Dave Mustaine er som kjent en lunefull mann, og hva du enn gjør; ikke ta opp Metallica som tema eller ha på deg noe som helst som kan referere til dette bandet. Med dette godt plantet i pannebrasken tok vi turen for å intervjue Mustaine som var i Norge i forbindelse med at Megadeth hadde det ærefulle oppdraget som special guests på Judas Priest sin “Firepower Tour”. Det skulle vise seg at Mustaine var vennligheten selv og i strålende slag til tross for jetlag og at det var knappe to timer før han skulle entre scenen i Oslo Spektrum…
Tekst: Pål J.Silihagen
Foto: Arash Taheri
– Vi er vant til å se Megadeth øverst på plakaten, men denne gangen er dere med som support for et annet band. Det er et ganske uvanlig syn.
– Vel, jeg syntes det var en ære å bli spurt av et heavy metalens største band om å bli med som æresgjester, og helt siden jeg var veldig ung har Judas Priest vært et av mine favorittband. Jeg har kjent gutta i Priest i mange år, og de er et av de store bandene som alltid har tøyd grensene samtidig som de er av den gamle heavy metal skolen. Vi gleder oss virkelig til å spille med Judas Priest. Det blir ikke mye kulere enn det.
– Deres forrige album “Dystopia” fikk strålende kritikker, og er det et nytt album på gang?
– Ja, vi er allerede i gang og jobber kontinuerlig med nytt materiale, også nå under denne turneen. Faktisk så holder vi på med nye låter backstage, og fansen vil få seg noen overraskelser denne gangen. Vi planlegger å gå i studio rett etter at vi er ferdige med turneen.
– Kan vi forvente noe helt banebrytende eller følger dere samme formel som på “Dystopia”?
– Det vil låte ganske likt som “Dystopia” og alle andre Megadeth utgivelser, men jeg vil nok gå tilbake til starten av karrieren min og old school metal. Noe av det skyldes at vi nå har en trommeslager (Dirk Verbeuren) som virkelig kan spille den slags, i samme ånd som Gar (Samuelson) gjorde. Det handler om å ha de rette folka til jobben, og det har vi nå.
– Fra det ene til det andre. Hvilken Megadeth-sang er din personlige favoritt?
– Det kommer helt ann på. Noen ganger er jeg i et “fuck you” humør og andre ganger i “fuck them” humør, da hører jeg på noe som er raskt, hardt og sinna. Noen ganger når jeg er ute med venner så kan vi sitte og rope fuck you og fuck them til hverandre. Det er gøy.
– Ok, du sitter sannynligvis ikke å hører så mye på dine egne låter, men du er jo kjent for å være godt oppdatert på hva som skjer i musikkverdenen når det gjelder nye band.
– Hehe, ja jeg hører på mye nytt og bruker en del tid på det. Det jeg savner er band som tør å gi skikkelig faen og bryte rammene. Altfor mange er for opptatte av å være korrekte, ikke bare band men også folk generelt. Det gjør meg forbanna. Noen moderne metal-band er flinke til å være kritiske og tenke utenfor boksen, ikke følge strømmen, og det synes jeg er kult. Vil du lage verdens beste plate noensinne eller vil du lage din verdens beste plate?
– Du har jo produsert band før, og ikke minst klassikeren “Refuge Denied” med Sanctuary. Har du planer om å ta opp igjen den rollen mer aktivt med andre band?
– Det er absolutt interessant, men da blir det ikke for å tjene penger, kun for å hjelpe talentfulle band opp og fram. Jeg vil tro at navnet mitt vil hjelpe, men samtidig må jeg være kritisk. Navnet mitt betyr noe, og med tanke på musikkindustrien så vil det innvirke på for eksempel salgstallene at navnet mitt står på utgivelsen. Derfor må jeg være bevisst på det, og med mindre jeg virkelig har tro på det, så blir det ikke aktuelt. Akkurat nå holder jeg på med Diamond Head sin nye plate. Rett og slett fordi det er en plate jeg har tro på. Ikke for å tjene penger, men fordi det er er bra. Og hvis man ikke gjør det fordi en elsker musikken, så kan man la være. Det er min mening.
– Du har også vært med å produsere samtlige Megadeth-utgivelser, en skulle tro at du virkelig likte å sitte ved miksebordet?
– Jeg har vært med å produsere alle Megadeth-skivene og rett og slett fordi jeg måtte.
– Hva mener du med måtte?
– For å få det akkurat slik jeg ville ha det. Jeg hadde ingen drøm om å bli produsent, men i starten av karrieren så skjønte ikke folkene i studio hva thrash metal var og hvordan det skulle låte. I tillegg så har teknologien endret seg drastisk, og man må følge med, utvikle seg samtidig som man låter autentisk. Jeg har min egen lyd og sånn skal det være.
– Du har vel alltid gått dine egne veier og har gjort akkurat det du selv har hatt lyst til når det gjelder musikken din?
– Ja, selvfølgelig. Og som en god produsent så vet du hva som er bra for bandet og ikke. Det samme gjelder i Megadeth, jeg må ha de rette folkene på rett plass. Og vi må ha det rette lydbildet. Megadeth er Megadeth. Jeg legger ikke lista høyt for folk rundt meg uten grunn, jeg vil få de til å strekke seg enda lenger og høyere. Dytte de videre. Det gjelder også i Megadeth selvfølgelig.Jeg ønsker alltid at de som spiller med meg skal bli så gode som mulig. Ikke sammenlignet med andre, men overfor seg selv. Tøye grensene er viktig. Det er altfor mange som sammenligner seg med andre i stedet for å sammenligne seg selv og utvikle seg i egen retning og gjøre sin egen greie. Det er mitt beste råd til alle som driver med musikk, ha tro på deg selv og gjør det akkurat det du vil. Fuck you eller fuck them. Hva vil du?
– Du er sikkert vant til mange rare spørsmål, og hvis du kunne møte en berømt død person hvem ville du ha valgt?
– En død person? Ah, det mest innlysende er å svare Jimi Hendrix, men jeg ville nok ha lagt Jonas Salk. Fyren som oppfant poliovaksinen. Eller kanskje Albert Einstein, Isaac Newton, George Washington eller Abraham Lincoln. Dette var et vanskelig spørsmål, det er mange jeg kunne ha tenkt meg å møtt. Jeg ville ha elsket å ha snakket med noen av de, men det er selvfølgelig mange flere store som det hadde vært morsomt å ha møtt.
– Hvis vi kunne ha valgt så ville vi også ha gått for Jimi Hendrix.
– Jeg må fortelle en historie. For mange år siden kjente jeg en velstående fyr. Han døde av kreft dessverre, men han hadde en gigantisk gitarsamling. Blant annet så hadde han en av Jimi Hendrix sine første Flying V-gitarer lakkert i psykedeliske farger. Og rett etterpå så var jeg i London på Hard Rock Cafe og der hadde de enda en på veggen. Den måtte jeg selvfølgelig også prøve, men jeg tenkte etterpå at hvor sannsynlig var det at disse to gitarene faktisk hadde tilhørt Jimi Hendrix? Var det bare “bullshit”?
– Vårt siste spørsmål er enkelt, hva skjer videre nå med Megadeth. Dere er aktive som aldri før og har tydeligvis planer om å fortsette i mange år til. Er du fortsatt sulten, og da tenker vi ikke på mat men musikken din?
– Ja, så lenge jeg elsker det jeg holder på med så er det ikke noe problem, selv om jeg akkurat nå er helt borte på grunn av jetlag. Å lage musikk kan være som å kjøre motorsykkel, du ser alt og får med deg alt. Kjører du bil er det som å se på TV, alt du ser er det som er rett foran deg. Sånn vil ikke jeg ha det. Jeg vil fortsette å utforske og utfordre meg selv, ikke bare meg selv men også de rundt meg. Take it or leave it. Alle som kjenner meg vet at jeg setter høye krav. Det er det som driver meg og bandet fremover, og jeg har ikke tenkt å gi meg med det første.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2018