I september 2016 slapp duoen Meat Loaf og Jim Steinman sitt fjerde samarbeidsprosjekt ”Braver Than We Are”. Steinman er låtskriveren og arkitekten mens Loaf er artisten som utgivelsen sjel.
Tekst: Freddy Ludvik Larsen
Fotos: 429 Records
Utgivelsen ble genierklært av blant annet undertegnede, mens andre medier slaktet den brutalt. Mange delte meninger, men hva med hovedpersonen, hva har han å si om den omstridte utgivelsen? Legenden sitter på et hotellrom i den engelske musikkmetropolen, London, når NRM ringer han opp. Loaf og staben hans er allerede noen dager inne i promoteringsturneen av nyutgivelsen, men stemmen hans høres likevel overraskende sliten ut.
– Vel, først, gratulerer med det nye albumet.
– Takk, betyr det at du likte det?
– Ja, jeg har hørt igjennom den noen ganger nå, og for meg blir den bare bedre og bedre og bedre….
– Jim og jeg startet arbeidet med dette albumet for fire år siden. Det hele begynte med at vi pratet om det. Begge hadde lyst til å ta et steg bort fra ”Bat Out Of Hell”- greiene og jeg sa til Jim at denne gangen måtte vi gjøre det anneledes. Du kan høre det, for på denne utgivelsen synger jeg ikke på samme måte eller bruker samme stemme som tidligere. . Jeg synger blant annet harmonier med meg selv, noe jeg aldri har gjort før. For å si det sånn, det var veldig rart. I utgangspunktet er jeg jo ikke en harmoni-sanger, så mange måtte ta turen innom studiet for å lære meg hvilken noter jeg skulle synge. Jeg hadde jo selvfølgelig en idé, men likevel.
– Du og Steinman har flere enorme utgivelser bak dere. Bare for å nevne det, ”Bat Out Of Hell” selger fortsatt, snart førti år etter utgivelsen, men nå velger dere altså å gå bort fra det konseptet som dere har hatt stor suksess med tidligere. Hva er det som er unikt med ”Braver Than We Are”?
– Vel, jeg skal fortelle deg sannheten. Både Jim og jeg syntes at denne plata er bedre enn ”Bat Out Of Hell”. ”Bat Out Of Hell” var helt utrolig, og vi regner aldri med å komme i nærheten av den igjen. Men om du ser nærmere på ”Bat Out Of Hell” er den tross alt et helt normalt album. Det er et låt etter låt etter låt- album. Du kan ikke høre på ”Braver Than We Are” og dømme den fra låt til låt til låt, eller for eksempel si jeg liker den sangen – men ikke den sangen så mye. Sånn fungerer ikke dette albumet. Det er som om du betrakter et maleri, et kunstverk, men sier at du ikke liker den blomsten nede ved det høyre hjørnet. Eller stolen i det andre hjørnet. Plata er på en måte et maleri, et kunstverk. Jeg synger også alt som forskjellige karakter på plata. Her har vi også den første sangen Jim skrev som nittenåring og den siste han sier han skal skrive. Så jeg har den første sangen Jim skrev og jeg har den siste sangen Jim noen gang vil skrive, for Jim vil ikke skrive noen flere sanger.
– Jim er kjent for å skrive dramatiske tekster og komposisjoner og du er en skuespiller i tillegg til å være en sanger. Kan det være derfor dere to passer såpass godt sammen?
– Første gangen vi møttes var faktisk under et skuespill. Produsenten for det stykket ville ha en sang som passet, for det skulle bli et skuespill med en sang.
– Sist du spilte inn en plate med Jim var i 1993. Hvordan var det å samarbeide med han igjen etter så lang tid?
– Vi har bestandig pratet og truffet hverandre. Det ble jo mange stridigheter etter at Bat III kom ut og ting skjedde i den perioden. Det var heftige forhandlinger i etterkant av den, noe Jim ikke visste om. Jeg fortalte også til han at jeg ikke visste hva som hadde skjedd. Dette var en sak mellom managere og management, ikke Jim og meg.
– Dere to produserer mye magi sammen. Er du og han som tvillingsjeler i musikk å regne?
– Helt klart. Vi har aldri kranglet og vi har kjent hverandre siden 1972. Vi har aldri kranglet, selv om andre har gjort det. Jeg kan si til han om jeg ikke liker en sang og han kan si til meg om han ikke liker måten jeg synger en sang på. Eller at han ber meg om å gjøre den på den eller den måten. Men det er arbeid, ikke krangler.
– Er samarbeidet kun profesjonelt eller henger dere sammen i fritiden også?
– Jim og jeg henger ikke med noen, he he he he,..så sånn sett er vi like. Men når jeg er i New York vil jeg alltid benytte meg av muligheten til å treffe Jimmy. Vi
prøver som regel å få til en middag eller noe. Slik var det også når jeg holdt
til i Los Angeles, og Jim var innom byen. Nå
bor jeg imidlertid i Austin, Texas, og Jimmy drar aldri til Austin.
– Dette er det fjerde albumet med deg og Jim. Kan vi forvente ett til?
– Nei, nei nei. Som jeg sa. Jeg sang den første sangen han noensinne skrev, som var ”Who Needs The Young” og jeg sang den siste han noensinne vil skrive, som er ”Speaking in Tounges”. Han vil kanskje skrive noen tekster i fremtiden, men han vi ikke skrive flere hele låter med tekst og musikk.
– Braver than We are minner meg fra tid til annen om en musikal. Hva er albumet om?
– Okey. Jeg er uenig med deg. Gå på en musikal. Plata hører absolutt ikke ut som en musikal. Se på You Tube og se på musikaler. Musikken høres ikke ut som en musikal, vokalen er ikke som en musikal, ingenting med det her albumet er som en musikal. Null.
– Skjønner. Jeg tenkte egentlig mer på den dramatiske oppbygningen på albumet.
– Vel, dramatisk er noe helt annet. Jeg vil likevel ikke si at det er et teaterstykke. Og da tenker jeg på karakterene og hva de blir til.
– Låta ”Loving You’s A Dirty Job (But Somebody’s Gotta Do It)” finner vi også på Bonnie Tylors ”Secret Dreams And Forbidden Fire” fra 1986. Hvordan har det seg at dere brukte den?
– Jim og jeg hadde cirka førti låter å velge mellom. Men dette er dem vi valgte. Jeg elsker virkelig den sangen med Bonnie Tyler og hun synger fantastisk. Men produksjonen, den stinker. Jeg fortalte det til Jim. Den er grusom. Da jeg fortalte det ble det en liten pause før han utbrøt: ’Det er jeg som har produsert den…’ ’Oh!’ svarte jeg…. Så lo vi, begge to. Han innrømte det. Han var ikke uenig med meg. Jeg fortalte han at jeg vet hvordan man kan gjøre den. De fleste jeg har snakket med har ikke en gang fått med seg at det er samme sang for dem er veldig forskjellige. Teksten og melodien er jo den samme men måten arrangementet er på er veldig forskjellig fra originalen. Det er en sang til på albumet som et annet band har spilt inn, noe som selv ikke jeg visste. Låte heter ”More” og bandet heter Sisters of Mercy. Jeg ble svært overrasket når jeg hørte det. Jeg fant den på You Tube etterhvert. Men den versjonen de gjør og min versjon er som natt og dag. De gjør den på stranda mens jeg gjør den på en kirkegård.
– ”Skull Of Your Country” er enda en referanse til Bonnie Tylers samarbeid med Steinman. Hva handler den om?
– Den er om akkurat hva den sier at den er om. Jeg kommer aldri til å fortelle andre hva en sang handler om. Den er hva du selv vil at den skal handle om. Sånn er det bare. Jeg spør aldri Jimmy hvorfor han skriver en sang og han spør aldri hvilken karakter jeg kommer til å bruke på den- eller hvorfor jeg bruker akkurat den karakteren. Jeg synger stort sett som en karakter, og ikke meg selv, for det blir fort som når du hører din egen stemme på telefonsvareren og tenker: ’Herregud, jeg hater stemmen min!’ Jeg kan høre på platene mine fordi at det ikke er jeg som synger på dem. Samme er det med film, jeg kan se filmene jeg har vært med i fordi det er ikke jeg som er med i dem. Karakterene er med på plater og i filmene, men det er ikke meg. Om jeg hører på lydopptakeren jeg har på for øyeblikket, blir det som: ’Å herregud!’
– Apropos valg av låter, plukker du og Steinmann sangene sammen?
– Vi brukte tre dager bare på å få satt sammen hvilke låter vi skulle ha med. Så masteret vi hele greia, noe som vi ikke likte, så måtte vi gjøre det hele om igjen. Coveret er min idé. Det konseptet er mitt, noe som Jimmy for øvrig elsket.
– Ja, coveret er virkelig kult.
– Ja, det er det. Inspirasjon kommer fra en Hitchcock- film som heter ”North By Northwest”, der Jimmy og jeg representerer karakteren til Cary Grant.
– Jeg leste en plass at den første tittelen på plata skulle være Brave & Crazy. Hvorfor ble den endret?
– Det var for flere år siden, lenge før Jimmy ble involvert. Jeg ga beskjed om at jeg ikke ville gjøre den og at jeg heller ville jobbe med Jimmy. Jeg ringte han og han svarte at han ble veldig glad for at jeg spurte han. Jeg kan jo også nevne at den låten som åpner albumet ” Who Needs The Young” egentlig skulle være med på ”Bat Out Of Hell”, men det var ikke plass til den, den gang.
– Det må også bringe mange minner tilbake nå som du atter en gang jobber med Ellen Foley og Karla DeVito?
– Jeg ser meg egentlig aldri tilbake, men jeg ville jo gjerne at de to skulle slutte fred med hverandre. Ellen var virkelig oppgitt over at Karla fikk mest annerkjennelse etter at ”Paradise By The Dashboard Light” kom ut. Dette skjedde fordi alle trudde at Karla var den som sang på Paradise..hun var jo med på videoen og på turneen. Men på plata var det Ellen som sang og hun fikk aldri den annerkjennelsen som hun fortjente, noe som for øvrig heller ikke Jimmy fikk. Men Ellen kom tilbake….
– Man kan vel si at det er blitt et varemerke at du gjør kraftfulle duetter med kvinnelige vokalister?
– Jeg har også gjort duetter med blant annet Sammy Hagar, og jeg skulle faktisk gjøre en med Freddie Mercury også, men han gikk som kjent bort. Det har egentlig ingenting med duetter å gjøre. Jeg er en skuespiller og jeg liker å gjøre scener med andre folk.
– Hvordan er helsen for tiden, du kollapset jo som kjent på scenen sist juni?
– Jeg hadde akkurat hatt influensa. Det var den. Jeg er i god form. Media lagde unødvendig mye dramatikk ut av det.
– Du hadde en duett med den norske jenta Marion Ravn på ”Bat Out Of Hell 3”
– Ja, hun var helt fantastisk.
– Blir det noe samarbeid med dere i fremtiden?
– Det er planer om en juleplate med kun duetter og Marion er en av dem jeg vil spørre om å være med. Det blir muligens med Dolly Parton, Marion…beklager men jeg må gå, de roper på meg.
– Men blir det en mulighet for at vi ser deg i Norge snart?
– Vi vet ikke enda, men det er noe vi ser på.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2016