Mandag 30.mai 2022
Det begynner å bli noen år siden Mew virkelig var store, men danskene har fortsatt et trofast og dedikert publikum her til lands. Noe et utsolgt Sentrum Scene var bevis godt nok på. Kvelden var dedikert til en fremføring av albumet “And the Glass Handed Kites” i sin helhet, og de fremmøtte fikk virkelig massert øregangene sine med et velsmurt dansk maskineri.
Undertegnede ble stor fan av Mew da mesterverket “Frengers” slo ned som en liten bombe i 2003. Kunne virkelig et dansk band lage noe så storslått? Joda, det har blitt lagd mye bra dansk hard rock & heavy metal opp gjennom årene, men Mew var noe helt annet. Progressiv indierock med en vokalist som hadde stemme som en engel. Oppfølgeren til “Frengers” var kveldens hovedrett og om ikke nevnte album er vanskelig nok å fremføre live er oppfølgeren hakket mer progressiv og utfordrende å fremføre.
Det var helt tydelig at publikum kjente albumet nesten like godt som bandet. Selv om det ikke ble euforiske tilstander var det mange som stod med lukkede øyne og lot seg hypnotisere av Jonas Bjerre & Co. Evnen til å trollbinde har bandet fortsatt. Ikke bare på grunn av de tekniske ferdighetene, men først og fremst på grunn av en magisk tilstedeværelse. Bjerre så ikke en dag eldre ut og stemmen har også eldes med stil. Dynamikken mellom bandmedlemme var også upåklagelig og jeg kunne nesten ikke høre et eneste feilskjær. Men nok om det. Det var selvfølgelig de mest kjente låtene som fikk frem et unisont ekstatisk publikum og da snakker vi selvfølgelig om “Special” og “The Zookeeper’s Boy”. Hvorav sistnevnte låt virkelig fikk satt tårekanalene på prøve. Å se og høre dette fantastiske albumet fremført i sin helhet fra første til siste låt live skapte en opplevelse av de sjeldne. Låter jeg aldri har hørt live før fikk nytt liv og spesielt “An Envoy to the Open Fields” tok rett og slett pusten ut av meg. Og om ikke det var nok fikk vi også servert indrefiletene “Am I Wry? No.” og “156” i andre akt. Da ble stemningen relativt god inne på Sentrum Scene, og den ble ikke mindre god av det selvskrevne avslutningsnummeret “Comforting Sounds” som satte punktum for en tvers igjennom solid opptreden og fremføring av Mew. Jeg hadde nesten glemt hvor bra dette bandet er live og heldigvis fikk jeg sjansen til å oppleve de en gang til. Noe jeg er helt sikker på at resten av de fremmøtte også var glade for der de tuslet ut i Oslo-gatene rimelig svette og slitne etter en massiv konsert av det danske maskineriet Mew.
5/6 | Pål Silihagen
Foto: Anine Desire