Karisma Records
Det er ytterst sjelden jeg spiller ei skive så mange ganger før en anmeldelse som antall snurringer jeg har tildelt denne. Ikke fordi jeg er usikker på hva jeg hører, men rett og slett fordi jeg liker det. Gamle Furet/Værbitt har, både historisk og i samtid en bred og knallsterk portefølje hva den progressive rocken angår, og oktetten Meer setter i så måte Hamar-distriktet markant på kartet. I tillegg til klassisk besetning med trommer, bass, gitar og tangenter stiller Meer med et søskenpar på vokaler og faste medlemmer på både fiolin og bratsj (ja, sånn som ser ut som en fiolin, men som brenner littegranne lenger), og de formår å la alle elementer fylle sine roller i lydbildet på relativt sett tilnærmet like premisser, og med det framstår de mer som en kollektiv enhet enn som et ’stjerne med kompetent sonisk bakteppe’-band.
Fra første stund tas lytteren med på en mystisk, orkestral og symfonisk anlagt reise, og aldri lar de seg friste til å henfalle til billige løsninger i det harmoniske, men de finner hele veien fram til mer spennende og gjennomtenkte, diatonibrytende akkordrekker, rytmer og melodier, gjerne av det mørkere og mer melankolske slaget – jeg griper meg sjøl i å tidvis la tankene vandre mot et band som Arcturus, uten sammenlikning for øvrig. Låtene varieres fra det vakre, sarte og noe rolige til et langt større trøkk der det måtte passe seg, og personlig synes jeg de fungerer aller best der de utfordrer sine egne dynamiske rammer, slik de gjør i låter som ”Beehive” og avslutninga ”Lay it Down” – og i særdeleshet skivas beste stund, herlige ”She Goes”. Her utnyttes de fleste styrker til fulle, fra det nakne verset med kun bass og vokaler, der den ene holdes på tonika og den andre harmoniserer mixolydisk rundt til det trøkkes til i full tyngde i et herlig, sugende refreng.
Denne avslører samtidig også skivas lille svakhet; jeg blir liksom ventende på at dette skal være neste låt og føler en bitteliten mikroskuffelse over at skiva ennå ikke har kommet til spor 9 – selv om hva som i stedet lyder holder individuelt mål i massevis. En flott, godt variert og mesterlig sammensnekret skiva fra oktetten, og for å avslutte med en skikkelig blødme; jeg vil ha Meer!
5/6 | Wilfred Fruke
Utgivelsesdato 29. januar 2021