Det har gått hele seks år siden de svenske kongene av mattemetalls sisteslipp, “The Violent Sleep Of Reason” – og hva passer da bedre under en pandemi enn å skape og servere sitt absolutt mest ambisiøse verk hittil – nemlig mastodonten “Immutable”? Norway Rock fikk innpass sammen med et nøye utvalg rock- og metallmagasiner fra store deler av Europa til en førpremiere på herligheten, samt en god time med trommegud Tomas Haake for å forklare litt rundt skiva. Her var det bare å lene seg godt tilbake, få presentert splitter ny musikk og ikke minst delta i en spennende og annerledes intervjuform.
Tekst: Sven O. Skulbørstad
Foto: Edvard Hansson & Brendan Baldwin
Men først vil jeg si noen ord om førsteinntrykket til utålmodige fans som venter i spenning. “Immutable” er stor, spesiell – og med over en time spilletid ekstremt verdt både ventetid og penger. Her er det seige riff, storslagne dynamiske instrumentaler, interessante synthkrydre – alt servert i Meshuggahs nå mere pantenterte bruk av takt og polyrytmikk. Denne må nødvendigvis høres langt flere ganger før en mer fyldig og detaljert anmeldelse kan gi verket den oppmerksomhet det fortjener, men guds fred for en bauta bandet leverer. Bare å glede seg!
– Hvordan er det å lage lydsporet til kaos og ødeleggelse?
– Det er litt vanskelig å svare på en enkel måte, men måten vi skriver musikk på kommer ifra et visuelt aspekt. Jeg tror vi alle ser på samtlige lydspor og kanskje til og med samtlige riff på en visuell måte. Vi trenger vel ikke å fortelle hverandre detaljert hva dette visuelle er, vi har kanskje også forskjellige måter og se dette visuelle på – men det visuelle følger en viss følelse vi får når det kommer til musikken. Hvis du ser på et filmscore så ser du gjerne for deg akkurat hva den musikken er skrevet til, og det samme er det med oss. Jeg vet ikke helt om dette føles som et svar?
– Veldig godt svar, tusen takk! Dere har alltid gitt ut album som differensierer seg en smule fra det forrige, men uten å gi slipp på deres karakteristiske stil. Hvor vanskelig er det så langt ute i karrieren å følge opp dette fra gang til gang?
– Vel, for å vedlikeholde et visst utrykk mange forbinder med et band så kommer det an på de forskjellige musikerne innad i bandet. Og det faktumet at vi har holdt på med dette i såpass mange år vil jeg tro gjør at vi kommer til å ha en viss gjenkjennbar stil uansett hva vi prøver oss på. Det er åpenbart ikke noe vi vil forhindre heller, ikke minst med tanke på folk kjenner til oss vil vi absolutt være gjenkjennelige som oss – som et band helt klart. Men hvis man ser for eksempel på låta som kommer midtveis i skiva – “They Move Below” så har vi tatt bort det som kanskje er den aller mest gjenkjennelige faktoren, nemlig Jens (Kidman, vokal), men selv om den er borte hører man nok at det er Meshuggah. Den kan nok i tillegg gå inn under en litt mer stoner-parole enn hva folk flest er vant til å høre fra oss også, men for meg så er dette definitivt en Meshuggah-låt jeg går ut ifra at folk hører kun ved å høre på låta. Kanskje på grunn av at ingen andre gjør dette, noe som vi alltid er på utkikk etter når vi lager nye album – dette “Dette”. Det å fortsatt ha “Dette” som gjør at vi er oss. Vi spør stadig oss vekk om dette låter umiddelbart som oss eller bare kanskje som oss, og da er vi kun ute etter det umiddelbare alternativet. Jeg har vært i dette bandet såpass lenge, og man blir jo etter hvert vant til det såpass at det blir vanskelig å se ting utenfra, og da kan man kanskje bli tvilende. Vi prøver å sette spørsmålstegn ovenfor oss selv som musikere, og når vi alle tenker at dette låter umiddelbart som oss, så stoler vi på det, gir det ut og håper og tror folk utenifra hører det samme som vi gjør. Nå ble det voldsomt med digresjon her, men sånn er jeg bare!
– Fredrik Thordendal tok en liten pause fra bandet for å fokusere på eget studioarbeid før han returnerte til innspillingen av “Immutable” – følte dere da at han hadde med seg noe nytt og fresht til bordet?
– Ja, det tror jeg. Åpenbart merkes det at 20% av bandet forsvinner for en periode – være seg om det gjelder komponering eller innflytelse og noe blir annerledes. Det har nok blitt et annerledes album enn hva det hadde blitt hadde han vært med hele veien, både låtmessig og lydmessig. Fredrik har jo vært en slags hovedmann når det gjelder det aller meste på våre tidligere innspillinger og har hatt fingrene sine på det aller meste – i tillegg til å være en fantastisk studiomusiker. Han var også den vi satte lit til for å sikre at alt virket og ble bra. Det var klart at vi mistet den sikkerheten da han steppet ut for en periode, men samtidig fikk også vi andre litt mer frihet på en måte til å prøve oss litt frem. Vi har jo alle fått noen flere musikalske impulser etterhvert som vi har blitt eldre, og dette var nok en mulighet til å bruke noe mer av dette. Å gå over detaljene på en annen måte tror jeg ikke vi har tatt skade av – han var jo ikke med på noe av låtskrivingen denne gangen, men har jo åpenbart lagt soloer som jeg tror høres tydelig med hans signatursoloer. Ei heller var han med oss fysisk i studio, det var jeg, Mårten (Hagström, gitar) og Dick (Lövgren, bass) som dro ned til Sweet Spot Studio i Halmstad, som også Arch Enemy har anvendt. Dette var også nytt for oss ettersom vi ikke har brukt studio før, det var kun oss tre uten Fredrik som sagt, og i tillegg har vi jobbet uten press med deadline da fristen for å levere ferdig master var vesentlig mer flytende enn tidligere. Dette gjorde da at vi kunne bruke vesentig mer tid på selve studiojobbingen og gå mer inn i detaljene enn tidligere. Så det er mange forskjeller ifra det vi er vant med tidligere, og det føler vi høres i musikken.
– Det er jeg enig i, skrittet ifra “The Violent Sleep Of Reason” til “Immutable” er mer enn et lite steg. Låtene deres er jo kjent for å være relativt komplekse – og denne gangen enda mer enn tidligere. Hvordan går dere frem for å strukturere låtene?
– Bare ved å være barna fra den generasjonen vi var har nok gjort at vi gjør ting litt på den gamle måten. Vi har stort sett en åpning som går inn til et vers og et eller annet før refrenget kommer, og føler man seg litt gal slenger man kanskje inn en gitarsolo før man går tilbake igjen. Dette er sånn vi på en måte alltid går inn i låtskrivingen med, men for de som har hørt skivene våre har vel lagt merke til at det sjeldent ender opp sånn. Det jeg sier er at vi prøver å gjøre det på den måten, men har vel utviklet selve måten å gjøre det på litt fra skive til skive. Når det kommer til denne har vi dog forsøkt å omstrukturere alt av måten å gjøre ting på. Denne gangen har vi kastet ting litt mer frem og tilbake og testet ut hva som funker best til den eller den låten. Hvis man tenker konseptet “album” så blir det fort ensformig og kjedelig hvis samtlige låter har samme struktur – fra intro til vers, så refreng og tilbake. Mange av de har nok startet sånn, men etter heftig omstrukturering og klipping og liming har de endt opp som noe helt annet. Vi tenker når vi skal strukturere et album at de siste 30 sekundene på en låt og hvordan de står seg til de første 30 sekundene av neste låt nesten er viktigere enn selve låten. Også har man faktoren ved at man vil unngå samme type låt rett etter hverandre. Dette er så viktig når man lager et album, og nå har jeg rotet meg såpass langt bort i digresjoner at jeg ikke lenger husker hva spørsmålet var!
– Med tanke på egne influenser og at dere jobber på den “gamle måten”, hvordan vil du si at dette har utviklet seg fra de første par skivene til de siste?
– På de første var vi nok mer direkte influerte av hva vi likte og brukte de samme triksene i låtene våre, mens vi nå mer prøver å gjøre ting vi liker på vår egen måte. Et veldig godt eksempel her er “Master Of Puppets”, da denne har vært en retningslinje selv for “Immutable” – vi kalte sågar “They Move Below” som er en instrumental midtveis i skiva som nevnt opprinnelig for “Orion 2”. Det handler om de skivene vi vokste opp til der de kunne tillate seg omtrent det de ville da det på det tidspunktet ikke fantes et format på hvordan man skulle skrive den typen musikk. Det er noe jeg føler har forsvunnet de siste ti-tjue årene da det virker mer som man er redde for å komme med noe uventet i frykt for å forstyrre et slags momentum. Samtidig forstår jeg godt at man tenker sånn, for all del. Men vi hørte på hele album fra start til slutt, mens nå hører man mer på spillelister. Og det også ligger i “gamle måten” – vi lager skiver som en helhet som er ment til å høres fra start til slutt. Det handler om album, ikke de jævla låtene – og det er akkurat så gamle vi er på dette tidspunktet i livene våre.
– Dette føles helt klart som en enda mer filmatisk utgivelse enn tidligere i forhold til det du nevner angående skiver som “Master Of Puppets”, og man kan høre en god del prog-influenser her også synes jeg – vil du si dette kanskje også har påvirket dere underbevisst?
– Det tror jeg så absolutt, og det var et godt spørsmål. Dette tror jeg også er fordi Mårten har en langt større del av låtskrivingen nå enn tidligere som sagt, og der vi alle skriver fra forskjellige aspekter har Mårten en tendens til å skrive fra et mer filmatisk og visuelt perspektiv. Det tror jeg er den største forskjellen fra tidligere – at han har bidratt i langt større grad nå enn tidligere.
– Er det et lyrisk tema på “Immutable”, og hvordan var samarbeidet sammen med Jens denne gangen sett fra et pandemisk perspektiv?
– Det er mye å gå inn på, men jeg skal prøve. Her også hadde Mårten langt flere bidrag enn tidligere, som for eksempel “Light The Shortening Fuse” og “Ligature Marks” der han skrev teksten til begge to, og eksempler der han skrev musikken og jeg tekstene er “I Am The Thirst” og…hva heter romperisterlåta igjen…? “The Faultless”! De skrev jeg tekstene til, så det er mer miks nå enn tidligere. Når det kommer til tema, handler det stort sett om hvor vi befinner oss på denne tiden av historien, men så har du også tekster som “Phantoms” som for min del er mer personlig da den handler om ting du kan ha sagt eller gjort mot andre som kommer tilbake og hjemsøker deg i tide og utide. Ellers er det som det stort sett pleier å være en sosial kommentar på menneskeheten generelt og hvordan vi har utviklet oss. Når det kommer til Jens skriver ikke han så mye tekster i forhold til hva som kanskje er vanlig, men de siste årene har vi samarbeidet litt mer i forhold til uttrykk og hvordan det står seg til musikken. Til syvende og sist er det jo tross alt han som skal fremføre nettopp dette på en scene. Dette er nok et eksempel på hva vi antageligvis gjør annerledes enn mange andre band. Men til denne skiva har Jens spilt inn alt av vokal fra sitt eget hus, der han har fått satt opp et rom med bra lydvegger og mikrofoner – så han var aldri med oss i Sweet Spot i det hele tatt, bortsett fra et par ganger der han stakk innom for å si hei og kjenne på stemningen. Så det var det han holdt på med, og fikk stadig sendt over filer etter hvert som vi fikk ned gitarer, trommer og bass som han da la vokal på og produserte selv. Vi har aldri gjort det på denne måten før, og en ting som virkelig står frem på denne skiva for meg er nettopp vokalen. Sammenligner man med “The Violent Sleep Of Reason” spilte vi der inn alt live hvor han skrek inn vokalen i etterkant og fikk en ganske ødelagt stemme som resultat. Allikevel valgte vi å beholde opptakene på skiva da vi syntes det låt ekte. Denne gangen hører jeg virkelig all tid og arbeid han har lagt ned i vokalen, og sluttresultatet er helt fantastisk.
– Vil du si at pandemien hadde noe som helst påvirkning på både låtskrivingen og selve feelingen på skiva?
– Ja, definitivt. Vel var vi godt i gang med både låtskriving og tekstforfatting før pandemien traff, men i forhold til de direkte påvirkningene hadde det selvfølgelig en påvirkning. Jeg og Dick møttes ofte og kjørte sammen til studio uten tanke på noe som helst av smitte titt og ofte, men når dette traff oss ble vi i likhet med de fleste andre nervøse på hvor lenge dette kom til å vare og slutta å se hverandre totalt over flere måneder. Jeg dro fortsatt til studio der jeg gjør det meste av mitt arbeid, mens han gjorde alt hjemmefra. Den største påvirkningen var nok at den sinket arbeidet en hel del, men likevel slapp vi billig unna sånn sett da det meste av denne planen var lagt før alt skjedde så vi kunne allikevel gjøre det vi skulle – men på en litt annen måte da vi ikke kunne treffes fysisk lenger. Men da fant vi bare på en annen måte å gjøre ting på, så det handlet mer om det egentlig.
– Meshuggah er anerkjent som et av de mest innflytelsesrike metallbanda de siste 20-25 år, påvirker det dere i noen grad når dere lager musikk – spesielt noe såpass annerledes som “Immutable”, og hva synes dere selv om de “nye” banda som åpenbart er sterkt influert av dere?
– Vi tenker nok ikke noe særlig på hvem eller hvor mange som er inspirert eller influert av oss, det tar vi oss ikke tid til. Når man har holdt på såpass lenge som vi har skjer det fort at man låser seg bort ifra hva resten av verden holder på med og fortsetter med sitt. Antageligvis har våre fans langt mer oversikt over hvem som har blitt inspirerte av oss, men kommer fra dagens musikkscene, og kanskje til og med har begynt å følge de og – noe som bare er fint, men akkurat hvem som kommer direkte fra oss eller generasjonen etter der igjen har vi ikke peiling på. I vårt lille musikalske hjørne får vi nesten ikke med oss nye metallband i det hele og store, om de er inspirert av den eller den. Muligens jeg er feil person å spørre der, men om det så finnes band som har fått inspirasjon fra oss så er vi så absolutt ydmyke overfor det og glade på deres vegne og deres fans. Hvis vi har gjort noe som helst for å inspirere noen til å gjøre noe som helst og har gjort at de har fått følgere på veien er det kjempebra, og det var akkurat sånn det var for oss i starten og. Men vi har bare ikke noen som helst oversikt fra vår lille boble, og det er bare sånn det er.
– Vet dere noe som helst angående hvilke turnéplaner som blir noe av og ikke?
– Vi vet sikkert at turnéen i Statene er avlyst, det er sikkert. Dette så jeg tilfeldigvis på vår hjemmeside www.meshuggah.net at vi ikke har oppdatert, så de står fortsatt oppe. Dette er feil og det kommer til å bli rettet opp i. Men når det kommer til turnéen i Europa som skal starte i mai er den fortsatt på, men om den faktisk blir noe av vil bare tiden og utviklingen av pandemien vise. Men den er i det minste ikke avlyst enda, som turnéen i Statene er.
– Når det en gang blir snakk om turné og med tanke på det du nettopp sa med at dere ser på dere “Immutable” som en helhetlig enhet, ser du for deg at dere kommer til å spille hele fra start til slutt live?
– Nei, det kommer ikke til å skje. Det er avhengig av flere årsaker, én ting er at det ikke ville vært rettferdig overfor den andelen tilskuerne som har en viss forventning om hvilke låter de får høre – en annen er at vi stort sett spiller 1-1,5 time og sett i syn av at “Immutable” runder timen ville det ikke ha vært mye plass til andre låter fra tidligere skiver. Det ville nok ikke falt i god jord hos de fans som har sine favorittskiver i “Chaosphere”, “Destroy Erase Improve” eller “Nothing” for eksempel. Personlig ville jeg ikke hatt noe imot det, men ser ikke hvordan vi kunne ha forsvart det. Et annet aspekt er at siden Fredrik ikke var med på låtskrivingen eller store deler av studioprosessen er alt dette helt nytt for ham, og det ville vært rimelig brutalt å kreve at han lærer hele skiva i løpet av noen få måneder – i en tid der han også har sine egne greier å drive med. Ikke vet vi om folk kommer til å elske eller hate skiva ennå ettersom den da ikke er ute enda, men hvis du spør meg om fem år eller noe kanskje du vil få et annet svar. Hvem vet?
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2022