Det gikk riktignok noen år før selvmord, kirkebranner og drap prydet forsidene. Mayhem var grunnleggerne av norsk black metal og i sentrum av hendelsene. Det er nok av lesestoff å finne om dette. Når bandet nå fyller 40 år føler jeg for å høre litt andre historier. Det mest riktige er å la bassist Necro Butcher fortelle litt om sommerferien i 1984.
– I den alderen så reiste man sjelden ut av kommunen, og man kjente ikke folk på andre skoler. Jeg hadde et band i Langhus på den tiden som het Musta. Et glamrockband fra Ski hadde fått nyss i dette og jeg ble spurt om jeg ville spille bass for dem. Glamrock var jo rake motsetningen av hva vi sto for, og vi hadde faktisk også hatt litt problemer med noen glamrockere fra Oslo. Men jeg bestemte meg for å møte dem, for personlig å si nei. Jeg skulle være kulere enn dem, jeg skulle si at dette her gidder jeg ikke å spille. En ting er at man ikke hadde mobiltelefon, men det var jo ikke gitt at alle hadde hustelefon en gang. Når jeg går av toget i Ski, har de sendt en kompis for å plukke meg opp, og dette er Øystein Aarseth. Så gjorde man jo da som nå, spør hva man hører på. Venom, svarer han. Hæ, Venom? Det gjør jeg også. Jeg ble jo satt ut, det var jo ikke sånn at man fant Venom-skiver overalt. Også var det i tillegg favorittbandet hans. På den tiden oppdaget vi skiver to år etter de kom ut. Cover med et djevelhode på? Dette må jo være sinnssykt fett. Jeg tror jeg kjøpte den på en liten platesjappe ved Steen & Strøm som het Electric Circus. Han ble like sjokkert, for heller ikke han hadde vært langt nok hjemmefra til å få med seg at folk på naboskolen likte dette. Så fortalte jeg at jeg hadde et band som spilte «In League With Satan» og et par andre. Ja, de låtene har jeg også akkurat lært meg, svarte han. Han hadde gitar og forsterker og jeg lurte på om han ville komme og jamme. Jeg tror faktisk han var på plass på lokalet vårt på Langhus skole allerede dagen etter. Det var Øystein, Manheim og meg. Det ble «In League With Satan», «Iron Man» av Black Sabbath og «(Don’t Need) Religion” av Motörhead. Det var et magisk øyeblikk. Jeg husker det veldig godt enda, så det må ha gjort et veldig sterkt inntrykk. Etter dette bodde vi på øvingslokalet.
Mayhem er blitt såpass profilert og bassisten har medvirket i så mange settinger at han anser det som likegyldig om jeg bruker Necro Butcher eller Jørn Stubberud. Trioen blir utvidet med Messiah på vokal og gir ut demoen «Pure Fucking Armageddon» i 1986.
– Låtene på den tiden skrev vi sånn at vi lagde et riff hver og satt sammen, og sånn ble låta. Da ble det så fair som mulig, slik at begge fikk eierskap til musikken. Alle låter har et break og da gjorde vi det sånn at der jeg åpnet låta på bass, startet Øystein breaket. Og omvendt. En veldig bisarr måte å lage låter på, vil mange mene, men det fungerte for oss. Og dette gjorde vi helt opp til «De Mysteriis Dom Sathanas». Ta for eksempel «Freezing Moon», der åpner gitaren, mens bassen starter breaket.
Året etter gjør Mayhem noe unikt. De gir ut mini-LP’en «Deathcrush». Unikt er selvsagt det knall rosa coveret, som egentlig skulle være blodrødt, men det mest unike var likevel et norsk band med sånn musikk på vinyl.
– Vi ga den ut selv av flere grunner. Ingen etablerte selskaper var interesserte, og samtidig hadde vi lyst til å opprette et plateselskap og drive litt distribusjon. Da disse tusen skivene ankom lurte jeg på hvordan i all verden vi skulle bli kvitt alt dette. Det var to paller levert på døra. Men i løpet av et år var det borte. Hot Records var umettelige, de solgte ut hele tiden, så jeg anslår at to hundre skiver gikk dit. Shades Records (i London) tok 125, og dit tok vi toget og leverte personlig. Noe var forhåndsolgt også, sånn at det ble borte en liten stabel i det vi fikk det fra trykken. De siste skivene solgte vi selv, og det var mye jobb. Det var å gå til postkontoret med en og en skive. To år senere signet Øystein en distrodeal med Voices Of Wonder. Da kom gjenopptrykket, og vi ville slippe å fly til posten selv hele tiden. «Deathcrush» er 100 % sjølprodusert. Photoshop fantes ikke, så det var å sitte med sjablonger og klippe til bilder og legge oppå. Da vi skulle spille inn plata kom vi i studio og ble spurt om vi spilte reggae. Det hadde de fått for seg. Nei, vi spiller ikke reggae. Hva spiller dere da? Du, vi bare kobler opp vi. Og her er alt helt tilfeldig. Vi er nitten år, og da har man ikke penger til all verdens utstyr. Man har gått med avisen og skrapt sammen noe man har fått kjøpt billig brukt. Om han i studio ikke kunne musikken vår, så visste han hvordan man tok opp, hvilke spaker som skulle opp og hvordan man balanserte det. Vi kobler opp og spiller, og sånn det låter, sånn liker vi det, sa vi. Derfor er den utgivelsen så fordømt ekte. I skiva la vi med en kupong, som folk kunne sende inn for å få tekstene, for de rakk vi dessverre ikke å trykke opp. Det var en booklet med bilder og tekster. Den var laget, men den ble aldri med skiva. Så den har jeg dratt frem igjen nå, sånn at den er med i reutgivelsen av «Deathcrush» som kommer i en herlig boks på Voices Of Wonder mot slutten av året. Og den bookleten er ikke forandret, den er akkurat sånn den var ment å gi ut da.
«Deathcrush» er en plate som banet vei for ny tankegang innen norsk metal.
– Fenriz kjøpte skiva, og tenkte kan de kan vi. Equinox var kompiser av oss. De var litt eldre, bedre musikere og allerede etablerte på den tiden. De ble inspirerte til å følge malen vår, trykke opp en vinyl på eget selskap. «Auf Wiedersehen» kom på deres eget selskap, så brukte den for å shoppe deal og havnet på BMG. «Deathcrush» var en skive som viste at det var en vei utenom det etablerte når det kom til å gi ut en vinyl kontra en tape.
Det er etter dette min Mayhem-historie starter. Jeg sitter hjemme på gutterommet og har rigget til radioen for å høre på High Voltage. Radioantenna måtte skjøtes med en ståltråd og festes på et bestemt sted i gummilista i vinduet for å få inn nærradiostasjonen i Oslo.
– Tønnes Steenersen gikk i parallellklassen min på ungdomsskolen. Vi var ikke kamerater eller hang på konserter sammen, men da han startet dette heavy-programmet spurte han om vi ville være gjester. Vi var der to ganger husker jeg. En vanlig kveldssending og en nattsending. Da var Pelle også med. Det var kristent og rusfritt, og vi dro jo dit litt for å kødde med han også. Forbundet mot rusgift eide radiostasjonen, men vi hadde med øl på nattsendingen. Kristent og rusfritt, og der sitter Mayhem og drikker, hehe. Og dette her er veldig merkelig. Pelle hadde ganske morbid humor, så han døpte om navnet på stasjonen til Radio Fonus. Jeg husker det, uten at jeg tenke så veldig mye over navnets betydning. Når vi da et par år senere er i hans begravelse ser jeg det står Fonus på siden av kista. Fonus er et begravelsesbyrå, jeg tror de har avdelinger her i Norge også. Men den følelsen da, den var veldig spesiell. En stund etter disse sendingene får vi en ny henvendelse av Tønnes. Han vil leie Folkets Hus på Jessheim og vil arrangere konsert, og lurer på om vi vil headline. Vi skal få 5000 for jobben, og det takker vi ja til. Som Harald Fossberg skriver i «Nyanser Av Svart», etter dette ble ingenting det samme. Dette var 3. februar 1990.
For min del ender radioopptredenen med en bestilling av «Derathcrush», samt et par andre skiver dere distribuerte. Blant annet Napalm Death sin «Scum». Jeg synes det er verdt å nevne at «Deathcrush» kostet 40 kroner. Mellom disse radiosendingene og konserten på Jessheim er Manheim blitt byttet ut med Hellhammer, en kar fra Trysil som frem til da «bare» har vært Jan Axel Blomberg.
– Jeg visste ikke om Mayhem. Jeg skulle begynne i et band med noen kompiser av Øystein, et band som het Death Breath. Dama til gitaristen ba meg, Pelle, som nettopp hadde blitt vokalist i Mayhem, og Øystein hjem til dem, noe som endte med at jeg ble med i Mayhem i stedet, selvsagt til skuffelse for Death Breath, og spesielt siden det var kompisen til Øystein. Dette var i mars 1988. Jeg hadde med en kassett tatt opp med ghettoblasteren hvor jeg spiller trommer, og Øystein hørte kjappe doble basstrommer, så da var han fornøyd.
– På den tiden var det ikke all verdens med kjappe trommiser man kunne hente inspirasjon fra.
– Nei, det var ikke. Da jeg hørte Mayhem lurte jeg litt på hva dette er for noe, jeg ville egentlig spille mer teknisk death metal. Hjemme hørte jeg på jazztrommiser, og fusjonerte inspirasjon derfra med metallen. Men jeg likte gutta og ble med.
– Måtte du øve mye for å spille kjapt, eller kom det seg naturlig?
– Nei, det kom naturlig. Når man hadde teknikken inne var det ikke noe problem å spille kjapt lenge. Så lenge man har bra pedaler. Var det noe jeg ikke klarte, satte jeg med ned og øvde til jeg kunne det.
På en del av de gamle bildene er Jan Axel avbildet i hvit t-skjorte.
– Det var for å provosere litt. Første gigen spilte jeg i hvit Bon Jovi t-skjorte, hehe. Jeg lo av dette mørke og slemme. Jeg var jo litt mørk og slem selv også, men ikke på en måte som var påtatt. Når det gikk over til å bli komisk tenkte jeg det var på tide at de fikk igjen litt. Det var bandskjorter, selv om de var hvite, jeg digga jo metal.
– Det ble en del brevveksling med Øystein, noe som resulterte i at jeg, som gryende trommis, kjøpte en dobbeltpedal som tilhørte deg. Jeg fikk høre det ikke var tillatt med kun én basstromme i Mayhem. Er dette helt sant?
– Jeg hadde to basstrommer fra dag en, men hadde kanskje en dobbeltpedal liggende og ingen penger, så det må ha vært derfor. Det settet jeg hadde var spesialimportert fra Japan. Jeg eide ikke nåla i veggen, så det var besteforeldrene mine som kjøpte det. Det var kjempedyrt. Det er det svarte Pearl settet som står på Rockheim nå.
«Deathcrush» var nummerert, og Jan Axel sikret seg nummer 666.
– Den var uspilt, og med alle innlegg. Den solgte jeg for 2000 kroner for en del år tilbake.
– En sum du kan tidoble i dag. Som metalfan og ikke medlem av Mayhem, er det en skive du ville gitt tjue lapper for?
– Aboslutt ikke. Ikke 50 kroner en gang, haha.
Kvartetten Euronymous, Necro Butcher, Hellhammer og Dead begynner nå å jobbe med låtene til «De Mysteriis Dom Sathanas». Jessheimkonserten er nevnt, men i 1990 kjøper gutta interrailbilletter for å spille konserter nedover Europa.
– Ja, det med de togturene var en forferdelig greie. På lokalet var Øystein fåmælt og helt kul å jobbe med. Han var en primus motor og gikk på med stort mot. Han var kanskje noe naiv og trodde dette skulle gå. Det så vi jo med selskapet også. Men uten optimisme og mot kommer man heller ingen vei.
8.april 1991 begår vokalist Dead (Per Yngve Ohlin) selvmord i huset bandet leier på Kråkstad i Ski. Øystein tar bilder av dette som deles, samt at biter av kraniet blir sendt sentrale black metal-skikkelser. For Jørn blir dette og tapet av bandkompisen såpass mye at han må ha tid for seg selv til å bearbeide sorgen. For Jan Axel var det aldri noe tema
– Jeg tok også tapet av Pelle hardt, og man reagerer forskjellig. For meg hadde det vært feil å heise det hvite flagget og resignert. Ting som ikke fungerer må man ordne opp i.
– Hvordan var det å rusle rundt i lille Trysil da det stormet som verst?
– Jeg var ikke så ofte hjemme, men det var aldri noe problem der. De visste jeg holdt på med musikk i Oslo, men Mayhem var nok ikke noe navn folk flest kjente til.
– Øystein var en forkjemper for det råe og primitve, eller necro lyd som det kalles i dag. Så kommer «De Mysteriis Dom Sathanas» med enormt tung lyd, var den lyden tenkt sånn?
– Det er klart, Øystein ville også ha best mulig lyd. Necro lyd har sin sjarm og stemning, men det hadde ikke passet på den skiva. Jeg visste nøyaktig hva slags trommelyd jeg ville ha. For å være på den sikre siden tok jeg med Sodoms «Persecution Mania» til Grieghallen som referanse. Du vet, store tommer. Og det var veldig enkelt, du tar bort mye mid, guffer opp bass og treble, og legger på romklang. Og så klart lavt stemte store trommer. Poff, så var vi der. Egentlig skulle trommene spilles inn i det lille studiorommet. Da de drev rigging så jeg et Ludwig sett nede på hovedscenen. Jeg prøvde det og fy faen for en fet lyd det var. Jeg vil ha trommene mine her nede. Pytten var noe motvillig til dette. Men vi la kabler og jeg fikk det som jeg ville, og mitt sett der nede låt helt enormt. I etterkant av dette brukte man gjerne hovedscenen til å spille inn trommer. Man måtte selvsagt legge kabler i heissjakter og rigge litt, men Pytten fikset dette. Hele skiva ble unik. I begynnelsen klarte jeg ikke høre på hele, uttrykket ble for mye. En ting er at det er mye musikk å fordøye, men det var nok også en sammenheng med alt som hadde skjedd, med for eksempel Pelle.
– Bassist på «De Mysteriis Dom Sathanas» er Varg Vikernes. Hvordan var din reaksjon da du hørte den ferdige skiva, Jørn?
– Sommeren 1993 ringer Øystein meg, da har han fått siste mixen og ber meg komme opp i leiligheten på Tøyen for å høre. De fleste av låtene hadde jeg selv vært med og skrevet, så de kjente jeg jo. Det jeg husker gjorde inntrykk var da vokalen til Attila kommer inn. Den var så spesiell, jeg hadde aldri hørt noe sånt i noe som helst metalband før. Det passet inn på en bisarr måte, men jeg var jo vant til Pelle, så jeg måtte bruke litt tid på å fordøye den. Lyden også husker jeg slo meg som spesiell. Det var ikke den harde studiolyden, det var mer romklang, akkurat som om den var spilt inn i en kirke. Så vokalen var rar, lyden var rar, men det låt dritfett. I forkant av dette så skrev vi brev til hverandre, og Øystein mente det var viktig vi snart møttes. Vikernes var ute og han lurte på om jeg var klar for å vende tilbake. Det var jeg, så denne dagen på Tøyen begynner vi å snakke om tiårs jubileum. Allerede på 80-tallet, da vi møtte Kreator og Sodom snakket vi om å leie Rockefeller og dra de banda opp hit. Dette inkluderte også Mayhem, Bulldozer fra Italia og Asphyx fra Nederland. Altså en liten festival. Denne tanken begynte vi å leke med igjen, nå som vår tiårsfeiring.
10. august 1993 blir Øystein Aarseth funnet drept i trappeoppgangen til leiligheten sin på Tøyen i Oslo. Varg Vikernes blir senere dømt for drapet. «De Mysteriis Dom Sathanas» slippes 24. mai 1994. Samme år presenteres Mayhems nye besetning. Jan Axel sier aldri bandet lå dødt.
– Etter Øysteins død jobbet jeg med å få ut skiva, ellers ville den ikke sett dagens lys. Jeg hadde ingen penger, så jeg brukte mye tid på å snakke med folk. Voices Of Wonder ble med, bilder måtte tas. Jeg spanderte en øl på han som tegnet tekstene på pergament. Robin i Mysticum hadde tilgang til EBD, som det het da, og hjalp oss med datating. Så vi var en gjeng som jobbet dugnad for å få dette til. Og skiva kom til slutt. Så for meg var det aldri noen Mayhemstopp. Folk døde og ble fengslet, men jeg stablet ny line-up på beina og fortsatte. «De Mysteriis» var jo en klassiker nesten før den kom, og vi ble mer etterspurt. Og det hadde vi neppe blitt om plata var dritt. Dette er nok en plate som betyr mer enn man vil tro, både for Mayhem og nåværende band, men også black metal som sjanger.
For Jørn er det viktigere enn noen sinne å holde Mayhem i live.
– Ikke faen om jeg skal ha stått på øvingslokalet i hele ungdomstida mi forgjeves. Og ikke minst var det viktig for å hedre disse to gutta. Allerede i begravelsen ble vi enige om å fortsette, og diskuterer gitarister. Vi visste jo ikke da at Snorre var involvert i drapet, så han diskuterte vi som en kandidat. Så sier Jan Axel han kjenner en ung fyr fra Aurskog Høland, som heter Rune. Men han er kanskje litt gæren, for han har nettopp rasert øvingslokalet vårt i Skippergata. Vi måtte gå noen runder for å finne ut om denne fyren var helt tam. Den sommeren hadde jeg gjort et prosjekt på Skjeberg Folkehøgskole med Maniac, som han sang på, som het Fleshwounds. Han gikk på musikklinja der og ringer og spør om jeg vil komme ned og spille bass. Så jeg nevner for Jan Axel at Maniac er tilbake i området og synger bedre enn noen gang. Så får vi etter hvert samlet gjengen på øvingslokalet og Rune har jo lært seg alt av det gamle materialet. Dette fungerer, vi er tilbake. Så det er ikke sånn at Mayhem lå brakk i tre år før «Wolf’s Lair Abyss». Ny besetning skal øves inn og låter skal skrives, og ikke minst skal det låte bra. Sånt tar litt tid.
Nå snudde vel Øystein seg i grava? Rune, eller Blasphemer, som han skulle bli kjent som i Mayhem, spilte i Testimony. Trommisen deres, og nåværende Under The Oak vokalist Jostein Sandaker har fortalt meg at sånn poser death metal ikke var ønsket i hyllene på Helvete, da de prøvde å legge ut demoen «Enter Obscurity». Jan Axel husker godt dette.
– Når Jostein kommer inn i mørket der er han veldig høylytt, og har på hvit t-skjorte og hvite høye joggesko. Sånn skal vi ikke ha noe av, sa Øystein, haha. Det var selvsagt litt humor i dette. Og Jostein er en hyggelig fyr og var en god trommis. Han ringte meg for en tid tilbake da han og Silenoz satt og festet, hehe.
Jan Axel fikk i fjor Trysil kommunes kulturpris. Dere har fått Spellemannsprisens hederspris og blitt innlemmet i Rockheim Hall of Fame. Mange artister ville si at endelig gir alle årene med hardt arbeid oppmerksomheten de fortjener. Men som et band som har gått mot strømmen, tenker dere sånn?
– Nei, vi fortjener ingenting. Vi var også litt imot dette med støtte. Du hadde band som var imot samfunnet, men som skrek etter støtte fra kassettavgiftsfondet, for det skulle de ha. Sånt var vi imot. Men som kunstner er det jo veldig gøy og se at det du gjør får bra mottagelse.
Jørn setter også pris på annerkjennelsene og reflekterer.
– Det er vanskelig for meg å se hvor stort dette der, eller å skulle si noe om det, men når du har holdt på i førti år så er jo det ganske svært. Som en slags bauta. Vi møter folk som har tatovert logoen og fjesene våre, og som forteller hva låtene våre har betydd for dem. Og det kan jeg relatere til, for jeg har brukt musikk som terapi selv i alle år. Beastie Boys, Cypress Hill og Rolling Stones og flere til er band som har hjulpet meg når jeg trenger å ha hodet på et annet sted. Og nå ser jeg min musikk hjelper andre på samme måten. Og jeg ser jo hyppigere og hyppigere at vi blir nevnt i norsk musikk historie. Av norsk musikk som er blitt lagt merke til internasjonalt har du selvsagt a-ha, men også Røyksopp, Turboneger og selvsagt Dimmu Borgir. Når du blir nevnt i samme åndedrag som disse så er det ganske svært.
Fortsatt finnes folk som kun forbinder black metal med kirkebrenning. Får dere noe negativ feedback når dere mottar disse utmerkelsene?
– Fortsatt finnes det folk som forbinder Norge med vikinger, plyndring og voldtekter. Det er en del av historien. Og Mayhem er en del av norsk musikkhistorie. Det går ikke an å fornekte. Og ja, selvsagt har det kommet reaksjoner, og jeg vet Jørn kan bli litt irritert over det. Men vi finnes, og med vår historie. Sånn er det.
For et par år siden var jeg i Ski og tok en spontan befaring i jobbsammenheng. Jeg kjørte egen bil og var i sivil. Jeg kjørte i tillegg feil og endte med å snu ved det omtalte huset dere hadde i Kråkstad. Da var det en nabo som luftet hunden som tok opp telefonen og tok bilde av meg. Jeg kjente igjen huset og tenkte med det at jeg ikke er den eneste som har vært utenfor der. Opplever dere selv blackpackers hjemme på tunet?
– Ikke for min del, svarer Jan Axel. Jeg bor en kilometer inn en privat vei med bom, langt inni skauen, så ingen vet hvor jeg bor, pluss at jeg har bodd mange år i Tyskland. Nå har jo Anders Odden gjort noe organisert for blackpackerne ved å arrangere turer som viser huset, grava til Øystein og andre steder som har vært av betydning i norsk black metal. Og det synes jeg er fint. Er det et marked og folk vil ha informasjon, skal de få det så langt det lar seg gjøre.
Jørn opplever heller at folk ringer.
– Det er hyggelig at folk ringer. Det er kanskje kun et par henvendelser som ikke har vært positive. Men det er da gjerne tabloidjournalister hvor samtalen starter noe ala; Nå har du driti deg ut, hva har du å si til ditt forsvar. Da blir jeg irritert. En gang hadde noen sett meg på TV og syntes jeg virket så koselig at de inviterte meg på middag. Det klarte jeg å glemme, men det var ikke da tabloidpressen ringte, haha. Også ringte det en prest en gang, og lurte på om jeg hadde nummeret til Varg Vikernes. Jeg svarte ærlig at jeg kun hadde sett han i forbifarten en eneste gang, og ikke hadde noe nummer. Men jeg svarte jeg tror jeg vet hva han gjør. Han bor i utlandet og har rundt ti unger og driver hjemmeskole, så jeg tipper det går vekselsvis i bleieskift og gangetabellen.
Mayhem har holdt på førti år, og Jan Axel turnerer i tillegg med Arcturus, og skal på en retrotur med Covenant, hvor fokuset ligger på plata «Nexus Polaris». Rekruttering til scenen har vært diskutert i forskjellige fora, da man gjerne ser en hovedvekt av godt voksne folk på mange av de store ekstrem metal festivalene. Tror du black metal vil dø med oss?
– Nei, det tror jeg ikke. Dette er blitt så mye større enn oss. Det er blitt et uttrykk og en del av Norges kultur, og dermed kulturarv. Og derav voksne folk. Vi ser folk i dress, og andre typer folk enn den tradisjonelle metalfan som vil se hva dette er. Og jeg tror man vil se på dette med stolthet. Et særnorsk fenomen som vokste ut av ingenting.
Jeg husker jeg så brødrene Cavalera spilte ”Beneath The Remains” og ”Arise” på Rockefeller. Aldri før har jeg sett så mye voksne menn i skjorter på en konsert.
– Og det synes jeg er bra. Det skal ikke måtte være noen bestemt kleskode for å gå på metalkonsert. Og det var nok der jeg og Øystein var litt forskjellige. Jeg mente hele tiden det var musikken som var av betydning og ikke nødvendigvis nagler og langt hår. Og hvem vet, kanskje noen av de i vanlig skjorte er ondere enn det han var? Bare at de ikke viser det og tar det ut på en smartere måte.
Om black metallen lever videre tror ikke Jan Axel vi får se en ekstrem bølge i samme omfang.
– Alt kan gjøres mer ekstremt, men om det fenger like mye tviler jeg på. Da blir det ekstremt for ekstremitetens skyld. Det var aldri vår plan. Vi var det vi skapte. Det var vårt ærlige utrykk.
Mayhems historie lar seg ikke omskrive. Er det derimot ting utenfor deres kontroll som dere helst skulle sett ikke skjedde? Det er lett å tenke seg «Lords Of Chaos» som et eksempel på dette.
– Nei, det synes jeg ikke. Alt er gjort for en grunn. Alle uheldige utsagn, og alle utsagn som er blitt feiltolket. Jeg er sponset av Paiste cymbaler og måtte en gang forsvare meg. Jeg fikk en custommade hvit Ride, og den het Power Ride. Da gjorde jeg for gøy og skrev White over i samme font. Og det skapte jo en del latter, men det ble jo lagt merke til. Samtidig ble jeg sponset av tyske Sonor trommer, og de hadde skinn som het white power. Nå heter de skinnene power white. Men jeg skrev en mail til Paiste hvor jeg fortalte at vi er blitt kalt alt fra homofobe til homofile, fra kommunister til nazister. Jeg dementerte ingenting og sa folk får tro hva de vil, dette er uttrykket i black metal, det er ekstremt. Så vi løste den, hehe. Folk spekulerer i oss i dag, som vi spekulerte i ting ikke vi forsto som yngre.
10. og 11. mai i år feiret Mayhem 40 år på Sentrum Scene. Jeg drister meg å påstå for Jørn at to og en halv times konsert (som er anmeldt her!) må ta på voksne menn.
– Jeg skjønner ikke spørsmålet, bare se på Rolling Stones. De spiller like lenge, og Bruce Springsteen er vel oppe i tre. Det er klart det er høyt energinivå, og det hadde selvsagt vært mer behagelige timer med et akustisk sett. Men vi leverte og beviser at vi klarer å levere så lange konserter. Vi ville jo gjøre denne jubileumsforestillingen og feire alle disse 40 årene, og da sier det seg sjøl at det blir ganske langt. Nå er jo katta ute av sekken, men vi har laget en jubileumsvideo som tar for seg de forskjellige epokene våre, og som ble vist i bakgrunnen på konsertene. Dette betyr at vi måtte spille til klikk, og siden dette var første gangen vi prøvde noe sånt var jeg litt skeptisk, men det gikk bra. Fremvisningen sviktet litt på fredagen, men det var i siste låta heldigvis. Lørdagen satt det. Vi hadde med noen gamle medlemmer også, uten at det var helt tilfeldig. Vi måtte jo lure de med på lokalet først for å få dette til å sitte. Manheim og Messiah har jo Order hvor de spiller litt gamle Mayhemlåter, og spesielt nå etter de skulle være med på dette. Så de var godt forberedt.
Jeg skriver i anmeldelsen min at jeg aldri har hørt «Necrolust» så tung og fet før.
– Det er helt riktig det. Vi har tatt den frem av og til, men den har ikke fungert helt, så da legger vi den bort og glemmer den litt. Jeg tror ikke vi har spilt den på 20 år. Det er også en annen ting med den låta. Jeg skrev alle tekstene på «Deathcrush» og alle vokallinjer hadde jeg arrangert i hodet, med rytmikk og hva som skal synges hvor. Da vi spilte inn «Necrolust» i 1987 hadde ikke Maniac noen banderfaring, og tenkte ikke musikk som meg. Så han raser gjennom hele tekstarket i løpet av låtas tjue første sekunder. Vi hadde begrenset studiotid, så tid til å ta gjennomgang fra scratch fantes ikke. Samtidig var dette så ekstremt, så jeg tenkte at, fuck it, dette lar vi gå. I senere tid har jeg og Messiah rearrangert vokallinjene til slik jeg tenkte dem i 1987. Så når du sier du ikke har hørt den så fet før så er det fordi den aldri har vært spilt riktig før. Derfor er denne blitt lagt i skuffen. For det låter ikke noe bedre når Attila skal forsøke seg på det kaoset til Maniac. Under covid møttes vi noen kvelder nede hos Anders Odden i Råde, hvor vi jamma sammen med Messiah og Manheim. Bare for kos med kaffe og småkaker, men da dro vi frem denne, og det fungerte veldig bra. Da spilte vi også «Ghoul», som frem til nå har vært den eneste låta frem til «Grand Declaration Of War», som aldri har vært spilt live. Dermed ble 40-årsjubileumet en fin anledning til å dra frem den også.
Og akkurat låtene fra «Grand Declaration Of War” ville jeg gjerne hørt med Maniac på jubileumet.
– Maniac var invitert. Han var til og med innom øvingslokalet et par under og øvde med oss. Et par uker før konserten fikk vi dessverre beskjed om at han trakk seg, uten at jeg fikk oppgitt noen grunn. Det var jo litt synd, jeg synes jo det. Han bor i Oslo, så om han ikke ønsket å være på scenen hadde han vært velkommen til å bli med oss gamlegutta på festen. Når han ikke dukket opp der heller antar jeg han hadde en veldig god og akseptabel grunn.
Jørn avslutter med å fortelle veien videre.
– Nå blir det 40-årsjubileum ut året, med 25 konserter rundt om i verden. Planen er å gå i studio til neste år og forhåpentligvis slippe nytt album i løpet 2025, for deretter å turnere med det. Vi har kontrakt for to skiver til på Century Media og apparatet rundt er på plass.
Tekst: Ronny Østli
Livefoto: Geir Kihle Hanssen, Anne-Marie Forker
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2024