Dave Mustaine og hans lystige menn har akkurat kommet ut med sitt fjortende studioalbum, med tittelen «Super Collider». Tidligere i år spilte de på Sentrum Scene i Oslo, og vi lot for en gangs skyld Mustaine få hvile den store kjeften sin, og tok istedet en prat med Megadeths andre Dave og grunnlegger, bassist David Ellefson, noen timer før bandet gikk på scenen. Tekst: Geir Amundsen og Lars Petter Marthinsen
Foto: Anne-Marie Forker, Geir Amundsen & Arash Taheri
– Du blir faktisk den fjerde California-baserte bassisten jeg intervjuer denne måneden.
– Såpass? Hvem ellers?
– Da er jeg i godt selskap, bare kjernekarer! Bassist spesialnummer i juni da!?
– Du, dette etternavnet ditt…Ellefson. Har du norske aner?
– Det er helnorsk. Sønn av Ellef. Det var opprinnelig Eilivsen, men de endret det til noe som var lettere å uttale da de emigrerte til statene, sies det.
– Vet du hvor i Norge forfedrene dine utvandret fra?
– Nei, ikke eksakt. Jeg har fått sporet slekta mi i Norge tilbake til slutten av 1600-tallet, da en Ellefson giftet seg med en Flatgard. Jeg tror det var i nærheten av Bergen. Og på slutten av 1800-tallet emigrerte de til Minnesota og kjøpte seg beitemark og en gård, som stadig er i familiens eie – min bror driver gården nå. I Jackson, Minnesota hvor jeg vokste opp er det fortsatt masser av Ellefson’er og Flatgard’er. Så vi har en lang historie.
– Men over til Megadeth. Dere har akkurat startet turneen, selv om den nye skiva «Super Collider» ikke er ute enda?
– Ja, kveldens Oslo-konsert er bare den andre på turneen, som startet i Bucuresti i Romania for to dager siden. Skiva kommer ikke på enda to uker, den 04.juni tror jeg. Vi har kun introdusert èn ny låt i settet, tittellåta, for det er ikke noen vits å spille låter som folk ikke har hørt enda. Men når skiva er ute, kommer vi nok til å spille flere låter derifra.
– Var det planlagt å starte turneen før skiva var ute, eller har utgivelsen blitt forsinket?– Du vet, vanligvis kommer vi til Europa og spiller på alle de store festivalene, men vi bestemte oss for å unngå det for en gangs skyld. Så i år gjør vi stort sett egne konserter, og dessuten noen utvalgte festivalopptredener, på Sonisphere med Iron Maiden, Mastodon og Anthrax. En i Milano, to i Spania og en i Frankrike. Men vi rakk aldri å ta jubileumsturneen for «Countdown To Extinction» til Europa i fjor. Og selv om vi ikke vil ha noen ren fortsettelse av et jubileum som nå er over, så gir det oss en mulighet til å komme tilbake til byer som Oslo, som vi har spilt regelmessig de siste årene, og spille en del av låtene fra «Countdown…» i kveld. Vi har fortsatt mye av den samme produksjonen, og bakgrunnsfilmene fra den turneen på storskjermene, så da får også dere sett det, og det er kult! Så det blir både klassikere, hits, noe nytt og en god del fra «Countdown…». Så det blir et ganske unikt show kontra det dere vanligvis får fra Megadeth her i Europa.
– «Super Collider» er snart ute på markedet – deres fjortende studioskive. Er den noe tess ‘a?– Ja, jeg synes da det! Det er artig, vi skrev og spilte inn de første låtene, deriblant «Super Collider», i oktober, og var ferdige i desember. Men så fikk vi ny inspirasjon og skrev en haug med nye låter i januar, og det er jeg jaggu glad for, for de er per idag mine favorittlåter på skiva. Låtene fra første session var veldig varierte, der hadde vi tittellåta og «Blackest Crow». Men i neste runde lagde vi låter som «Burn!» og «Kingmaker»…
– Det blir andre singel?
– Riktig. …og «Built For War», skikkelig hardtslående låter. Vi skrev «Countdown To Extinction» på samme måte – vi skrev på veien, spilte inn noen låter, turnerte litt, skrev noen flere som «Symphony Of Destruction» og «Sweating Bullets», og spilte inn resten. Jeg liker at vi gjør skiva i to posjoner – man får litt ulik innfallsvinkel, og man slipper å ha en skive som høres ut som om vi var møkke lei på slutten og gikk tom for ideer! Så jeg syntes det var en perfekt måte å lage skiva på, og det har bidratt til variasjonen.
– Dere har brukt samme produsent på denne skiva som på 2011s «TH1RT3EN»…
– Johnny K, ja.
– …og et par interessante gjesteartister – blant annet på horn, fele og sekkepipe…!
– Ja, det er begrenset hvor stor variasjon du kan få i lydbildet kun ved bruk av gitar, bass og trommer. Av og til kreves andre instrumenter for å få frem det man forestiller seg. Vi kan for eksempel bruke en banjo, eller en ganjo som er en seks-strengs banjo med gitarhals. Man får mer dybde og variasjon ved å bruke alternativ instrumentasjon.
– Og David Draiman fra Disturbed bidrar på vokal på to av låtene?
– Ja, jeg er veldig glad for at det funka, for jeg har vært fan av Disturbed i ti års tid. «Believe»-skiva deres var helt genial, den minte meg om vår «Countdown…»-skive. Hardtslående med knall lyd, og det var der jeg oppdaget Johnny K og vi fikk ham til å produsere vår forrige skive. Vi hadde med oss Disturbed på turneen etterpå også, og kom veldig godt overens med de. Det er artig, de fleste som vi samarbeider med nå for tiden, er mye yngre enn oss. Og da vi startet, var vi de unge snørrvalpene som måtte læres opp av de eldre og proffe produsentene, og de eldre bandene vi turnerte med. Nå har vi lagd flere skiver enn mange produsenter har vært med på, og vi får et litt nytt og annet perspektiv når vi får med en ung og sulten musiker som David Draiman. Og Disturbed har jo også hatt voldsom impakt på musikkmiljøet.
– Korer han, eller er det en duett mellom han og Dave?
– Det er et kreativt samarbeid, de skrev deler av låtene sammen i tillegg til at han synger på de.
– Dette er også første gang siden 90-tallet at Megadeth har gitt ut to skiver på rad med samme besetning. Hvor viktig har det vært?– Ja, vi har stabilisert oss nå, og det er enda viktigere nå enn det var på 80- og 90-tallet. Når man er i startfasen og opplever suksess, får man så mange nye opplevelser. Du får penger, berømmelse, damer, diverse distraksjoner! Og selvsagt nyter man det der og da, de færreste rockeband takker nei til det. Men det er også akkurat disse tingene som avleder oppmerksomheten din fra musikken, og det som skaper uenighet og konflikter innenfor bandet og organisasjonen. Det er vanlig at man mister noen i løpet av denne perioden, noen som blir liggende igjen i veikanten. Derfor har jeg den dypeste respekt og beundring for band som klarer å holde sammen i årevis, særlig hvis de fortsatt spiller bra, synger bra,lager bra låter, ser bra ut og beholder helsa. For det er faen ikke lett, denne jobben er ikke noe for folk flest! Men vi har nå holdt på i 30 år, og jeg og Dave har vært igjennom det meste, både sammen og hver for oss. Shawn Drover (trommer) har vært med oss nå i snart ti år, og Chris Broderick (gitar) har spilt på tre skiver nå. Så når vi har holdt sammen så lenge, så skaper vi en synergi. Vi er komfortable sammen. Men selvsagt, av og til trengs en forandring, spesielt innenfor produksjonen. Enkelte band holder seg til samme produsent gjennom hele sin karriere, og det kan stagnere litt på den musikalske utviklingen. Men for Megadeth er vi nå inne i en god utvikling, med samme besetning og produsent på to skiver som har blitt meget bra.
– Sånn sett er det jo ironisk at du pr idag er det nyeste bandmedlemmet, igjen.
– Ja, ikke sant, hahaha!
– Så hvordan var det å komme tilbake til Megadeth etter åtte års avbrekk, med helt nye folk utenom Dave?
– Det var faktisk veldig forfriskende! Jeg spilte jo i bandet i atten år i første runde – og splitten som skjedde i 2002 var faktisk sårt tiltrengt for meg, både for min personlige og musikalske utvikling. Jeg fikk meg en utdannelse, fikk brukt andre deler av hjernen min, fikk meg nye livserfaringer… Så da jeg kom tilbake til bandet i 2010, var jeg en helt annen person. Jeg var en bedre bassist, bedre låtskriver, og jeg vil tro et bedre menneske. Og jeg kom tilbake til et bedre Megadeth – Dave var blitt tvunget til å stå frem som en sterkere leder, for nå var han omgitt av nye folk uten de erfaringene og rutinen som vi andre hadde. Så da jeg kom tilbake, var Megadeth klar til å gå videre til neste nivå.
– Så hvilke eksakte begivenheter førte deg tilbake til Megadeth?
– Det var noe vi hadde snakket om lenge. Vår første prat etter splitten var i 2004, da han begynte å sette bandet sammen igjen. Mern da var ikke ting helt klart, han hadde ærlig talt heller planer om å lage en soloskive. Men på grunn av kontraktsforpliktelser ble den skiva istedet gitt ut som en ny Megadeth-skive. Og det førte igjen til en Megadeth-turne, nærmest mot Daves vilje for å bli ferdig med forpliktelsene til plateselskapet. Men da bandet først var kommet i gang, var det ingen som ville gi slipp på det igjen. Så det var en uventet utvikling i den perioden, og det var vel egentlig bare et tidspørsmål før jeg og Dave slo oss sammen igjen. Fansen har jo også kommentert at det er noe som har manglet – det har alltid vært Dave & Dave! Og det var deilig at vi ikke trengte å starte helt fra bunnen igjen – for de to andre, Shawn og Chris, var allerede bunnsolide og etablerte i bandet. Det har aldri skjedd før. Så det var en utrolig kul overgang og fin historie om hvordan vi kom til dette punktet.
– Hadde din forgjenger James Lomenzo allerede sluttet da du kom inn i bildet igjen, eller ble han sendt på dør for å gjøre plass til deg?
– Der hadde vel situasjonen begynt å stagnere, det var ingen utvikling å spore. James gjorde en fantastisk jobb, og fansen hadde begynt å ta ham inn i varmen. Han er en fin fyr og en dyktig musiker, og jeg har all respekt for ham. Men det er noe eget med orginalmedlemmene i band, det føles riktigere, så da jeg kom tilbake, var fansens respons: ‘Ah, der har vi endelig det Megadeth som jeg alltid har kjent!’.
– Artig at det nå er to ex-medlemmer av Megadeth som også har spilt i White Lion… (Lomenzo og ex-trommis Jimmy DeGrasso, nå i Black Star Riders)
– Hahaha! Vel, vi kan ikke ta James for det, vi har alle en fortid!
– Så hva tenker du om de skivene som de lagde uten deg?– «The System Has Failed» var ei bra skive, men for min del… Hør her, det kommer alltid til å høres ut som Megadeth så lenge det er Dave Mustaine som synger og spiller gitar og skriver låtene. Men den låt ikke riktig, selv om det er en del bra låter på den. På «United Abominations» begynte de mer å høres ut som et band – de hadde turnert sammen lenge, og da flyter det bedre i studio etterpå. På «Endgame» var Chris ny i bandet, men da hørtes de ut som et band i forandring, til det bedre. Der er det mange bra låter, mange tøffe riff – mye av det var gamle ideer som endelig kom på bordet igjen. Låter som var bra i utgangspunktet, men som ikke var klare for å være på en skive riktig ennå. Låtskriving er av og til som matlaging, de må stå og godgjøre seg litt først mens man smaker til med diverse krydder. Eller det har rett og slett ikke vært plass til låten på skiva uten å presse inn for mye. Skiva skal fungere som en helhet, med riktige låter i riktig rekkefølge. Jeg synes ikke det bør være mer enn 10-11 låter på en skive, det er grenser for hvor mye ny musikk man som lytter klarer å absorbere.
– Men det er ikke bare plater du har jobbet med i det siste – jeg hører du har en biografi på gang også!?
– Det stemmer! Den kommer i oktober, hvis alt går etter planen. Det er som å lage en plate, man finpusser og endrer litt her og der og blir egentlig aldri 100% ferdig. «My Life With ‘Deth» er tittelen, som naturlig nok er et ordspill på Megadeth. Det blir både noen ville historier og gjennomgang av den mørke perioden. Men det er først og fremst historien om en ung gutt, hans besettelse med musikk og hvordan hans bassgitar ble veien vekk i fra bondegården i Minnesota hvor han vokste opp. Så det er hele reisen – hvordan jeg flyttet til California, jeg møtte Dave, vi startet Megadeth og så videre. Forhåpentligvis vil den ikke bare være interessant for fansen å lese, men også inspirerende!
– Jeg leste et sted at du spilte mer glam metal før du møtte Dave og begynte å spille thrash metal med Megadeth…?
– Nei, jeg spilte ikke glam! Men for å få spillejobber med bandene jeg var i før Megadeth, så måtte vi spille coverlåter. Jeg og kompisene mine digga metal og hard rock som Kiss og Sabbath og Scorpions og Maiden. Men når du bor på en gård i Minnesota vil ingen hyre deg til å spille slikt. Så da måtte vi lære oss låter av Eddie Money og 38 Special – slikt de spilte på radioen der. Vi spilte aldri noen Bon Jovi-låter! Og jeg har aldri spilt i band med keyboards, alltid band med to gitarer! Så glam går jeg ikke med på – og jeg spilte ikke thrash metal da fordi thrash metal som vi kjenner det var nesten ikke oppfunnet enda! Vi kan alltids si at Motörhead var verdens første thrash band og hadde gjort det i årevis, men det var vel egentlig Dave og Metallica som var pionerene innenfor sjangeren. Dave hadde akkurat sluttet i Metallica da jeg traff han, og med en gang jeg hørte de låtene han hadde, så var jeg solgt. Så jeg var på en måte til stede ved thrash metals fødsel.
– Hører du fortsatt på nye band innenfor sjangeren?
– Jada, jeg prøver å følge med! Det er ikke så mange fantastiske band, men så lenge band har riktig gnist og attitude, så er jeg fan. Jeg har alltid vært en av de som starter nye band fordi jeg elsker musikk, ikke fordi jeg vil bli rik eller berømt, som mange andre pr i dag.
– Apropos det, turnerte ikke du i Europa for et par år siden med Hail? (En supergruppe bestående av Ellefson på bass, ex-Judas Priest Ripper Owens på vokal, ex-Dream Theater Mike Portnoy på trommer og Sepulturas Andreas Kisser på gitar.)
– Ikke bare Europa, vi turnerte ekstensivt i Norge! Da hadde vi Roy Mayorga fra Stone Sour på trommer, Mike var opptatt. Vi startet i Trondheim, hvor vi øvde et par dager i en gammel ubåtfabrikk fra 2.verdenskrig. Så dro vi ned til Bergen, og fortsatte til Stavanger. Til slutt spilte vi i Oslo, på en gammel låve utenfor byen, en slags bikerbar? (Glassheim på Jevnaker) Så fortsatte vi i Danmark og et par konserter i Sverige, så det var en ganske omfattende Skandinaviaturne. Det var et artig band! Vi hadde det utrolig morsomt sammen, spilte knallbra låter – det oppfylte begge mine to krav om at jeg må like musikken vi spiller, og jeg må like folkene jeg spiller med! Vi spilte konserter i Sør-Amerika, i midt-østen, i USA, her i Skandinavia – jeg er glad for at jeg fikk oppleve det!
.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2013