Onsdag 2. mai 2018
Det er ni år siden Mercury Rev besøkte hovedstaden sist, da under pseudonymet “Harmony Rockets” hvor de spilte hele den eksperimentelle “Paralyzed Mind Of The Archangel Void” i kjelleren på Garage. Kveldens konsert kan nok beskrives som den rake motsetningen – nedstrippet og halvakustisk. Og med mye nostalgi, da setlisten sentreres rundt gjennombruddsalbumet deres “Deserter’s Songs”, som toppet de fleste årslistene for 20 år siden.
Det åpner sterkt med en hjerteskjerende versjon av “The Funny Bird”. Låta i originalversjon er mektig nok, for ikke å snakke om hvordan de pleier gjøre den live i full elektrisk drakt. Men i kveld er den strippet helt ned til beinet, med kun den minimalistiske melodien og Jonathan Donahues skjøre stemme i fokus. Helt nydelig, og for en nerve! Flere låter fra “Deserter’s Songs” følger på, og til slutt er det kun de tre instrumentale interludene som ikke blir spilt. De hadde nok uansett ikke passet så godt inn i dette formatet, så fraværet er helt gyldig.
Mellom låtene fungerer Jonathan som en god historieforteller, og vi får høre anekdoter fra albumets kreasjon og hvordan albumets popularitet overrasket dem og reddet dem som band. Han forklarer også at de på denne turnéen ønsket å spille låtene slik de ble laget i demoform, og ikke slik de til slutt endte opp på albumet, som i noen tilfeller var ganske annerledes. For å vise hvor de kom fra og hvor de gikk videre, får vi også høre den flotte “Peaceful Night” fra forgjengeren “See You On The Other Side” og publikumsfavoritten “The Dark Is Rising” fra oppfølgeren “All Is Dream”. Bandet ser ut til å kose seg minst like mye på scenen som vi gjør ute i salen.
Det dabber litt av midtveis med noen av de mindre spennende låtene fra jubilanten, samt et par coverlåter for spesielt interesserte. Men det tar seg fort opp igjen når nydelige “Holes” endelig dukker opp. Og vi får en påminnelse om hvordan en Mercury Rev konsert kan låte når “Opus 40” ender i et herlig støykaos og de for et øyeblikk glemmer helt konseptet med nedstrippet og halvakustisk. De runder naturlig nok av med albumets store hitlåt “Goddess On A Hiway”, og da er man både godt fornøyd og nostalgisk tilfredsstilt.
4,5/6 | Terje Embla
Foto: Synne Nilsson
