisk sound, og da var det nødvendig å bruke det som fantes av staffasje for å fremskape det perfekte lydbildet. Det blir vanskelig for meg å spille både gitar og synth live. Jeg har bare to hender. For det andre så krever en turne mye, og utgangspunktet for albumet var å ta den helt ut i studio. Ikke noe annet. Forhåpentligvis vil både gamle og eventuelle nye fans like det de hører. “Djinn” for eksempel kunne vært en Symphony X låt, så jeg både tror og håper at låtene faller i smak selv om de er aldri så varierte og ville.
– Men det ligger i kortene at det kommer en oppfølger, du har tross alt kalt denne utgivelsen Pt.1?
– Det får vi se på. Jeg vet ihvertfall ikke når og jeg har ikke planlagt noe som helst, men jeg liker å overraske og hvem vet, kanskje om 2 år eller nye 20 år. Ideer har jeg nok av, men studioprosessen tar sin tid, og selv om det er gøy så er jeg avhengig av andre også, samtidig som jeg også har en familie å ta hensyn til. Noen ganger får jeg en aldri så liten pekefinger.
– Vi må også spørre deg om hva som skjer videre med Symphony X. Er det nytt album på gang eller kommer du nå til å prioritere deg selv og satse på en solokarriere?
– Haha, absolutt ikke. Mulig dette bare ble en engangsgreie. Det ble en naturlig pause med Symphony X da Russell (Allen) trengte en liten pause etter det tragiske som skjedde i fjor. Og da tenkte jeg som så at det bare var å bruke tiden til noe fornuftig. Symphony X kommer nok sterkt tilbake, og vi har ikke tenkt å gi oss med det første. Ideer til låter har jeg nok av, men det blir en litt annen greie enn dette soloalbumet mitt. Symphony X er et varemerke og låtene må lages etter visse parametere. Slik er det bare, og alle i bandet har sitt å si også. men som sagt vi har det fortsatt gøy i bandet og kommer garantert tilbake som aldri før..
– Helt til slutt, Michael Romeo, hvilket Symphony X album er din personlige favoritt?
– Hm, den var vanskelig. Alle albumene har sitt eget liv og sjarm. Samtlige står jeg inne for, og de representerer forsåvidt forskjellige musikalske epoker i bandet. Hvis jeg må velge så blir det “Iconoclast”, selv om jeg også holder “Underworld” høyt. Det er noe med det mørke og dystopiske. Men nei jeg går for “Iconoclast”.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2018